Jeg skal innrømme at Arbeiderpartiet har en plass i hjertet mitt. Eller, kanskje ikke partiet som sådan, men de sakene det har kjempet for. Fordi det har stått på de svakestes side. Kjempet mot de sterke som ville utnytte de svake. Grådige og hensynsløse arbeidsgivere. Ågerkarler og opportunister. Forsvart dem som ikke har klart å forsvare seg selv. Fordi vi som klarer oss selv, som har nettverk rundt oss og som har sisu til å gyve løs på den ene møkkahaugen etter den andre, må hjelpe dem som ikke har den samme energien eller evnen.
Historisk sett har Arbeiderpartiet gått foran i de mange kampene for å forbedre levekårene for folk i landet vårt, men på et eller annet tidspunkt begynte bakkekontakten å glippe. Jeg er usikker på når det skjedde, men den første gangen jeg personlig fikk denne følelsen, var da Arbeiderpartiets nasjonalbudsjett på 70-tallet forslo at å plukke blåbær i skogen burde skattlegges. Her fikk vi skattefri inntekt fordi vi slapp å kjøpe blåbær, blåbærsaft eller blåbærsyltetøy i butikken, og det falt politikerne tydeligvis tungt for brystet. Blåbær som hadde vært et kjærkommet tilskudd til husholdningen, før vi fant olje. Det ble et svare leven, det ble jo det, og heldigvis hadde Arbeiderpartiet vett på å trekke forslaget. Ikke skjønner jeg hvordan de skulle kunne kontrollere hvem av oss som hadde plukket hvor mange blåbær, men jeg tenker fortsatt på den saken hver bidige gang jeg forsyner meg av naturens spiskammer. Det gjaldt sikkert ikke bare blåbær heller, men også bringebær, markjordbær og tyttebær. Slik stakk partiet oss i ryggen, vi som ikke hadde gjort annet enn å forsøke å få pengene til å strekke til.
Den andre gangen jeg fikk den følelsen, var da arbeiderpartiregjeringen foreslo at statsrådene skulle få kjøre med de sorte limousinene sine i kollektivfeltene, for de hadde så viktige jobber at de måtte fortere fram enn oss andre. Du vet, Kong Salomo og Jørgen Hattemaker og alt det der. Jeg var garantert ikke alene om å assosiere Arbeiderpartiets statsråder med sovjetiske partipamper. Dette var med andre ord før muren falt, og det ble et svare leven, det ble jo det, og heldigvis hadde Arbeiderpartiet vett på å trekke forslaget. Jeg kan fortsatt ikke se en limousin uten å tenke på dette famøse forslaget, og tenker det var godt at bakholdsangrepet på oss ble stoppet.
Den tredje gangen jeg fikk den følelsen, var da byrådet uttalte at beboerparkering er en nødvendig skatt for å finansiere kollektivtransport og sykkelveier, mens de hadde vedtatt ordningen for å verne boligområder og gjøre skoleveiene tryggere. Glemt var løftene, og vi var gjort om til melkekyr, alle som én. Beboerparkering ville ha virket selv om den kostet bare én krone, men det var altså ikke det som var hensikten. Så gikk da også Arbeiderpartiet i Oslo ned 12 prosentpoeng fra 32 til 20 prosent ved kommunevalget i 2019.
Jeg kan komme på flere eksempler, men du skjønner hva jeg mener. Gradvis har vi fått en politisk elite der knapt noen vet hvordan de hypper poteter, men er broilere som har studert statsvitenskap og har hatt identiske karrierer. De tror verden er sånn som de opplever den der. Thorbjørn Berntsen var skipsrørlegger, men ellers er det altfor langt mellom arbeiderne. Denne bekymringen la jeg fram for Reiulf Steen i 2012, og han var enig. Avstanden mellom topp og bunn i samfunnet blir mentalt bare lenger og lenger, men dessverre var det ingen som ville høre på ham. Ingenting er så eks som en ekspolitiker, og det var nye koster som skulle feie. Selv om nye koster feier best, er det som kjent de gamle som kjenner krokene. Tor Åge Bringsværd har sagt at «Den som har begge beina på bakken, står stille», men problemene oppstår når politikerne ikke har noen av beina på bakken. Når de svever rundt som små heliumballonger, og driver med vær og vind oppe sin egen selvrealiseringsboble.
Så kom strømprisene, og Arbeiderpartiet sank som en stein på meningsmålingene og så 18-tallet for første gang i partiets historie. Det er halvparten av den oppslutningen Jagland abdiserte på. Prisene raste oppover fortere enn Arbeiderpartiet sank, og regjeringen la fram en tiltakspakke som var så komplisert at knapt noen skjønte hva den handlet om og som sikkert vil kreve minst tusen nye statsansatte for å holde orden på. Det var ikke prisene i seg selv som utløste raset, det var regjeringens manglende forståelse av det som faktisk skjedde. Nemlig at Arbeiderpartiet sviktet da det gjaldt som mest. Dette partiet som hadde tatt småfolkets side gjennom årtiene, kjempet gjennom stadige forbedringer og rettet opp urettferdighet, det sviktet da vi som mest trengte det. Arbeiderpartiet var blitt ågerkarlen, blodsugeren, utbytteren, den grådige, hensynsløse, falske og utro kapitalisten, akkurat som grisene til George Orwell i boka «Animal Farm». Dyra tok makten fra den tyranniske bonden, og etter hvert utviklet grisene seg til å bli like tyranniske som bonden hadde vært, og dyra led like ille som før. Der er Arbeiderpartiet nå, og hvis de ikke skjønner hva de tukler med, tillater jeg meg å forklare:
Abraham Maslow var en amerikansk personlighetspsykolog som regnes grunnleggeren av den humanistiske retningen innenfor moderne psykologi. Han er særlig kjent gjennom sin populære motivasjonsteori kalt Maslows behovspyramide. Nederst i pyramiden er de fundamentale og sterkeste kroppslige behovene som sult og tørst. Det neste trinnet har med organismens behov for sikkerhet og trygghet å gjøre. Varme, for eksempel. Å slippe å fryse. Det tredje omhandler behovet for fellesskap og vennskap, det fjerne dreier seg om behovet for anerkjennelse, respekt og selvtillit. Maslow mente at dette nivået først ble viktig når de tre første nivåene var tilfredsstilt. Øverst var behovet for selvrealisering. Mennesker som har lykkes i å realisere de fire foregående behov kan vie sine krefter til å søke utfordringer, realisere sine potensialer for vekst og videreutvikle sine evner og anlegg.
Når folk begynner å tvile på om de kan betale strømregninga, når de spiser kald middag seks dager i uka, går med skitne klær, sitter med lue, vanter og boblejakke inne – og dette i 2022 – da har Arbeiderpartiet rokket ved de grunnleggende behovene til folk. Disse behovene som Arbeiderpartiet en gang var en garantist for at ville bli ivaretatt. Ja, jeg vet det var flere partier som vedtok denne latterlige ordningen i sin tid, men det er Arbeiderpartiet som sitter i posisjon, og det er Arbeiderpartiet som kan gjøre noe med det. Svært enkle løsninger er foreslått, men de var ikke gode nok, eller ikke kompliserte nok for en politisk elite øverst oppe i Maslows behovshierarki. Jonas Gahr Støre burde stått harmdirrende på fjernsynet og kjempet folkets kamp, ikke vikle seg inn i kompliserte kompensasjonsordninger. Han skulle gjort som Torbjørn Berntsen ville gjort: Knyttet neven og skreket «Hva faen driver dere med?»
Derfor har Arbeiderpartiet stupt til 18-tallet på meningsmålingene, og med denne farten vil de være under sperregrensa ved neste valg.
