For en halv evighet siden kjørte jeg en sommer omkring i the Midlands, populært kalt «The Heart of England». Du kjenner området fra en lang rekke filmer, alt fra George Gently til Harry Potter, men det er mer interessant på grunn av den rollen det spilte under den industrielle revolusjon og alle kulturelle spor som er blitt satt. Det er sjelden mer enn et par minutter mellom hvert fotomotiv.
En av landsbyene i North York Moors jeg besøkte, var det knøttlille stedet Goathland, som hadde fått sitt navn fordi geitene gikk fritt omkring i landsbyen og beitet. Det var en søvnig plass, med en doven pub i The Goathland Hotel. Sentralt plassert lå en park der jeg kunne sitte i selskap med geitene og nyte synet av den britiske landsbygda. Mange vil gjenkjenne Goathland som landsbyen Aidensfield, fra fjernsynsserien «Med hjartet på rette staden» og der den søvnige puben er byttet ut med den litt mer vitale Aidensfield Arms. Andre vil kjenne igjen Goathland jernbanestasjon som Galtvang stasjon, der Harry Potter gikk av på sin vei mot Galtvort og en framtidig berømmelse.
Alt dette og sikkert mer til har gjort Goathland til et yndet reisemål, og landsbyen rennes ned av turister både sent og tidlig. Jeg returnerte til Goathland noen år senere for å se hvordan suksessen hadde fart med det søvnige stedet, og jeg kan ikke si at jeg likte det jeg fant. Geitene var borte, parken var blitt campingplass mer eller mindre mot sin vilje og de fleste innbyggerne hadde skjønt at det lå penger i parkering – derfor var de fleste gressplenene blitt asfaltert og det kostet en neve pund for å sette fra seg bilen. Blomsterbed måtte vike plassen for skilt som forkynte prisen for parkering. Det var ikke mye igjen av Goathland, for å si det sånn, og det var mer enn tydelig at prisen for suksess var stor. Det er klart de kunne ha anlagt parkeringsplass utenfor landsbyen og tvunget folk til å gå derfra, men det har de altså ikke gjort.
Noen år senere fikk jeg den glimrende ideen å kjøre via Geiranger på min vei fra Ålesund, og den dag i dag angrer jeg på at jeg rotet meg borti en av Norges mest attraktive turistdestinasjoner. Det tok en evighet å komme ned Ørnesvingene, fordi veien var proppfull av busser og bobiler og biler og campingvogner og motorsyklister og syklister og fotograferende turister og vimsende cruisebåtpassasjerer, men det var ingenting mot hva som ventet i selve Geiranger. Busser sto på kryss og tvers, noen forsøkte å rygge, mens andre forsøkte å få alle passasjerene sine om bord. Biler sto stablet tre i høyden. Stappfullere er det knapt mulig å få det, den eneste måten å få parkert på, var å gi bort bilen. Jeg brukte lenger tid på å trøkke meg gjennom Geiranger enn jeg brukte på å kjøre fra Ålesund til Oslo, og selv om det var fint med fjorden og fjellene og De syv søstre og Skageflåfossen og alt det der, skal jeg aldri tilbake. Ikke om det snør ansjos. Det virket som om alle turistene i Norge skulle til Geiranger denne dagen, og jeg kan ikke si hvor lykkelig jeg var da jeg omsider kom meg ut av bygda og fikk se Gudbrandsdalen i det fjerne. Det er klart det kan være fint i Geiranger – men for en pris å betale. Alle tjener penger, men bygda er ødelagt. I det minste om sommeren.
I år har jeg hatt en tur til Bergen, og for å variere litt, kjørte jeg via Lærdal hjemover. Det er en fin måte å se Norge fra innsiden på. Halvparten av alle verdens tuneller ligger mellom Bergen og Lærdal, og alle sammen er så søvndyssende kjedelige at det er et under at ikke flere har sovnet bak rattet. Denne veien brakte meg til Flåm hvor det passet å spise en matbit, et sted jeg besøkte første gang på annen halvdel av sekstitallet. Da gikk jeg Rallarvegen til Finse, tok Flåmsbanen ned og opp igjen, før jeg tok Rallarvegen tilbake til Haugastøl. Vi var ikke mange, toget var kanskje halvfullt. Men Flåm i dag?
Jeg skjønner fortsatt ikke hvor bygda ligger, for da jeg kom ned dit, møtte jeg et trafikkaos jeg aldri har opplevd maken til, det var som en blanding av Piccadilly Circus og rundkjøringen ved Triumfbuen og på et eller annet tidspunkt fikk jeg en SMS fra Easypark om at parkeringsbetalingen var påbegynt, selv om jeg verken hadde sett kamera, parkeringsskilt eller parkeringsplasser. Jeg fikk til slutt satt fra meg bilen et sted det hersket det perfekte anarki, for en fyr i Tesla hadde stengt utkjøringen, derfor måtte alle som skulle ut snu eller rygge, og det var det ikke plass til. En ting var de som bare hadde bil, noe annet var det med de som skulle snu med campingvogn og egentlig ikke kunne rygge med henger. Jeg vet ikke hvor mye Easypark tjente ekstra på forsinkelsene, men det må ha vært en anselig bunke kroner.
Det var mat jeg hadde stoppet i Flåm for, og i motsetning til forrige gang jeg var der og det bare var en narvesenkiosk og et samvirkelag å oppdrive, vrimlet det av hamburgersjapper. Samme hvor du snur deg på Flåm, ser du på en hamburgersjappe, og toget som skal ta turistene opp til Finse, er nesten usynlig. Samme med jernbanestasjonen, den er druknet i turisme. Ja, det skal visstnok finnes en fjord der også og noen fjell, men de er langt fra enkle å oppdage. Ute på vannet lå et cruiseskip og om det ikke slapp ut dieselrøyk, så ødela det i hvert fall ethvert fotomotiv. Det spilte for så vidt liten rolle, for fjorden var full av flytende tribuner, en turistfelle som sikkert skal få folk nærmere fjellsidene og fossene. Jeg håpet bare at de hadde redningsvester til alle, for om det skjer noe med de tribunene, er jeg redd utfallet kan bli katastrofalt.
Katastrofale var også hamburgersjappene, der kostet en slapp burger et par hundre kroner hvis du ikke ville ha tilbehør. Jeg tenkte at det kanskje fantes et snev av konkurranse der, så jeg ruslet innom en hel del av disse sjappene, men prisene var like høye over hele fjøla. Flåm burde få besøk av Konkurransetilsynet, for sjelden har jeg opplevd maken til kartellvirksomhet. Jeg er ikke blitt rik ved å spise hamburgere til to hundre kroner, så jeg siktet i stedet på Samvirkelaget eller hva Forbrukersamvirket kaller butikken sin nå for tiden, for å kjøpe brød, ost og skinke. Det var samme ågervirksomhet der, en liten pakke skinke kostet det dobbelte av hva den gjør i en delikatesseforretning på Frogner. Faktum var at de ikke målte skinken i gram, men i karat. Det ble likevel billigere enn hamburgeren, og ettersom jeg ikke hadde peiling på hva det kostet å parkere i Flåm, men hadde en mistanke om at det var minst like dyrt som på Gardermoen, forlot jeg turisthelvetet og fant meg en bergnabb ved Kjerringgjel hvor jeg spiste min dyrebare niste.
Avslutningsvis, siden vi snakker om turisme, hvis du så den foreløpig siste James Bond-filmen «No Time to Die», så du også bilkjøringen på Atlanterhavsveien, en strekning som av den engelske avisen The Guardian ble kåret til verdens fineste bilvei. Så du også den gedigne tabben? Det fantes ikke én eneste bobil på veien, bare James Bond og forfølgerne. Men er det noe du finner på Atlanterhavsveien, så er det bobiler. Det mysser av bobiler der, de snegler seg fram som lus på tjærekost, så det ville ikke vært mulig for Bond eller forfølgerne å råkjøre slik de gjør i filmen. Alle skal kjøre verdens fineste bilveg, derfor er den ikke lenger fin å kjøre. Den er som Strømsveien før Vålerengtunnelen åpnet. Det er for øvrig ikke sant at den er verden fineste heller, det er det riksvei 561 utover i Øygarden utenfor Sotra som er. Men ikke fortell andre om den, for da blir det fullt av turister der også, og det vil vi unngå – ikke sant?
