Noen i familien påstår at jeg samler på alt, men det er ikke riktig. Jeg samler på mye, det er så, men ikke alt. Jeg har egne plastkasser for ulike ting, for eksempel har jeg en kasse med ting og tang fra de olympiske vinterlekene på Lillehammer; forskjellige OL-produkter og ikke minst; dagsavisene fra jubelfesten. De blir artigere å lese for hvert år. Jeg har også en plastkasse med saker og ting fra årene på barneskolen, ungdomsskolen og gymnaset, og nede i en av disse fant jeg minneboka fra barneskolen, da vi var ti-tolv år gamle. Minnebøker er sånt som får deg til å skjønne at tiden går, men det var først da jeg oppdaget mesteparten av mine barndoms gjenstander på Folkemuseet på Bygdøy, det ble klart at tiden bare går fortere og fortere.
Jeg husker for eksempel 78-plater, eller steinkaker som de ble kalt på grunn av tyngden, og har lyttet til mange av disse. «Frøken gi meg himmelens nummer» med Alf Prøysen husker jeg, Poul Robeson, Louis Armstrong, Jim Reeves og Andrew Sisters husker jeg også, sammen med en hel haug andre. Og ikke minst husker jeg plateskifteren, som var et teknisk vidunder for en liten krabat som meg, den gangen. En blank stang som på magisk vis slapp neste plate ned på den forrige når den var ferdig spilt. Platene hadde bare en sang på hver side, og var en slags forløper til singlene, de som ble spilt på 45 omdreininger, mens LP-ene som kom litt senere ble spilt på 33 1/3, mens lydbøker ble spilt på 16 2/3. I dag er musikk bare en app av noe slag og blir ikke tingliggjort på samme måte. Det er ikke sånn at jeg ønsker meg tilbake, men jeg synes likevel synd på dagens unge som ikke får oppleve gleden ved å sitte med et platecover i hendene mens de lytter til den litt knitrende lyden fra platespilleren. Knitringen savner jeg, Spotify blir glatt og uten sjel.
Knitringen ble overført til lydbåndet når vi spilte inn til kasettspiller via mikrofon, og slike kassetter fantes med ulik lengde, men 60 minutter var de vanligste. 90 minutters var fine for å få en hel LP på hver side av lydbåndet, for det kunne naturligvis snus. 120 minutters kassett fantes også, men da ble lydbåndet så tynt at det ofte krøllet seg og vi fikk båndsalat. Da var det å lirke kassetten ut, finne fram en blyant, plassere denne innerst i spolen, og snurre lydbåndet inn i kassetten igjen.
Dobbel-8-film var mitt første møte med levende bilder, der filmkameraet hadde trekkoppmotor så vi gikk aldri tomme for strøm. Kameraet filmet med 18 bilder i sekundet, og brukte egentlig 16 millimeter-film som ble først ble eksponert på den ene halvparten på langs, deretter den andre, og så sørget laboratoriet til Kodak for å fremkalle filmen og splitte delene og deretter skjøte dem sammen til én «lang» film på rundt fire minutter.
Analoge kameraer har jeg hatt flere av, og tok stort sett lysbilder. Kodachrome-film kunne ikke fremkalles i Norge, men måtte sendes til Sverige – imidlertid var svenskene ikke kjent for å være spesielt flinke, derfor sendte jeg mine filmer med post til laboratoriet i Sveits, som kunne levere ferdig fremkalt film på beskjedne fire uker. Etter at posen med film var puttet i postkassen, måtte vi altså vente en måneds tid for å se resultatet.
Det gikk lenge bra, helt til jeg måtte hente en Dobbel-8-smalfilm hos Tollvesenet, som ville vite hva det var. Da jeg forklarte, ville de vite hvor mange bilder det var på en sånn filmrull, så da ganget de opp 18 bilder i sekundet med 4 minutter og fant ut at den inneholdt 4320 bilder. Mulig det. Tollsatsen var 4 kroner per bilde mente de, slik at jeg ble avkrevd en tollsats på 17 280 kroner. I 1973. Det tilsvarer 154 913 kroner i dag, hvis vi skal stole på Statistisk Sentralbyrå. Jeg fortalte dem hvor de kunne stappe filmrullen og forlot tollkontoret. Slike ting måtte vi leve med den gangen, og forhåpentlig har tolletaten blitt noe bedre i dag. De av mine lesere som har boken[1] med de første 100 Onsdagspihlsene, kan slå opp på 18. februar 2015 og få forholdsvis oppdaterte erfaringer om mine opplevelser med tolletaten. Det morsomste med filmfremvisningen var å vise filmene baklengs, se folk stupe opp fra vannet med føttene først, ta hele kakestykker ut av munnen eller biler som rygget i full fart. Sånt ble vi aldri lei av.
Og naturligvis har jeg skrevet med skrivemaskin, det var på tastaturet på en Hermes Baby reiseskrivemaskin med fargebånd i to farger, rødt og svart, at jeg lærte meg å skrive etter LFT-metoden. «Let, finn, trykk.» Den ble også kalt LFTB-metoden, for «Let, finn, trykk, bann.» Blant annet skrev jeg skuespillet «Blant speidarar på Olympen» på denne skrivemaskinen, men fordi jeg ikke hadde tilgang til kopimaskin, måtte jeg bruke blåpapir. Blåpapir er det knapt noen som vet hva er lenger, men du finner det i adressefeltet i e-postprogrammet, som «CC.» Carbon Copy. Ved å slå hardt på tastene, klarte jeg å lage én original og to kopier, så når jeg skulle ha ti kopier, måtte jeg skrive alt sammen fire ganger. Tungvint, kan du si, men det var altså sånn det var.
Når vi snakker om kopimaskiner, har jeg også opplevd at telefaksen kom til landet. Jeg hadde min første jobb i det som senere ble «Linjegods avdeling utland.» Slagordet blant publikum var «Send det med Linjegods og få det fram som arvegods», noen ganger var det sikkert nær sannheten. Det var på begynnelsen av syttitallet, og det var ikke bare-bare å sende telefakser, nymotens som det var. Først måtte vi ringe opp til den som skulle motta en telefaks, og avtale om den skulle sendes som en 2-minutters, 4-minutters eller 6-minutters telefaks, hvilket var avhengig av hvor god oppløsing vi trengte. Hvis telefaksene i hver ende ikke var synkroniserte, kunne det gå riktig galt. Telefakspapiret var på rull, og det hendte stadig vekk at det som var A4 på avsendersiden, kom fram som en flere meter lang remse hos mottakeren.
En annen maskin det var mye rart med, var Moviebox, en bærbar videospiller. På begynnelsen av åttitallet var VHS-spillere svinedyre, samtidig som NRK, den eneste TV-kanalen, fortsatt kvernet på med finsk fjernsynsteater, trekkspillmusikk og hardingfele og dermed skapte markedet for utleie av videofilmer. Og videoutleierne visste å sko seg, blant annet ved å kopiere videofilmene fra én kassett til en annen. Det de ikke tenkte på, var at kvaliteten sank, tildels dramatisk, fra én generasjon til en annen. Jeg leide den første Indiana Jones-filmen i så elendig kvalitet at vi nesten ikke skjønte hva den handlet om. Jeg klaget naturligvis, først uten hell, men da jeg kom til å nevne at filmdistributøren sikkert ville fatte interesse for piratkopieringen, kom pengene kjapt på bordet.
Det er ikke plass til all verdens i en Onsdagspihls, så blant det som ikke kom med denne gangen, var å ringe med telefon med dreieskive, sette inn penger i Postsparebankens røde bok og få kvittering i form av frimerker, arkivere på floppydisk, skrive, frankere og sende postkort, slå opp i ordbok og leksikon på papir, finne bussavgang i Rutebok for Norge, betale med sjekk og navigere med papirkart. Mye finner du på Folkemuseet. Du kan ta 30-bussen dit, også det er en antikvarisk opplevelse.
[1] Boken er utsolgt, men du finner 200 PIHLS og 300 PIHLS på rogerpihl.no
