Jeg vet at det kan virke som en uhyrlighet at hjulbåten Sara, kjent fra Nøklevannet i Østmarka skulle være dansk, men mye kan tyde på at ideen kom derfra. For å forstå hvorfor må vi se på konsul Thomas Heftyes sosiale liv. Han var født med sølvskje i munnen, bestefaren etablerte bankierhuset «Thos Joh Heftye & Søn,» men i motsetning til mange tredjegenerasjons arvinger klarte han å ivareta arven.
Thomas Heftye ble tildelt en rekke ordener og utmerkelser; St Olavs Orden, Dannebrogsordenen, den franske Æreslegionen, den svenske Vasaordenen, den svenske Nordstjerneordenen og den østerrikske Frans Josefordenen. Han hadde med andre ord en omgangskrets av internasjonalt omfang. Det viser gjesteboken tydelig: Kongelige, kulturpersonligheter og politikere fra inn- og utland besøkte Sarabråten, men om det var stedet, mannen eller en kombinasjon som trakk så mange dit, skal jeg ha usagt. Bare slå fast at blant de besøkende fantes en dansk jurist og politiker ved navn Orla Lehmann.
Orla Lehmann (1810-1870) var en av de mest fremtredende lederskikkelser i den liberale opposisjonen mot eneveldet i Danmark. I 1848 sto han i spissen for en borgerforsamling som krevde at kongens ministerium måtte avsettes og en fri forfatning velges. Dette var starten på den danske marsrevolusjonen som banet vei for den første danske grunnloven. Frederik 7. var 39 år gammel da han overtok kronen 20. januar 1848 etter sin far Christian 8., som hadde sett hva de voldsomme politiske strømningene i Europa gjorde og la til rette for en fredelig opphevelse av eneveldet. Dagen etter gikk et folketog på nær 20 000 mennesker til Christiansborg for å kreve ny regjering, men Frederik 7. kom dem i forkjøpet, sa opp regjeringen og oppnevnte Martsministeriet der Orla Lehmann ble minister uten portefølje. Dermed startet arbeidet å gi Danmark det som har blitt hetende Junigrunnloven, signert av Frederik 7. 5. juni 1849. Sagnet forteller at kongen etter å ha signert skal ha sagt; «Sådan, nå kan jeg i det minste sove så lenge jeg gidder.»
I 1861 ble Orla Lehmann innenriksminister og trafikkminister i en tid som krevde handling og én av oppgavene var etableringen av byen Silkeborg på grunn av den sentrale plasseringen på Jylland og beliggenheten ved Gudenåen, Danmarks lengste elv, og dermed tilgang til havet. Allerede da var trafikk med hjulbåt vanlig på Silkeborgsjøene, for turistene skulle til Himmelbjerget og måtte over Julsø fra Laven. Noen turister kom med hest og vogn, men det var mer eksotisk å bli fraktet over Julsø med båt. Flere av båtene var hånddrevne hjulbåter, det var fri og reell konkurranse mellom privateide små dampbåter og hånddrevne hjulbåter fram til Hjejleselskapet fikk enerett i 1923.
Barberer Peder Petersen (1819-1885) var den første som startet båttrafikk for turister. Han ble født i Grødde vest for Silkeborg, var utdannet møllebygger og flyttet til Silkeborg i 1850. Ettersom møllebygging var lite etterspurt, lærte han seg barbererfaget, for hår og skjegg vokste, uansett. Men den godeste barbereren var en initiativrik mann og skjønte at turistene ville beskue landskapet fra sjøsiden. For en utdannet møllebygger var det en smal sak å bygge om livbåter til hånddrevne hjulbåter. Om møllehjulene gikk vannrett eller loddrett, i luft eller vann, var en formalitet. Slik oppsto silkeborgrederiet «Barbererens Baadfart.» Den første båten bygget han egenhendig, ga den navnet Otto og sjøsatte den i 1858. To mann satt mellom skovlene og sveivet hvert sitt hjul rundt til glede for passasjerene, og farten kunne komme opp i åtte knop. Hjulbåten ble populær og fikk følge av flere, de fleste fikk tradisjon tro kvinnenavn som Caroline Amalie, Marie og Dagmar, andre geografiske navn som Dania og Corneville. Hjulbåtene var flatbunnede og kunne gå på grunt vann og la passasjerene komme steder større båter ikke kunne. Dessuten tilbød han hesteskyss, turistguider, reisehåndbok og var selvutnevnt turistsjef. Det fortelles at H C Andersen, som feilaktig er gitt æren for å være den første turisten i området, besøkte barbersalongen.
Mange danske selebriteter besøkte Sarabråten opp gjennom årene; folketingsmann og minister Ludvig Ernst Bramsen, jurist, politiker og statsminister Johan Henrik Deuntzer, kvinnesaksforkjemperen Ida Falbe-Hansen, professor og konferensråd Vigand Andreas Falbe-Hansen, lege og zoolog Harald Krabbe, maler Edvard Lehmann, hoffjegermester og kongelig skogforvalter baron Frederik Julius Wedell-Wedellsborg, arkeolog og historiker Jens Jacob Asmussen Worsaae og ikke minst: jurist, politiker og trafikkminister Orla Lehmann.
Gjestene til Heftye skulle få en uforglemmelig opplevelse og feilfri oppvartning. Derfor kjøpte Heftye hjulbåten Sara, der to mann satt mellom skovlene og sørget for framdriften med håndkraft. Det eldste bildet av båten er fra 1866, så det er trolig at båten ble sjøsatt på Nøklevannet dette året. Sara hadde mange likhetstrekk med dem som seilte på Julsø, sønnen til en av mannskapet på Sara fortalte i 1986 at «det måtte to mann til for å sveive hjula rundt, og det var så hardt arbeid at det som regel var flere mannskap som skiftes om det.»
Lehmann besøkte Sarabråten i 1865, ett år før hjulbåten Sara ble sjøsatt. Hvis båten lå på Nøklevannet det året Lehmann besøkte Sarabråten, ville Heftye garantert tatt ham med på en båttur, men det gjorde han ikke. Det er ikke utenkelig at Lehmann og Heftye utvekslet ideer mens de satt på verandaen med utsikt over Nøklevannet og nøt en sigar og et glass konjakk og lot tankene fly. Lehmann var tross alt samferdselsminister.
«Vet du hva?» kunne Orla ha sagt til Thomas.
«Nei,» kunne Thomas ha svart. «Jeg vet ikke hva.»
«Du bør ha en båt.» Orla pekte ut over vannet som strakte seg sørover og som nede ved horisonten dreide vestover mot solnedgangen.
«Jeg har allerede en hvitmalt robåt,» svarte Thomas.
«Jeg mener ikke en robåt, jeg mener hjulbåt.»
«Hjulbåt?»
«Ja, skaff deg en hjulbåt, Thomas.»
Og så tok Orla fram penn og papir og laget etter beste evne en tegning av hjulbåten Corneville som tilhørte Barbererens Baadfart. Han ga tegningen til Thomas som tok imot den, ble taus en stund mens han pattet på sigaren. Så la han tegningen fra seg, og sa:
«Det er en god idé, men jeg tror en dampbåt blir for stor og for dyr for den vesle trafikken min.»
Da forklarte Orla at hjulbåten var hånddrevet, at to mann satt mellom skovlene og drev hvert sitt hjul og at en slik båt var like enkel å bygge som en mølle. Thomas lyttet ivrig, menn som kunne dra skovlene hadde han rikelig tilgang på, og da Orla var ferdig med å forklare, sa han:
«Men da jeg vil ha en finere båt, en båt med litt mer klasse, en som er mer forseggjort. Jeg skal tross alt ta imot konger og dronninger. Og så skal den hete Sara. Nevnte jeg at Prinsen av Portugal kommer?»
«Klart du skal ha en fin båt, Thomas,» sa Orla.
Selvfølgelig skulle Heftye ha en finere båt enn barbereren. Heftye var jo konsul, tross alt. Vi vet ikke om det skjedde sånn, men det kunne jo godt ha skjedd sånn for alt vi vet. Det er lov å undres. For å si det med en annen av gjestene på Sarabråten, Henrik Ibsen: «Jeg spørger helst, mitt kall er ei at svare.»
Denne Onsdagspihlsen er en forkortet utgave av en artikkel i Østensjø historielags årbok for 2019.
