I går var det 1. april, og forhåpentligvis ble noen lurt trill rundt. Vi lever riktignok i en tid der falske nyheter har større plass enn noen gang, russerne utelukkende farer med løgn og den amerikanske presidenten er den siste vi kan stole på, men det betyr likevel at vi trenger uskyldige ting å le av også. Sånt som aprilsnarr.
Min favoritt er fortsatt Aftenpostens spøk fra 1950 om at Vinmonopolet hadde gått tom for flasker og solgte derfor unna avgiftsfri rødvin i løsvekt til alle som bragte med seg sin egen bøtte. Det var naturligvis mange som hadde bøtte hjemme, strømmen av forventningsfulle mennesker var stor, og skuffelsen tilsvarende gedigen da de oppdaget at de var tatt for nesen. Men én mann holdt hodet kaldt, han var disponent i et firma og de ansatte hadde lurt ham av sted til bøttekjøp og påfølgende polbesøk. Da han oppdaget sannheten, kjøpte han like gjerne rødvin på flasker i stort nok monn til å fylle bøtta, og vendte tilbake til kontoret der han takket de ansatte for tipset. Det var nok noen og enhver på det kontoret som satte store øyne på bøtta der rødvin skvulpet lystig omkring. Samtidig skal han ha nevnt at det fortsatt var vin igjen på polet, men at det nok ville lønne seg å være kjapt ute for å være sikker på å få. Følgelig ble kontoret på rekordtid tømt for ansatte som slåss om å få kjøpt hver sin bøtte og deretter sprintet til Vinmonopolet, bare for å oppdage at det var flere enn dem som kunne drive aprilsnarr.
Jeg har også stor sans for aprilspøken til Asker og Bærums budstikke i 1980 som kunne fortelle at sjekkene fra IKEA-ranet 21. desember året før var funnet. Ranerne hadde i hovedsak fått med seg kontanter, men også 140.000 kroner i sjekker. Etter ranet oppfordret IKEA sjekkutstederne å skrive ut en ny sjekk for møblene de hadde kjøpt, for selv om IKEA hadde blitt ranet, var det ikke sånn at de delte ut gratis møbler heller. Kanskje ikke spesielt overraskende, var det meg bekjent ingen som skrev ut en ny sjekk. Alle nøt den deilige følelsen av å ha fått gratis møblement. Det vil si, helt til 1. april året etter da Budstikka kunne vise fram et bilde av to gutter som hadde funnet en plastpose nedgravd ved gangstien mellom Kirkerudbakken og Grinibråten. Posen var full av sjekker, og politiet kunne fortelle at de skrev seg fra IKEA-ranet. De kundene som ikke var trukket for møbelkjøpene sine kunne ringe til et oppgitt telefonnummer og få amnesti. 206 personer ringte Budstikka utover ettermiddagen og kvelden og skrev ut nye sjekker. Noen ba om å få være anonyme mens andre mente det måtte bero på en misforståelse. Da sannheten gikk opp for de angrende synderne, skal det visstnok ha vært flere av dem som sa opp abonnementet på avisen i rent raseri.
I 2009 falt 1. april på en onsdag, altså en dag Akers Avis Groruddalen finner veien til lesernes postkasser. Jeg tenkte at dette var en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg, og tok kontakt med senterleder Jo Espen Eriksen på Stovner senter. Jeg hadde nemlig lagt merke til at taket over innkjøringene til senterets parkeringshus, besto av store, sirkelrunde betongkonstruksjoner som umiddelbart minnet meg om helikopterdekk. Hva var vel være bedre for Stovner senter, enn å kunne tilby velstående kunder fra vestkanten en helikopterlandingsplass når de skulle handle før de reiste til hytta i Hemsedal? Senterleder Eriksen var fyr og flamme, og deretter tok jeg kontakt med Marius Akerholt i Helikopterdrift på Kjeller, som leide ut helikopter til alle som ville betale. Så vidt jeg husker, var timeprisen for det minste helikopteret 5200 kroner den gangen, men tid er penger og alt det der, så han kunne fortelle at rike vestkantfolk sto i kø for å fly helikopter til Hemsedal. Groruddalen miljøforum var med på spøken, og ville stille opp med bekymret mine på vegne av miljøet og beboerne omkring. Alt som gjensto var å overbevise redaktøren i avisen, og det gikk enkelt, for å si det sånn, og dermed var alt klappet og klart for årets aprilspøk 2009. Journalist og fotograf gledet seg begge stort til oppgaven og gikk inn for den med liv og lyst.
Senterleder Eriksen kunne fortelle til avisen at de hadde fått noen henvendelser fra kunder som mente det var perfekt å lande der med helikopter, og da begynte senteret å leke med tanken. Og endelig ble det en realitet. Det eneste som manglet var sikring av taket og en trapp ned fra landingsplassen til øverste plan på parkeringshuset. Byggingen skulle de gå i gang med så snart snøen forsvant, og dermed skulle det bli mulig å lande med helikopter omkring 1. mai. Sentret satset på at hovedsakelig pengesterke kunder med dårlig tid ville benytte seg av tilbudet, men også jaktmennesker og de som skulle raskt til fjells eller sjøen, men proviantere på veien, var aktuelle.
«Skal du fort av gårde går det mye raskere å reise med helikopter. I byen er det problematisk å finne parkeringsplass, mens på Stovner senter kan de lande, kjøpe inn alt de trenger og være i lufta etter kort tid», sa Eriksen.
Målet var at kundegruppa skulle trekke andre kunder med seg til sentret, og dermed øke omsetningen. Dette var et tiltak som fort ville bli lønnsomt, for disse kundene brukte mye penger, så selv om markedet kanskje ikke var spesielt stort foreløpig, ville det likevel lønne seg.
Firmaet HelikopterDrift på Kjeller slo fast at helikopterleie økte i popularitet.
– Vi merker det er stort behov for flere landingsplasser. Det er en voksende etterspørsel, der folk gjerne vil lande nærmere byen. Stovner er et perfekt landingssted, og taket er som skapt for det, sa assisterende flygesjef ved HelikopterDrift, Marius Akerholt mens han forsøkte å kvele latteren.
Selv om det nye tilbudet hovedsakelig rettet seg mot kunder med feite lommebøker, måtte du ikke ha eget helikopter for å være med på moroa. HelikopterDrift leide ut helikoptre og hadde allerede inngått en avtale med Stovner senter om rabatterte priser for senterets faste kunder.
Groruddalen miljøforum ved leder Knut Nicolaissen så med alt annet enn blide øyne på planene, og satte liten pris på den støyen folk på Stovner ville bli utsatt for. Eriksen kunne berolige med at hensynet til barn og eldre gjorde at det ikke være tillatt å lande med helikopter etter klokka 19. Flere av helikoptrene brukte dessuten biodiesel, og dermed ble det minimalt med forurensende utslipp.
Eriksen syntes det var morsomt å være Norges første kjøpesenter med helikopterlandingsplass og ikke minst, komme CC Vest og Sandvika storsenter i forkjøpet. Alle som ville leie helikopter og prøve den nye landingsplassen kunne ta kontakt med Stovner senters servicesenter på et oppgitt telefonnummer, der de på en høflig måte ble bedt om å sjekke kalenderen.
Så var det bare å vente på at avisen skulle lande i postkassene, og det tok ikke lang tid før sikringene gikk over alt i Rådhuset. Noen ville vite hvem som i helvete hadde godkjent dette, om folk hadde hodet under armen og armen i bind og hvorfor dette ikke hadde vært oppe til politisk behandling og enkelte personer i Plan- og bygningsetaten fikk så ørene flagret, uansett hvor uskyldige de var. Temperaturen var høy, og folk løp fram og tilbake i maktens korridorer for å finne ut hva som hadde skjedd og hvem som var ansvarlig. Den ene etter den andre bedyret at de ikke hadde hatt noe med saken å gjøre. Rådhusklokkene rakk å slå tolv før noen i brunosten kom på at de kanskje skulle sjekke kalenderen, og da ryktene begynte å gå om at det 1. april akkurat den dagen, roet gemyttene seg. Og matpakkene kunne inntas i fred og fordragelighet.
