I forrige Onsdagspihls tillot jeg meg å påpeke Renovasjonsetatens manglende interesse for kundene sine, og denne gangen skal det gå ut over Aker Sykehus. Det vil si, det skal ikke gå ut over de ansatte, for dem er det all grunn til å være fornøyd med. Jeg har selv vært pasient på Aker og ble så fornøyd med oppholdet at jeg like gjerne skrev en bok med utgangspunkt i nettopp de dagene.
Boken fikk tittelen «Mannen som ikke ville hjem» og handler om en mann som blir lagt inn på sykehus etter en trafikkulykke. På ortopedisk avdeling får han det så bra at han vil bli værende, noe som ikke akkurat er i tråd med vanlig praksis, for å si det sånn. Derfor utsetter han seg for ulike hendelser som gjør at han likevel ikke kan sendes hjem, og til alt overmål oppdager han et lite samfunn som mystisk nok lever i den dypeste hemmelighet på et av loftene. Boken ble som første norske roman noen sinne presentert på filmfestivalen i Berlin. Den er allerede utgitt på tsjekkisk og tysk og er på vei ut til lesere i Finland og Danmark. Så nei, sykepleierne og alle de andre ansatte skal ikke få annet enn panegyriske hyllester fra min hånd.
Når det gjelder parkeringsselskapet som regjerer over de små asfaltflekkene, er det noe ganske annet. Ingen i parkeringsherredømmet er i stand til å stave ordet «kundeorientering,» for disponerer du parkeringsplassene ved et sykehus har du mer makt enn kongen. Holdningen er tydelig at «hvis du ikke liker dette parkeringsselskapet, så kan du jo bare parkere hos noen andre,» hvilket er forholdsvis umulig dersom du skal på sykehuset. Denne monopolsituasjonen benytter slike seg glatt av. De bryr seg ikke om kundene sine rett og slett fordi de ikke trenger å bry seg om kundene sine. Kundene har ikke noe valg.
Saken er: En kveld ble jeg nødt til å kjøre en bekjent av meg til legevakten på Aker sykehus, og etter å ha satt vedkommende av ved inngangen fant jeg en parkeringsplass og benyttet appen til å betale. En parkeringsapp er en fabelaktig oppfinnelse, da kan du slippe å løpe ut i ett sett for å putte på noen ekstra kroner når behandlingen tar lenger tid enn du trodde den skulle gjøre, men heller bare forlenge parkeringstiden og så blir du automatisk trukket på kontoen. Det høres enkelt ut, men kan være svært så vanskelig likevel.
På legevakten sa de at vi måtte vente en liten time, og etter hvert skulle det vise seg å være et understatement. Klokken tikket og gikk, og av årsaker som jeg ikke kjenner til, ser tiden ut til å gå saktere og saktere, jo lenger du befinner deg på et venterom. Det er ingenting å gjøre der. På veggen henger en dataskjerm som viser to tekstplakater, de byttes rundt på omtrent hvert femte sekund. Selv om jeg fikk se disse tekstplakatene mange hundre ganger, husker jeg ikke hva som sto på dem.
Timen gikk, og jeg åpnet appen for å forlenge parkeringstiden med ytterligere en time. Det var umulig å vite hvor lenge vi skulle bli sittende, men jeg regnet med at en liten time neppe kunne være mer enn to timer. Klokken tikket og gikk, mye saktere enn den hadde gjort den forrige timen. Dessuten var stolene usedvanlig vonde å sitte på, skulle tro de var funnet opp av avhørsfolka i det gamle Øst-Tyskland. Som tiden gikk tenkte jeg at hvis dette breddfulle venterommet var mine kunder, ville jeg ansatt en lege til, for å få køen fortere unna. Vi var omkring femti personer som alle var i ferd med å vente to timer, det gir tilsammen hundre timer venting. Og hvis åpningstiden er ti timer må vi gange de hundre timene med fem for å finne ut at pasienter og pårørende har ventet fem hundre timer den dagen. Og hvis vi sier at legevakten er åpen ti timer hver dag hele året og at det er like mye venting hele tiden, blir det ventet 182 500 timer i året. Det tilsvarer 7604 dager eller 21 år. Hvert år blir det altså ventet 21 år, bare på legevakten på Aker sykehus. Hvis tallene er de samme for legevakten i Storgaten, men de er nok høyere, blir det ventet 42 år hvert år. Og for å ta skikkelig i; det finnes 781 legevakter i Norge, og hvis vi sier at ventingen i snitt er halvparten av den på Aker, blir det ventet 71 266 250 timer på legevakter rundt omkring i landet. Det tilsvarer 8135 år med venting hvert bidige år! Og når vi så leser at bare halvparten av de nyutdannete legene får jobb etter endt utdannelse, skal det ikke mye fantasi til for å forstå at det må være god samfunnsøkonomi å ansette en lege ekstra her og der.
Personlig kan jeg si at jeg tapte en bunke hundrelapper på ventingen, fordi jeg kunne ha jobbet i stedet. Men glem oss som bare er med for å følge, og tenk på pasientene i stedet. Hvor morsomt er det å sitte timevis og vente og være syk? Det er ille nok når du er frisk!
Så gikk det enda en time, og jeg åpnet appen for å forlenge parkeringstiden ytterligere en gang. Men det gikk ikke, for maksimal parkeringstid var bare to timer. Hallo! Derfor gikk jeg til resepsjonen og spurte hva jeg skulle gjøre når jeg ikke kunne parkere der lenger og pasienten ikke hadde blitt behandlet ennå? Skulle vi komme tilbake neste dag og håpe på at det ville være færre i kø? Jeg tror jeg var den første som stilte det spørsmålet, for de hadde ikke noe svar. Enten det, eller så var de målløse. Jeg har en boks i bilen der jeg legger alle kronestykkene mine for å kunne bruke dem til parkering. Jeg tenkte at to timer fikk være to timer samme hva parkeringskongene måtte mene, jeg tok boksen med kronestykker for å betale for en tredje time. Men det gikk ikke. Automaten hadde myntinnkast, men tok ikke imot kronestykkene selv om de er gyldige betalingsmidler. Ja, den tok faktisk ikke imot noen form for mynter i det hele tatt. Derfor grep jeg mobiltelefonen og ringte til kunderservicenummeret som sto på automaten. Men det hjalp ikke, det heller. Kundeservice var selvfølgelig stengt for dagen og åpnet først neste morgen.
Jeg kan bare gratulere. Kaktus er avsendt.
