Ikke for å skryte, men jeg har skrevet en temmelig presis og interessant roman om byråkratiet. Den heter «.dep» og i et av kapitlene røper jeg hvordan byråkratiet vokser og eser ut: En byråkrat som har for mye å gjøre, har i prinsippet tre valg: Enten slutte i arbeidet, dele arbeidet med en annen byråkrat eller kreve minst én nyansatt under seg i hierarkiet. Byråkraten vil alltid velge det siste alternativet. En av grunnene til at de får for mye å gjøre, er at ingen vil ta beslutninger, men heller forsikre seg om at de ikke kan anklages for å ha gjort noe galt – det som på amerikansk kalles CYA-strategi. Cover Your Ass. Dette kan du oppleve i levende live i bydel Grorud.
Saken er den at siden 1966, altså i seksti år, har Paraplyen ligget som et slags lokk over tilgangen til Grorud T-banestasjon. Opprinnelig var den en snuplass for rute 68 til De Blå Omnibusser mellom Bøler og Grorud via Alnabru. Mange passasjerer har ventet under det taket i dårlig vær. Det er egentlig en brutalistisk betongkonstruksjon som språket myket opp da folk begynte å kalle den Paraplyen, slik folk i Oslo alltid har gjort med steder og bygninger som kanskje ikke var arkitektonisk vellykket eller som ble påtvunget oss uten annen legitimitet enn lovverket. Hotel Helsfyr kalles Finger’n, Hotel Plaza kalles Stemjernet, Stortings plass kalles Dasslokket, Christian Frederiks plass kalles Plata og Grefsen kino kaltes Svetter’n. Hvis vi kunne velge, var det ingen som ville hatt denne betongklumpen på Grorud, men når vi ble påtvunget den, så fikk vi gjøre det beste ut av det. Ergo fikk den navnet Paraplyen, for noe navn hadde ikke utbyggeren klart å finne på selv. Tilfeldig? Kanskje det, men navnet satte seg og har vært i bruk blant allmuen siden den gang. Paraplyen var eksempelvis fremmøtested for speiderne eller når Grorud skolekorps skulle spille for bydelen, og utallige er de groruddøler som har søkt tilfukt der i regnvær og dermed bevist at Paraplyen var et riktig og treffende navn.
Trolig var det ikke fint nok for byråkratene i bydel Grorud, for de forsøkte seg så smått med å kalle den Paviljongen i stedet. En paviljong høres umiddelbart mer elegant ut enn en paraply, men hvis vi slår opp i Norsk akademisk ordbok og stoler på det vi finner der, får vi vite at en paviljong er et mindre, rundt eller mangekantet lysthus i en park eller hage. Ganske langt unna den betongklumpen som arkitekt Håkon Mjelva (1924-2004) tegnet, og ikke minst, svært pretensiøst. Vi kjenner alle den britiske komiserien om Hyacinth Bucket, som uttalte etternavnet sitt Bouquet. Det er der bydel Grorud er i dag. Oslos svar på Hyacinth Bucket, men når bydelens administrasjon hevder de ikke visste at plassen på folkemunne har blitt kalt Paraplyen i flere tiår, faktisk helt siden forrige årtusen, er ikke det grunn nok til å begynne på null. Det viser bare at administrasjonen bebos av historieløse og uvitende mennesker, som verken tør eller evner å lytte til andre, mer erfarne innbyggere.
Men heldigvis har vi oppegående folk i bydelen, som tillot seg på vegne av mange andre, sympatiserende innbyggere, å gå til bydelsutvalget med saken for å få Paraplyen formelt navnsatt som Paraplyen. Det bør være en smal sak for lokale politikere å vedta et navn som har vært i bruk i et godt halvt århundre, for ifølge Instruks for navnsetting av gater, veier plasser med videre i Oslo, vedtatt av Bystyret i 2000, skal bydelsutvalgene selv fatte endelig avgjørelse i navnesaker. Men så enkelt skulle det altså ikke være, for byråkratiet er drevne i å skaffe seg selv arbeid for å rettferdiggjøre lønningene sine. Og jo mer arbeid de klarer å skaffe seg, jo mer har de fortjent lønningsposen. I teorien. Jeg synes ikke det virker i praksis, for hvordan skal det gå hvis bydelen bare vedtar navnet og begynner å bruke det? Ja, det vil ta seg ut.
Bydel Grorud har ingen vedtatt rutine for navnsettingssaker, og tør ikke lene seg på vedtaket i Bystyret fra 2000, men skjeler til bydel Gamle Oslo og hvordan de har gjort det der, i tillegg til regelverket og informasjon hos Språkrådet. Og det er her det virkelig begynner å balle på seg. Heldigvis har vi «ansvarlige» byråkrater som påpeker at det ikke kan være så enkelt, og dermed vedtok bydelsutvalget å starte en prosess i samsvar med anbefalt fremgangsmåte med forbehold om at dette vil bli akseptert av grunneierne.
Dessverre, eller heldigvis, det kommer an på øynene som ser, er det bare to grunneiere som skal spørres. Den ene er Eiendoms- og byfornyelsesetaten i Oslo kommune, som ikke hadde noen merknader. Den andre er Oslo Sporveier som ikke tar sjansen på å gi noen uttalelse før de har konferert med Byantikvaren i Oslo kommune. Jeg stusser over Sporveiens nøling, for dette mangehodede trollet, jeg vet ikke om det heter Sporveien, Ruter eller hva, har ikke akkurat brydd seg om å være nøyaktig tidligere. Bussholdeplassen på Alnabru busstasjon har navnet «Fjellhus», til tross for at Fjellhus er et ganske annet sted, godt og vel en kilometers gange unna. Men da jeg påpekte flausen, svarte de bare at «folk» hadde vent seg til at det var sånn, så kunne de like gjerne fortsette med galt navn. Imidlertid glemte de å nevne at «folk» i dette tilfellet var bussjåførene som skulle til busstasjonen, og ikke passasjerer som skulle til Fjellhus. Mange er de passasjerer som har vimset omkring på Alnabru i den tro at de er kommet til Fjellhus, men det er liksom greit. Skjønn det den som kan.
Uansett, for å sikre en god og demokratisk prosess der lokalmiljøet og lokalhistorikere får mulighet til å gi sine innspill og forslag til navn, foreslo bydelsdirektøren å innlede en prosess med innhenting av navneforslag. Et høringsbrev skal sendes til lokale interessegrupper, velforeninger, borettslag, historielag, barnehager, skoler og lignende, samt kunngjøres på Facebook og bydelens nettsted, der hvert navneforslag skal redegjøres for og begrunnes. Etter innspillsrunden skal bydelsutvalget førstegangsbehandle saken etter at alle forslagene er blitt veiet og målt, og hvor det kan vedta å gå videre med anbefalt forslag, eller et av de andre. Deretter skal forslaget sendes ut på høring i to måneder med påfølgende oversendelse til Språkrådets stedsnavntjeneste for å få råd. Etter at Språkrådet har behandlet saken, som gudene måtte vite hvor lang tid tar, skal forslaget til politisk behandling i bydelsutvalget – men hvis det kommer opp ett nytt forslag på bydelsutvalgets møte, må det sendes på ny høring. Men hvis vi forutsetter at de faktisk klarer å bli enige om et forslag, så begynner ankefristen å løpe, og først når den er utløpt, kan navnevedtaket oversendes byrådsavdelingen med ansvar for kulturområdet. Jeg vil tro, at vi om fire-fem år kanskje begynner å nærme oss noe, men vi kan aldri være helt sikre. Det kan jo komme nye navneforslag som adminsitrasjonen må behandle, og dermed er det på’n igjen.
Så når vi leser på nrk.no at bydel Grorud må kutte 63,2 millioner kroner i budsjettet for 2026, og leder Røberg-Larsen sier at det ser veldig mørkt ut for bydelens tilbud, og at de må legge ned for eksempel seniorsenteret med mindre de finner andre steder å kutte, så er det krokodilletårer, på én måte. Vel, dette vil neppe komme som noen overraskelse, men jeg har faktisk et forslag til hvor og hvordan bydelen kan spare penger – men du har naturligvis for lengst gjettet hva forslaget går ut på.
Sånn i all beskjedenhet, dersom bydelsutvalget ikke klarer å vedta Paraplyen uten videre dikkedarer på første forsøk, foreslår jeg at den døpes Onsdagspihlsens plass i stedet, og så kan noen kanskje starte uteservering der i sommerhalvåret. På onsdagene, i det minste.
