Jeg skal ikke stikke under stol at jeg stundom synes synd på mange av ungene som vokser opp i dag. Tilbudet av fritidsaktiviteter flommer over, de kan delta i alt fra speideren, sjakk og skolemusikk til taekwondo, snowboard og strikkekurs – med den ulempen at aktivitetene nå er så organiserte og regulerte at det ikke blir tid til et eneste lite hyss mellom slagene.
Nei, det er den uregulerte og uorganiserte fritiden som er viktig og som jeg synes er synd har blitt mangelvare. Foreldre klager over at de sitter i tidsklemma, og må frakte unger fra den ene aktiviteten til den andre mens livet renner ut som sand mellom fingrene på dem. Jeg mener ikke at vi skal oppfordre til lediggang og hærverk, men jeg tror uorganisert fritid i større grad kan gi ungene anledning til å utvikle sine kreative evner og initiativer. Det er jo opplagt at vi på et tidspunkt er nødt til å leve av noe annet enn oljepenger og av å klippe håret på hverandre, og da trenger vi folk som er i stand til å finne på noe. Eller rettere sagt, finne opp noe.
Det er nemlig mye som ikke er funnet opp ennå, vi vet bare ikke om det, fordi det ikke er funnet opp. Personlig kunne jeg tenke meg en tyngdekraftopphever, en liten svart boks som opphever tyngdekraften der den er festet. Umulig? Jeg tror ikke det. Noen må bare komme på den riktige måten å gjøre det på. Charles H. Duell, som var leder for det amerikanske patentbyrået sa i 1899 at «alt som kan finnes opp, er funnet opp» og foreslo like gjerne å legge ned patentkontoret. Vi kan være enige om at han tok feil, og at mesteparten av de gjenstandene vi omgir oss med i dag, ikke fantes i 1899. Derfor trenger vi oppfinnere, for de skal finne opp det neste vi har bruk for. Jeg har nevnt tyngdekraftoppheveren, men tenker også på kreftvaksinen, blizilregulatoren, mørkelykten og en hel haug andre nyttige ting. Da må de som er i stand til å finne på ting, få lære hvordan de kan finne på ting og hva slags konsekvenser det kan gi.
Da jeg vokste opp, hadde vi gata. Gata var lang og ganske bratt, med skog på den ene siden og borettslag på den andre, og var en arena for privat initiativ av ulikt slag. Vi bygget hytter i veikanten av forskalingslemmer vi knabbet fra byggeplasser og det ble ganske mange planker til overs, så noen av oss bygget olabiler. Barnevognhjul gjorde nytten og vi freste nedover gata, uten tanke for at bilen burde ha en brems for å kunne stoppe. Da var det bare å skrubbe med beina eller svinge til siden, ut i naturen og ta den støyten som måtte komme. Det var verst å måtte nødbremse i brennesler, sånt som du ikke lærer av å spille Grand Auto Theft eller henge timevis over en Play-Station. I dag må du ha hjelm for å kjøre olabil, derfor er det ingen som kjører olabil lenger og lærer seg at brennesler svir noe inne i helvete. Men det var sånn det var, vi hadde friheten og lærte å forholde oss til suksess og fiasko, og vi hadde muligheten til å ta ansvar for egne handlinger og lære av feil.
Men gata var ikke bare en utfordring nedover, den var en minst like stor utfordring oppover fordi den var så bratt. Vi hadde konkurranser der det handlet om å sykle opp hele bakken uten å gå av sykkelen. Det høres lett og enkelt ut i dag når syklene har atten gir forover, men den gang hadde vi bare ett gir, og det var ganske tungt. De minste i gata fikk lov til å stå og tråkke, mens de eldste måtte sitte – for at det skulle bli så hardt og vanskelig som mulig. Det ble naturligvis tyngre og tyngre jo høyere opp i bakken vi kom, for melkesyra meldte sin ankomst omtrent halvveis.
Om vinteren var gata en fabelaktig akebakke, for dette var lenge før Oslo kommune begynte å salte veiene i stedet for å brøyte. Og dette var før piggdekkene, så kjettinger var standard på de få bilene som var ute og kjørte. Fordelen med kjetting var at de laget spor i isen som reduserte friksjonen, og med stålholke på veien gikk det så tårene rant. Vi startet på toppen av bakken og akte om kapp til bunnen, og trengte ikke tenke på at det skulle komme noen biler, for det gjorde det ikke. Eller i hvert fall nesten aldri. Den eneste ulykken, var en som datt av sin egen kjelke og fikk en annen rattkjelke i pannen. Vi hørte ikke at det smalt, men vi så at blodet rant og han måtte en tur på legevakta for å sy – men neste dag var han tilbake i full vigør.
Når våren kom, smeltet holka og gata ble like slapsete som oslogatene i dag er hele vinteren fordi kommunen salter. Smeltingen så vi ikke på som et problem, men en mulighet. Når snøen tinte og vannet rant nedover langs fortauskanten, var det naturligvis en oppfordring til å bygge demninger. Eller devninger, som mange sa. Med praktisk talt nada biltrafikk, var demninger verdens smaleste sak å anlegge i gata. Det var om å gjøre å bygge dem høye og brede for å samle mest mulig vann. Et av de viktigste triksene var å tråkke damveggen hardt sammen, særlig ved foten, slik at det tok tid for vannet å løse den opp og sive gjennom. Når demningen var full, var poenget å åpne den brått, slik at alt vannet fosset ut og ned mot demningen nedenfor – og hvis vi hadde gjort det riktig, ville vannmengden sprenge den neste dammen og dermed hadde vi det gående. Vi løp nedover sammen med vannet og ropte «Flommen kommer!» De yngste i gata måtte bygge demning nederst, mens de eldste fikk bygge øverst. Det var et slags uformelt hierarki, og nåde den som forsøkte å bygge demning høyere opp enn alderen tillot.
De få bilistene som kom kjørende, svingte utenom, for de hadde vært barn selv og skjønte hva vi drev på med. Det vil si, alle bilistene med unntak av én. Han bodde nesten øverst i gata, og syntes det var ustyrtelig morsomt å ødelegge demningene ved å kjøre gjennom dem på vei nedover. Han ble ikke akkurat populær, og de eldste i gata tok ansvar for å hevne seg på ham. Den beste hevnen så vidt jeg husker, var å legge en løs mutter inne i én av hjulkapslene, slik at når han begynte å kjøre, hørte han en skranglelyd fra ett eller annet sted. Lyden forsvant når han kjørte fortere, da sørget sentrifugalkraften for at mutteren holdt seg i ro. Når han bremset, kom skranglelyden tilbake. Ingenting kan irritere en bilist mer enn en skranglelyd han ikke vet hvor kommer fra. Eller vi spilte danka på garasjeporten hans, med leirete ball, slik at vi satte tydeligst mulige avtrykk. Da han kom hjem, ble han rasende av synet og skrubbet porten ren igjen mens han kjeftet på ungdommen. Neste dag var det på’n igjen.
Når jeg ser den samme gata i dag, ser jeg en lekeplass som for lengst er borte. Gata er full av biler, skogen er nedbygget og borettslaget har blitt så etablert at det har glemt det en gang mysset med unger mellom husene. Det er ingen steder å finne på noe. Derfor er jeg bekymret for framtiden, for dataspill, TikTok, Snap eller Insta kommer ikke til å utvikle de nye oppfinnerne vi trenger. De som er ute i det ekte livet og oppdager at et eller annet mangler, og finner en måte å løse det på. De som skal finne opp blizilregulatoren.
(Takk til Gatas Parlament for overskriften.)
