Jeg hadde en norsklærer på gymnaset som elsket Henrik Wergeland, enda han på det tidspunktet hadde vært død i 129 år. Jeg kom ikke like godt ut av det med alle norsklærerne mine og har forsøkt å fortrenge en del av dem så godt jeg kan. De fleste har jeg klart å skyve dypt ned i underbevisstheten, men denne glemmer jeg aldri.
Hun het Fjeld. Med d. Fordi Fjeld med d var finere enn Fjell uten d. Hver gang hun leste dikt fra podiet øverst i klasserommet, kateteret stod nemlig høyere enn pultene da jeg gikk på skolen for at vi elever skulle føle oss mindreverdige, himlet hun med øynene så vi trodde hun hadde fått et anfall. Det var derfor vi kalte henne Himmelbjerget, oppkalt etter Danmarks syvende høyeste fjell.
Himmelbjerget vaksinerte meg mot Henrik Wergeland. Hun vaksinerte meg mot Knut Hamsun også, etter å ha tvunget oss gjennom «Markens grøde» som ekstemporal høytlesning. Jeg husker henne spesielt fordi hun så det som sin oppgave å vaksinere hele klassen, ikke bare meg, mot Henrik Wergeland. Jeg vet ikke hvor mange av mine medelever hun lykkes i å vaksinere, men hun klarte i hvert fall meg. Jeg brukte ikke engang hundringser den gangen det var bilde av Wergeland på dem.
Hun var særlig opptatt av diktene til Wergeland. «Følg kallet.» «Hasselnøtter.» «Gyldenlak.» Med skjelvende stemme, tårer i øynene og en innlevelse helt ukjent for gymnasiaster stod hun på forhøyningen ved kateteret, og deklamerte for oss. Liten og spiss, med hornbriller av plast. En meter og femtitre på sokkelesten omtrent. I tre måneder holdt vi på med Wergeland. Deklamerte. Tolket. Tolket. Tolket og atter tolket.
Å, som vi tolket Wergeland. Himmelbjerget tålte meg helt til vi kom til diktet, ja, jeg husker egentlig ikke lenger hvilket dikt det var, men det var altså et av diktene hans. Da kunngjorde Wergelands apostel at akkurat i dette diktet, i akkurat dette verset, i akkurat denne setningen var det ingen Wergelandtolkere i hele verden som hadde klart å tolke hva Wergeland egentlig mente. Så sa hun, at hvis noen av oss elevene, vi talentløse, hjernetomme, kvisete attenåringer, som satt der nede, kunne komme med en forklaring, ville vi altså være bedre og flinkere enn hele den samlede verdens Wergelandtolkere. Så trakk hun den ene munnviken opp og smilte hånlig.
Akkurat den gangen var jeg litt imponert over det med at ingen tolkere i hele verden hadde klart det, for verden var jo så stor. Det var først senere i livet at jeg ikke lenger var så veldig imponert, for hvor mange Wergelandtolkere finnes det egentlig i verden? I forhold til hvor mange som spiller fiolin, for eksempel? Hvor mange er det i Paraguay? De forente arabiske emirater? Usbekistan? Jeg bare spør?
Jeg visste altså ikke hvor mange tolkere av Wergeland det fantes i verden, men jeg fikk inntrykk av at de var mange. Faktisk en god del. En hel overmakt, for å si den sånn. Trolig satt det mange millioner mennesker omkring på kloden og tolket diktene, serverte nye forslag og tok dissens på gamle. Det var dette folk i verden drev med, hvis de da ikke var lærere på Teisen gymnas. Jeg har aldri brydd meg om overmakten. David var tidlig en av mine helter, så jeg forsøkte meg med følgende forklaring: Kanskje Henrik Wergeland skrev dette på denne måten bare fordi det rimte med setningen foran? Fordi han sto fast? Fordi han ikke kom på noe bedre?
Frøken Fjeld med d stirret på meg i vantro, som om jeg skulle vært spedalsk eller smittet med byllepest, og deretter i den dypeste forakt. Hun himlet med øynene høyere enn selveste tårnet på Himmelbjerget, så pupillene forsvant langt inn i bakhodet og bare det hvite med sine blodårer var synlig. Jeg trodde hun skulle besvime. Det var i akkurat dette øyeblikket hun besluttet å stryke meg i norsk og tilrå annen utdanning. Få meg inn på donaldmekken på yrkesskolen. Det fikk være grenser for alt. Hvordan kunne jeg være så – blasfemisk? Hvordan kunne jeg i det hele tatt vurdere å foreslå at Norges største dikter skulle skrive noe bare fordi det rimte? Uten å ha en dypere mening? Selvfølgelig hadde Wergeland en dypere mening med det! Han hadde en dypere mening med alt han skrev. Hadde ikke disse tre månedene med undervisning lært meg noe som helst? Denne dikteren skrev 860 sider vers fra sykesengen! 860 sider!
Isolert sett kunne hun ha rett i det. På den annen side, en mann som kunne komme hjem seint om natten, snydens full og sørpe dritings etter en akevitt-fullekule, remjende og skrålende, skjære et øre av et syltet svinehode og kaste det i fjeset på husverten – skulle ikke han også kunne stå fast én gang i løpet av 860 tettskrevne sider med vers og velge den enkleste utveien? Skulle ikke en fyr som sto i tredje etasje og tømte søppelbøtta i hodet på folk som gikk nedenfor bare ta et ord som rimte og som låt sånn passe kryptisk? Bare for å komme seg ut av knipen? Jeg mener ikke nødvendigvis pølse og sølv-skje, men bare for at han dermed kunne gi adjunktene noe å tenke på? Bare for å le høyt for seg selv, og si at «Der skal de Fanden raspe mig faa Noget at tænke paa! Den løser de næppe med det Første!» Vel vitende om at ingen ville noen gang forstå at det skyldtes den halve akevittflasken for mye? Kanskje han skrev det med nasjonens største kuppelhue? Sa jeg til mitt forsvar.
Jeg trodde det den gangen. Og skal jeg være helt ærlig: Jeg tror det fortsatt.
