Jeg er delvis vokst opp i drosje. Min bestefar var drosjesjåfør og jeg har ikke tall på hvor mange turer jeg har hatt i bilene hans. Løyvenummeret var A-317. Den første bilen jeg husker var en burgunder Opel Kapitän, men etterpå hadde han en mørk blå Ford Consul og en rød Vauxhall Victor 101 Super. Bildet til denne Onsdagspihlsen er fra Opelen, der vi barnebarna vanligvis sto eller satt i forsetet mens de voksne satt i baksetet og røyket. Sikkerhetsbeltet var ennå ikke påtenkt, men trafikken var forholdsvis beskjeden ettersom bilrasjoneringen fortsatt var gjeldende.
Farfar brukte alltid uniform når han kjørte drosje. En grå uniform, hvit skjorte, mørkt slips og sjåførlue, slik alle drosjesjåførene hadde. Når han skulle plukke opp eller sette av nye passasjerer, pleide han å åpne døren for dem. Koffertene løftet han opp i bagasjerommet og tok dem ut igjen når de var framme. I løpet av en uke ble det gjerne noen ettøringer og toøringer til overs, og disse pleide han å samle til broren min og meg. Vi lærte tidlig å både telle pengene våre, hva de var verdt og hvordan ta vare på dem, noe som er vanskeligere i dag når penger bare er en digital programmeringslinje i nettbanken.
Mye er skjedd siden min farfar var drosjesjåfør. Nå er det blitt et frislipp i drosjenæringen, og hvem som helst kan visstnok begynne å kjøre taxi, så lenge de har noe som kan ligne en bil. Statens vegvesen gjennomførte en storkontroll i slutten av september av drosjene i Oslo og Romerike og fant feil på 34 av 133 kjøretøy. Flere personer ble politianmeldt. Mange biler var ikke registrert som drosje. Flere sjåfører hadde ikke løyve. Løyver var lånt ut ulovlig. Hver fjerde bil fikk bruksforbud, mange var ikke EU-godkjent. I en tilsvarende kontroll på Flesland, manglet åtte av fjorten biler nødvendige løyver. Ofte blir passasjerer nektet tatt med, fordi turen er for kort. Det popper opp useriøse og farlige aktører over alt, du kan aldri vite hvem som kjører deg eller om bilen er i teknisk godkjent stand. Mange kjører svart. Andre bruker drosja som vaskemaskin av svarte penger. At drosjesjåførene ikke lenger trenger være tilknyttet en sentral med tilhørende kontroller har ført til at flere useriøse aktører med liten eller ingen kunnskap om lover og regler jakter på lettjente penger. Slik kan vi ikke ha det, og vi kan like gjerne stoppe galskapen med én gang. Vi trenger ikke flere bevis for at det ikke fungerer.
Jeg har hatt en del rystende drosjeturer i mitt liv og noen ganger tror jeg det var flaks som reddet meg. Som da en dansk drosjesjåfør krysset H C Andersens Boulevard i København på rødt lys, i nitti kilometer. Fotgjengere skvatt til alle kanter og jeg antydet at jeg gjerne ville komme fram til hotellet i ett stykke. Da snudde han seg og spurte meg om det var han eller jeg som kjørte bilen, og heldigvis var jeg rappkjeftet nok til å spørre om det var han eller jeg som skulle betale for turen. Resten av reisen gikk i femten kilometer, men heller det.
Muligens var det broren hans jeg kjørte med forrige gang jeg var i København og skulle til oslobåten. Danskebåten heter nemlig oslobåten i København. Han brukte håndholdt GPS som han kikket på mens han kjørte, men klarte likevel å kjøre til feil utstikker. Da vi sto på feil side av Nordhavn Bassin måtte jeg peke på oslobåten og forklare at det var dit jeg skulle. Ikke noe problem, svarte han, siktet på båten og ga bånn gass. Heldigvis er jeg så godt kjent i kongens by at jeg visste det var sjø mellom utstikkerne, men det gjorde ikke han. Jeg fikk kastet meg fram i bilen, røsket ta i håndbrekket og dro til alt jeg var kar om. Vi bråstoppet to meter fra bryggekanten. En kjentmannsprøve hadde vært helt i orden etter min smak.
I Milano opplevde jeg en drosjesjåfør som kjørte etter prinsippet om at den korteste avstand mellom to punkter var den rette linje. Han hadde en rustrød Fiat Uno, der fargen ikke kom fra lakk, men rust. Trafikken i Milano var akkurat som i andre italienske byer, kaotisk og tettpakket, så da vi kom til rundkjøringen i Foro Buonaparte tok han like gjerne trikkeskinnene videre. Forskjellen mellom trikkeskinnene og gaten, men i motsetning til gaten var ikke trikketraseen asfaltert. Det humpet så fælt at jeg ble påført hjernerystelse og bygningene utenfor ble uskarpe, og da vi omsider var kommet fram til flyplassen hadde koffertene blitt ommøblert flere ganger. Jeg har fortsatt litt vondt i ryggen etter den turen, enda den skjedde for nesten tretti år siden.
Da jeg skulle bestige Pico Ruivo, det høyeste fjellet på Madeira, tok jeg drosje fra Santana til Achade do Taxeira. Akkurat som alle andre høyeste topper, er også Pico Ruivo stort sett innhyllet i tåke. Jeg fikk aldri sett utsikten, men jeg har i det minste vært der. Drosjen oppover kjørte sakte, så sakte at jeg flere ganger lurte på om jeg skulle tilby meg å gå ut å dytte, slik var jo vanlig i Lierbakkene på slutten av femtitallet, da bilene hadde små motorer og var fulle av passasjerer. Imidlertid kom jeg til å kaste et blikk på speedometeret og oppdaget at kilometertelleren sto på 760 tusen. Det forklarte mye, så jeg tillot meg å si at slike gamle Mercedes-dieselmotorer var imponerende seiglivet. Da snudde han seg mot meg og ristet på hodet. Nei, nei. Den hadde ikke gått 760 tusen, den hadde gått rundt to ganger allerede, så den hadde gått 2 millioner og 760 tusen. Bare annetgiret virket, så det var egentlig for bratt opp motbakkene til Achade do Taxeira. Jeg spurte om han kunne hente meg om tre-fire timer, og da svarte han at han kunne vente på parkeringsplassen, for han trengte ikke mer enn to turer om dagen. Så da ble det sånn, han ventet og jeg klatret opp på Pico Ruivo. Tilbaketuren gikk ikke mye fortere enn det hadde gått opp.
Noe ganske annet var det da jeg skulle tilbake for å hente bilen som sto parkert på Pico de Arieiro etter å ha gått Levada da Negra ned til Funchal. Jeg hadde brukt drøyt timen på å komme meg helskinnet opp og gjennom de mange hårnålsvingene, men denne sjåføren tok den samme turen på tjue minutter, inkludert å fylle drivstoff. Han stupte inn i hårnålsvingene på inner’n som en jagerpilot i flyvåpenet og skjøt ut igjen på den andre siden så fort bilen klarte, hvilket var mer enn fort nok for min smak. Høyre eller venstre side av veien, spilte ingen rolle. Jeg tror det foregikk et uoffisielt madeiramesterskap på strekningen og at jeg satt på med ham som har rekorden. Sjelden har jeg vært så glad for å ha fast grunn under føttene som etter den turen. Ordet kundebehandling står neppe i den portugisiske fremmedordboka.
Jeg griper meg stadig i å tenke at drosjene var mye bedre på min farfars tid, og at det ikke er noe i veien for at sjåførene begynner med uniformer og uniformsluer igjen, åpner dørene for passasjerene og hjelper dem med bagasjen. Vi skal være trygge i drosjer, fordi bilen og sjåføren skal være til å stole på. Dessuten kan vi innføre yrkesstolthet blant sjåførene igjen, så vidt jeg kan skjønne.
