Jeg hadde en bestefar som kjørte drosje, og ofte ferierte hele familien sammen. Mine foreldre, broren min, tante, onkel, fetter og kusine, i alt ni stykker kjørte vi i drosjen som var en burgunder Opel Kapitän. Vi fire ungene sto (!) i det ene forsetet, bestefar kjørte mens han røyket pipe og i baksetet satt faren min og onkelen og røyket sigaretter. Jeg kan ikke huske at bilen var full av røyk, men det må den nødvendigvis ha vært.
En gang var røyking noe av det edleste vi kunne drive med, og det var ikke engang farlig. Camel annonserte med at flere leger røyket Camel enn noe annet merke, og spilte dermed på troverdigheten til leger for å fremme et produkt de påsto var sunt. Mange trodde på reklamen. Mange trodde nok også på budskapet «Cool, clean Consulate» der en dame i hvite gevanter sto midt i en fjellbekk og røyket denne friske sigaretten som åpenbart var like godt som fjelluft. Lucky Strike fremstilte sine sigaretter som sunnere enn snop da de oppfordret folk til å ta en Lucky i stedet for sukkertøy. Og naturligvis norske reklamebudskap som «Blue Master vinner på sin naturlige friskhet», Asbjørnsens «Man kan godt unne sig en røik og allikevel være i god form» og «Tiedemanns Teddy, allemanns venn». Det er jo til å le seg i hjel av i dag, og at vi en gang har vært så naive at vi gikk på de greiene der, er nesten ikke til å tro. Det eneste som ikke luktet, var pengene, som rant friskt og nydusjet inn på produsentenes konti.
Jeg gjorde et mislykket forsøk på å begynne å røyke en gang, da jeg under en repøvelse skulle passe på et unevnelig hull i et unevnelig fjell der en unevnelig etat hadde et unevnelig hovedkvarter. Selve repøvelsen er omtalt i Onsdagspihlsen 2. november 2016, men der nevner jeg ikke forsøket mitt på å røyke. Jeg skulle nemlig stå vakt hele den lange natten, åtte timer, og tenkte at jeg måtte ha noe å gjøre. Så hvorfor ikke røyke? Derfor kjøpte jeg en tjuepakning Benson & Hedges, fordi de hadde kule annonser der de sammenlignet gullpakningene sine med gull i ulike former og fasonger. Tjue sigaretter ville bli omtrent én hver halvtime, for annet forventet jeg ikke ville skje. Jeg gikk på vakt klokken åtte om kvelden, og halv ni fyrte jeg opp den første sigaretten. Det var noe av det frykteligste jeg hadde smakt, og etter et par-tre drag skjønte jeg at røyking ikke var noe for meg. Verken det, eller heimevernsøvelser. Tilfeldigvis kom det en kis gående på fortauet, så jeg spurte ham om han røyket, hvilket han bekreftet. Stort sett alle røyket jo på den tiden. Han tenkte at jeg trengte fyr, så han fant fram lighteren. Alle erfarne røykere brukte lighter, det var bare amatører som meg som kjøpte fyrstikker. Han ble ganske overrasket da jeg takket nei til å få fyr, men spurte ham om han kunne tenke seg å få en pakke sigaretter i steden. Jeg hadde uansett ikke bruk for dem, et par-tre trekk var mer enn nok for meg. Han smilte som om han hadde vunnet i Pengelotteriet.
Etter å ha sonet i Heimevernet, ble jeg forflyttet til Sivilforsvaret i 1986 hvor jeg etter noe som minnet om en revyforestilling på Dillingøy ble utplassert i Oppsal samfunnshus barnehage. Det er snart førti år siden, og den gang røyket de barnehageansatte med straks de fikk sjansen. Jeg nevnte at det kanskje ikke hang på greip at ungene luktet sigarettrøyk når de kom hjem fra barnehagen, men da fikk jeg beskjed om at jeg kunne holde kjeft. Det hadde jeg ikke noe med, som sivilarbeider befant jeg meg tross alt nederst på rangstigen. Og da jeg antydet at røyking snart ville bli forbudt, lo de av meg helt til 1988. Da gjorde første røykeloven at røyking innendørs på arbeidsplasser ble forbudt og røykerne måtte ut i snø, regn og kulde, godt gjemt bak sykkelskuret, for å få tatt den etterlengtede blåsen.
Det var på høy tid, og jeg er sikker på at det finnes ikke ett menneske som kan tenke seg å vende tilbake til den tiden. Jeg tenker umiddelbart på flyreisene, der vi som kjøpte ikke-røyk ble plassert helt bakerst i flyet, dit røyken ség bakover fra plassene foran. På en reise til København var det 15 seteplasser på ikke-røyk og 125 på røyk, og likevel var det noen som trodde sigarettrøyken kunne lese seteradene og stoppe av seg selv en halvmeter før der vi satt, vi som hadde betalt for røykfritt miljø. Og på NSB kjøpte røykerne plass på ikke-røyk for å sitte i frisk luft under reisen, mens de gikk inn på røykeavdelingen for å dampe – som om det ikke var nok røyk der fra før.
Det var ikke mye bedre på utesteder, der røyket folk med begge hendene, og det var vel Darwin P. Erlandsen som sa at «jeg røyker seksti om dagen, mer rekker jeg ikke.» Jeg var på en revy med Wesensteen på Chat Noir der en dame på raden foran røyket sammenhengende gjennom hele forestillingen, og holdt sigaretten bak seg, så røyken ikke skulle svi i øynene hennes. At jeg fikk den i fleisen i stedet, brydde hun seg ikke det døyt om, og da jeg gjentakende ganger ba henne stoppe, fikk jeg til svar «Jøss, så sur du er, da?» Det var så mye røyk i salen, at på slutten av annen akt var det så vidt vi kunne se ned til scenen. Heldigvis kunne vi høre dem, både Wesenlund og Heide-Steen.
Da jeg gikk på Westerdals hadde jeg jobb som totalisatorfunksjonær på Bjerke travbane, det vil si at jeg solgte bonger. Det begynner å bli noen år siden, og ingen er vel overrasket over at de som kaster bort pengene sine på spill, klarer å finne andre måter å kaste dem bort på. For eksempel å la dem gå opp i røyk. Etter hvert som feil hester til stadighet vant, ble trøsterøykingen stadig mer påtagelig, og jeg har ikke tall på alle de spillerne som sto med programmet for å finne ut hvilken hest de skulle tape på neste gang mens de blåste sigarettrøyken midt i fjeset mitt. Hver gang jeg hadde jobbet på Bjerke, måtte jeg dusje og skrubbes når jeg kom hjem for å få av meg røyklukta.
Jeg tror ikke noen av oss ønsker oss tilbake til tiden før Røykeloven, det vil si før 2004, selv om det ikke manglet på advarsler. Det var ikke grenser for hvor katastrofalt det ville bli, dersom folk ikke skulle kunne få røyke på barer, kafeer og restauranter. Det var jo morsomt at noen restauranter hadde røykebord og ikke-røykebord få meter fra hverandre, som om røyken på magisk vis ville holde seg unna ikke-røykerne! Innføringen ville føre til en kundeflukt verden aldri hadde sett maken til og antallet mennesker som ville bli arbeidsledige ble anslått til mange hundre tusen. Røykerne ble jaget slik som taterne ble jaget tidligere, påsto noen.
Vi kan mene mye om Kristelig Folkeparti, men Dagfinn Høybråten gjorde en formidabel jobb da han kjempet Røykeloven gjennom. Jeg er vokst opp i samme gate som ham, han er tre år yngre enn meg, hvilket jo var en evighet i den alderen. Jeg husker ham fortsatt som en tass i kortbukse, litt grinete, men god til å sykle.
Tiedemanns tobakk laget en gang samlekort som de puttet i Medina- og Teddypakkene, i alt 21 forskjellige. De handlet om barna Per og Anne og ett av bildene ser du i denne Onsdagspihlsen. Kortene hadde små rim trykket på baksiden, og mitt favorittdikt er dette: «Jeg er en voksen og mandig kar, med hatten og cigaretten til far. Men mor må ikke se meg nu, for da kan det hele ende med gru».
Avslutningsvis husker du sikkert uttrykket vi pleide å bruke når vi oppdaget en mann (for det var alltid en mann) som røyket sigar: «Jeg lukter fin mann, men ser ingen».
