Koronaen har tatt så stor plass i media at den gode, gamle forkjølelsen har kommet helt i bakgrunnen. Ja, selv ikke influensa er det noen som snakker eller skriver om, men det skyldes kanskje at så godt som alle er vaksinert og derfor har sluppet unna.
Forkjølelsen er ikke hva den var. Vi arver den vanligvis av våre barn eller barnebarn. Nesten alle blir forkjølet en eller annen gang, sies det. Det er ikke uvanlig at skolebarn kan være forkjølet ti ganger i løpet av et år, sies det også. Unge voksne kan ha to til tre forkjølelsesepisoder per år, mens voksne ofte har færre. Til gjengjeld er det mye verre å være forkjølet som voksen, fordi alt du skulle ha gjort, bare hoper seg opp.
Skolebarn blir ofte forkjølet fordi de stadig smittes av forskjellige typer virus de ikke har vært utsatt for før, og som de ikke har utviklet immunitet mot. De fleste av oss utvikler gradvis immunitet mot flere og flere forkjølelsesvirus med alderen. Erfaring, kalles det. Forkjølelse forekommer hyppigst om vinteren, og heldigvis kan det verste dempes med vintersport på TV. Med litt flaks klaffer det med et VM eller et OL.
Men uansett, å være forkjølet i våre dager er ikke det samme som å være forkjølet før i tiden. Jovisst blir du like snørrete og øynene klør og renner like mye, men mye kan kureres ved å slenge innom den nærmeste dagligvarebutikk, kjøpe en porsjon nesespray, returnere til sofaen, spraye nesa, legge seg ned og vente på effekten. Og vips, straks har du det mye bedre. Behandlingen må riktignok gjentas noen ganger hver dag, men det er til å leve med. Har du unger med forkjølelse, kan du kjøpe nesespray til dem også. Det er også rart, hvor mye snørr en liten barnenese kan inneholde og hvor mange dager den kan renne sammenhengende. Straks du føler at du kan puste, blir livet bedre.
Slik har det imidlertid ikke alltid vært. Vi trenger ikke gå lenger tilbake i tid enn tretti korte år, før forkjølelse var nærmest livstruende, eller det i hvert fall føltes slik. Da kunne vi ikke slenge innom en dagligvarebutikk for å kjøpe nesespray, for den slags medisiner var naturligvis farlige og helsemyndighetene hadde ingen tro på at vi kunne administrere medisinen selv, og langt mindre vurdere på egen hånd om vi var forkjølet. Nei, makta skulle vise hvem som bestemte. Følgelig var nesedråper reseptbelagt, og resept på nesedråper var det bare leger som kunne skrive ut.
Derfor var vi nødt til å ringe legekontoret for å bestille en legetime slik at legen kunne fastslå nøyaktig det samme som oss, nemlig at vi var forkjølet. Nå var det ikke alle som hadde telefon, så da måtte vi låne telefon av naboen hvis de var hjemme eller vi måtte gå til legekontoret for å bestille time på legekontoret. Vi kunne også ringe fra en telefonkiosk hvis vi hadde mynter å putte på, og forhåpentlig var det ikke så mange pratesjuke foran oss i telefonkøen. Legetimer var den gang som nå, mangelvare. Drop-in timer var ikke bare et ukjent begrep, det sto ikke engang i fremmedordboka. Derfor fikk vi ikke legetime samme dag, ofte måtte vi vente minst én uke før vi ble innvilget audiens. Heldigvis varte forkjølelsen den gangen også i fjorten dager, slik at vi fortsatt var forkjølet når vi omsider kom til legen.
Selv om vi hadde avtalt tidspunkt hos legen, betød ikke det at legen var ledig til avtalt tid. Nei, ofte måtte vi vente både to og tre timer før det ble vår tur. Vi kunne naturligvis klage, men vi kom ikke noe raskere inn til legen av den grunn og måtte pent sitte sammen med alle de andre pasientene som snufset om kapp av forkjølelse.
Legen brukte et sekund eller to på å fastslå at vi var forkjølet, akkurat som vi hadde fortalt da vi ringte legekontoret uken før. Han eller hun kunne dessuten fortelle at forkjølelsen ville gå over av seg selv innen en ukes tid, akkurat som vi hadde erfart fra tidligere forkjølelser. Det var ingen automatikk i at legen ville gi oss medisin, derfor måtte vi som regel minne om at vi gjerne ville ha en resept. Nesespray var ikke funnet opp ennå, så vi fikk resept på nesedråper som kom i en liten, brun flaske med pipette i den sorte korken. Det hadde tatt en ukes tid, men var verd ventetiden.
Etter at legebesøket var avsluttet og betalt, gikk turen til nærmeste apotek. Der var det å ta kølapp til reseptluka, og litt avhengig av hvor du bodde i byen, kunne den køen være ganske lang. Vi har opplevd å måtte vente opp mot én time før vi fikk de etterlengtede nesedråpene – og ingen skulle si vi ikke hadde fortjent dem etter alt arbeidet og ventetiden vi hadde gjennomgått. Apotekene stengte klokken 17.00 blank den gangen, og var du ikke innenfor dørene et kvarter før, kunne du bare glemme å få kjøpt noe som helst, og i hvert fall ikke noe det var resept på. Da var det å vente til neste dag med å få nesedråpene. Og når vi omsider hadde fått tak i de dyrebare nesedråpene, var det om å gjøre å få dem til å vare så lenge som mulig for det var snart en annen i familien som ville bli forkjølet og da gjaldt det å unngå enda en runde på legekontoret.
Det var ikke alle som fant seg i å vente i det vide og det brede for å få resept på en liten flaske med nesedråper, og da var det mange som betalte en formue for å være medlem av et privat legesenter der de fikk time på dagen og utlevert nesedråper på stedet. Jeg har lurt på om det var en bevisst politisk strategi å gjøre det så vanskelig og håpløst å komme til lege for på den måten skape et marked for et privat helsevesen?
Det er kanskje ikke så rart at vi til slutt fikk nesespray til salgs over disk i alle dagligvarebutikker, for en og annen politiker eller byråkrat måtte jo til slutt ha fått seg en forkjølelse, kjent på kroppen hvor bakstreversk helsevesenet var og hvor firkantet systemet var og gjort seg noen tanker om at dette kunne løses på en samfunnsøkonomisk bedre måte?
Til slutt vil jeg si til dere unge som er forkjølet i dag: Jeg vet dette kan høres fullstendig idiotisk ut, men det var akkurat sånn det var. Fullstendig idiotisk. Men dere kan kjøpe nesespray når som helst og hvor som helst, derfor er det ikke synd på dere. Ikke i det hele tatt.
