Noe av det aller beste med sommeren er iskrem. I vinterhalvåret kjenner jeg liten eller ingen trang til å spise iskrem, men når sola får ordentlig tak våkner appetitten. Jeg foretrekker en skikkelig stor, rett og slett voldsomt diger iskrem, framfor sånne små pinglete saftpinner som smelter før du får dem ut av papiret. Jeg foretrekker å spise en anstendig og god is, men heller litt sjeldnere.
Det er deilig å være norsk i Danmark. Den aller beste iskremen får jeg i Danmark. Vaffelis med tre kugler, flødeskum, guf og syltetøy; det hele kan være så mektig at jeg blir liggende og stønne resten av kvelden i pur glede og tilfredshet. Hver gang jeg er i Danmark, må jeg minst én gang detonere en sånn kaloribombe. En sommerferie jeg var i Sønderho på øya Fanø, oppdaget jeg at den lokale iskafeen hadde iskrem med belgiske vafler. Det hadde jeg ikke forsøkt før, så jeg bestilte klart og tydelig en belgisk vaffel med alt tilgjengelig tilbehør. Jeg hadde ikke før bestilt, så ble det helt musestille i lokalet. Alles øyne ble rettet mot meg, og jeg forsto at jeg muligens hadde bestilt en overdose – men det ville vært feigt å trekke meg. Jeg forberedte meg på det verste, men klarte likevel ikke å forestille meg hva som ble servert. Belgisk vaffel i Sønderho på øya Fanø er noe helt annet enn de svampene som utgis her hjemme for å være belgiske vafler. Denne var godt og vel syv centimeter tykk, sprøstekt og hadde et dryss av melis, og jeg er fortsatt sikker på at damen bak disken ga meg ekstra godt mål på tilbehøret, bare for å se hva som skjedde. Kort fortalt; iskremen forsvant og resten av oppholdet nøt jeg en viss respekt hos lokalbefolkningen. Alle hadde tydeligvis hørt om den gale nordmannen.
Selv om de store dosene med dansk iskrem kan frembringe en kortvarig følelse av å sprekke, er det likevel ingenting mot den kvalmen som lyden fra isbilen her hjemme fremkaller. Her hvor jeg bor har vi den ytterst tvilsomme glede å måtte høre på svineriet i nesten tre samfulle klokketimer mens isbilen langsomt tråkler seg gatelangs. Følelsen av forsøpling stiger ettersom timene går, og jeg kan ikke annet enn å undres på om jeg skal putte lyden i grønn eller blå pose? For akkurat som sigarettsneiper og bikkjemøkk på gata er denne lyden forurensing. Norsk forening mot støy definerer støy som «uønsket lyd,» og isbilen ligger klart innenfor denne definisjonen.
Men bare for å sagt det med én gang; jeg har ikke noe imot at isbilen selger is. Absolutt ikke. Kiwi selger også is, men de løper ikke gatelangs og spiller trompet eller trekkbasun av den grunn.
Forurensing kommer i mange fasonger. Sett at noen parkerte en gammel diesellørje under leiligheten din og lot den stå på tomgang så det stinket eksos i hver lille krok bare for å selge deg gummierte innleggssåler, så ville du helt sikkert bedt eieren dra dit pepper’n gror? For eksos fra en gammel diesellørje kan vi fort være enige om at er forurensing, men hva er det som er så mye bedre med en forvrengt versjon av Norsk dans nr 2 av Edvard Grieg? Eller dommedagsbjeller, for den saks skyld? Så hvorfor får isbilen lov til å forurense akkurat så mye som det måtte passe eierne? Tror de kanskje at dette er den eneste måten å få kunder på? Jeg tror snarere dette er en utmerket måte å ikke få kunder på. Jeg tror snarere dette er en sikker måte å irritere flest mulige slik at de aldri, ikke på hundre slektsledd, kommer til å handle en eneste ispinne fra isbilen. Og når avisene kan skrive om at sjåførene trues med juling av beboere langs rutene, kan det jo være smart å ta et tips fra markedet? Eller hva? Og når de offisielle regnskapstallene tilsier knapt annet enn en ørliten saftis på generalforsamlingen, bør det medføre en alvorlig vurdering om det er grunnlag for videre drift.
Men hvorfor skal vi egentlig stoppe med isbilen? Hvorfor kan vi ikke få flere biler, med andre melodier? Isbilen kan jo ikke få være alene om å fungere som et rullende utsalgssted med dårlig musikkgjengivelse? Jeg mener, det er mange andre produkter som kan selges på den samme måten? Da jeg vokste opp på Oppsal, flyttet folk inn først og så kom servicetilbudene etterpå. Derfor dukket det opp forskjellige biler til faste tidspunkt på faste steder i borettslaget, og alle visste når og hvor de stoppet. En av dem var bakeribilen til K H H Hernæs. Det var tre brødre som drev et bakeri, og jeg tror de het Knut, Hans og Harald, men blant gutta i gata sto forkortelsen for «kylling, hane, høne.»
Vi kan jo få tilbake bakeribilen, men nå kan den spille «Pepperkakebakersangen» til Torbjørn Egner? Eller hva med bleiebilen? Det må jo mange småbarnsforeldre sette pris på? Særlig hvis den spiller «Bæ, bæ, lille lam?» Og hvis fiskebilen spiller «Se torsken» av Kirkvaag, Lystad og Mjøen er den vel nødt til å bli en slager? Meieribilen kan spille «Melkeku, du og du, la nå melken strømme?» Hodepinetablettbilen som forsiktig hver søndag morgen kommer rullende til lyden av Simon & Garfunkles «Sound of Silence?» Vindusspylervæskebilen i vinterhalvåret? Lyspærebilen som spiller låter av sekstitallsgruppa Edison Lighthouse? Og kanskje Vinmonopolet kunne begynne med ølbil til lyden av «Så svinger vi på seidelen igjen, hei tyttebærtrynet, trillebårkjakan, skål!» hver gang det går en fotballkamp på fjernsynet? Hadde ikke det vært noe, det da? Mulighetene er mange, og de er jo ikke på noen måte utprøvd. Og bare tenk hvor fint det kan bli når alle disse bilene tøffer omkring samtidig og spiller melodiene sine, eller slår på bjeller og trommer og tomme tønner? Da kan du selge klokka di, for du vil vite at du må på jobb klokka «Se torsken» over «Bæ, bæ lille lam.»
Og så vil noen gamle mennesker helt sikkert oppleve at barnebarna deres klatrer opp på fanget, og ber dem fortelle om hvordan stillheten lød, og om den gangen det var mulig å høre fuglekvitter fra levende fugler og ikke bare fra en app?
God sommer til dere alle og spis mye iskrem, men kjøp den i butikken.
