I Oslo Arbeiderpartis forslag til nytt valgprogram vil partiet prøve ut en ordning der syklistene kan svinge til på rødt lys, det vil si å ikke komme i konflikt med bilister. Programmet er ikke endelig vedtatt og skal sikkert kvernes gjennom partiorganisasjonen først, men det gir jo en pekepinn på hva vi fotgjengere kan vente oss i de kommende årene.
I Paris har det siden 2015 vært tillatt å svinge til høyre på rødt i bestemte kryss, der tydelig skilting viser at det er lovlig. Meningen er å herme etter danskene, for Danmark endret regelverket i 2016 etter et vellykket prøveprosjekt. Forskjellen mellom Danmark og Norge, er jo at danskene til en viss grad faktisk har sykkelkultur. Det er like mange kondomkledde terrorsyklister i København som i Oslo, men de utgjør et mindretall, så de synes ikke like godt som her hjemme.
Jeg kan på en måte forstå forslaget, for jeg har syklet en del i Oslo selv, og jeg vil jo gjerne fortest mulig fram. Jeg testet ut en ukes tid hvor lenge jeg måtte vente på grønt på vei til jobben, sammenlignet med hvor lang tid jeg brukte på å sykle, det vil si hvor lang tid brukte jeg på å stille i forhold til å være i bevegelse. Resultatet var nedslående. Jeg syklet i femten minutter og ventet på grønt i sytten. Å sykle til jobben betød med andre ord mest av alt å stå stille og vente på grønt. Som bilist er det mye enklere å vente på grønt, for du kan skru på radioen, høre på musikk eller nyheter, og hvis du er god til å planlegge, ha med en kopp kaffe. Men som syklist? Da går sekundene uendelig langsomt, og klokka understreker i hvilken grad du har vært en tosk. Det er klart at sånt er enerverende, det skjer ikke noe og uroen begynner å krible samtidig som det blir stadig mer fristende å sykle på rødt. Du holder ut et kryss eller to, men til slutt gidder du ikke mer. Du gir blaffen, og tråkker lystig av sted på rødt. Sjansen for å bli tatt er mikroskopiske og politiet utfører bare symbolske kontroller når de trenger å fylle opp statistikken sin.
Men, det er klart, hadde kryssene i større grad blir tilrettelagt for det faktum at trafikken er blandet, ville resultatet ha vært et annet. Arbeiderpartiets forslag er et skritt på veien til en ny orden. Likevel er jeg skeptisk. Jeg skal prøve å forklare hvorfor.
Da jeg gikk på Skøyenåsen ungdomsskole fikk vi besøk av en konstabel (som det het på 60-tallet) fra politiet som skulle forklare oss om trafikksikkerhet, og hva vi måtte passe på. Jeg ble spesielt opprørt over en trafikkulykke han snakket om, der en gutt var omkommet etter å ha gått over gaten på grønt lys, men blitt påkjørt bakfra. Konstabelen fortalte oss hvor dum denne gutten hadde vært, som ikke så seg bakover da han skulle krysse gaten. Jeg protesterte iltert og mente det riktigste hadde vært at sjåføren måtte se forover, men poenget var trolig at du kan aldri vite. Den drukner ei som henges skal. Jeg spurte konstabelen om det betød at sjåføren faktisk hadde lov til å kjøre på folk som gikk på grønt, eller om det betød at vi helst ikke skulle gå på grønt, men vente til det ble rødt? For jeg ble faktisk ganske forvirret av at det ville være min skyld hvis jeg ble påkjørt bakfra når jeg gikk på grønt lys.
Det handler om begge deler, har blitt forklart, ikke enten eller. Sånn som Ole Brum, har folk sagt. Men da har de ikke lest sin Ole Brum godt nok. Da Ole Brum ble spurt om han ville ha melk eller honning, svarte han: «Ja takk, begge deler – men det er ikke så farlig med melken.» Ole Brum ville altså bare ha honning. Ikke melk.
Her er vi ved kjernen av tradisjonen av norsk lovgivning, enten det dreier seg om trafikkregler eller å gi russiske fiskere adgang til norske havner. Vi inngår alltid kompromisser. Og et godt kompromiss kjennetegnes ved at ingen av partene får det de vil ha, og begge parter blir like sure. Vi har med andre ikke oppnådd noe som helst. En syklist som skal krysse et fotgjengerfelt kan være både en myk trafikant og en hard trafikant. Hvis han triller sykkelen over, er han fotgjenger. Hvis han sykler, er han kjørende. Som fotgjenger har bilistene vikeplikt, som syklende har de det ikke. Kan det gjøres mer forvirrende? I Danmark, som vi liker å sammenligne oss med, har bilistene vikeplikt for syklistene. Punktum. Det er heller ikke lov å sykle på fortauet, og det er ikke tillatt å gå i sykkelbanen. Det er aldri tvil i Danmark, men i Norge skal det være tvil hele tiden. Det er så en skulle tro Advokatforbundet er lovgivende myndighet, slik at de skal få flest mulige oppdrag. Men ærlig talt – må vi alltid kompromisse?
Se på tillatelsen til å sykle på fortauet. Dette reguleres av vegtrafikklovens § 3, som sier at du kan sykle på gangvei og fortau når du ikke er til hinder eller fare for gående. Er det mange folk på fortauet, skal du gå av og trille sykkelen. Som fotgjenger kan jeg trygt påstå at oppfattelsen av hva som er til hinder eller fare for gående, åpenbart er to helt forskjellige ting for meg som gående, og for syklistene. Å snitte ti centimeter fra siden uten å gi beskjed med ringeklokka at du kommer, er helt innafor for den jevne syklist, men personlig foretrekker jeg å ha dem på minst én meters avstand. Nå er ikke poenget mitt å disse syklistene, men å framheve at vegtrafikkloven favoriserer den sterkeste, så lenge det er snakk om skjønn. «Det var vel ikke farlig» kan syklisten si, selv om han eller hun skremmer vettet av meg. «Det var vel ikke til fare» kan syklisten si, mens jeg forsøker å svelge hjertet ned igjen. Vår vilje til å inngå kompromisser, gjør altså de svakeste gruppene enda svakere. Den som tviler, kan forsøke å gå fra Ulvenkrysset til Helsfyr i morgenrushet og lete etter trillende syklister.
Nå skal det altså bli sånn i lyskryssene også. Den som tror at syklistene kommer til å tråkke hensynsfullt over på rødt, er jeg redd må tro om igjen. Når farten er stor og driven god, er det ufattelig irriterende å måtte bremse ned. Flyten stopper. Da heller snitte og siksaksykle mellom fotgjengerne som faktisk går på grønt, men samme det, for syklistene har lov å sykle på rødt. De gjør ikke noe galt, og om gamle gubber og kjerringer er lettskremte, er jo det verst for dem.
Vi trenger ikke gå langt tilbake i tid for å finne skrekkeksemplet framfor noe. Ståmopedene, eller elsparkesyklene, som fortauene var smekkfulle av. De skulle ikke plasseres til hinder for gående eller svaksynte, kjøring på fortauet skulle skje i gangfart og med hensyn til gående. Vi vet alle hvordan det gikk. Fotgjengerne tapte big deal. Blinde og svaksynte holdt seg hjemme. Fortauene i Oslo var et helvete, ståmopedene kom fra alle kanter og var en reell trussel mot liv og helse, og mange med meg gikk over til å kjøre bil fordi den eneste trygge måten å komme seg levende fram på, er å være sterkest. Trafikk handler om den sterkestes rett, ikke den svakestes. Nå skal det kunne komme sykler fra alle kanter, med unntak ovenfra. Jeg er redd vi fotgjengere taper enda en gang.
Men pytt. Jeg har jo bil.
