Jeg kan ikke for det, men etter å ha bivånet den latterlige overrekkelsen av en fiktiv fredspris fra FIFA-president Gianni Infantino til en annen president, har jeg begynt å lure på om ikke Trump kommer til å få denne fredsprisen hvert år, så lenge han er president. Og da opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado fra Veneuzela ofret sitt rykte og ettermæle ved å gi sin Nobels fredsprismedalje til ham som selv krever at han skal få Nobels fredspris etter angivelig å ha avsluttet én krig i måneden, men som aldri kommer til å få den, begynte jeg å lure på om det ikke er på tide at vi tar et oppgjør med alle medaljer vi henger på hverandre og alle pokaler vi strør om oss med.
Jeg lærte om prinsippet bak mange premieutdelinger allerede i speideren, da en en av lederne fikk gruppens hederspris. Jeg spurte patruljeføreren min om hvorfor, for den lederen gjorde jo aldri noe, annet enn å se på at andre jobbet. «Hysj, han er troppsjefens sønn», måtte jeg vite. Og da, så.
Vi kan begynne med oss selv. Det sies at ingen gir hverandre flere premier enn reklamefolk, bortsett fra arkitekter. Det kan være noe i det. For å begynne med reklamefolkene; de har «Gullblyanten» som sin store utmerkelse, og der du må ha mørk dress for å vise deg fram. Du må også ha god kondis, for det skal deles ut priser i 30 kategorier, og har du flaks, kan du komme hjem med gulldiplom i klassen «Snacks og desserter.» Så har vi «Gullfisken» som deles ut av TV2 for beste reklamefilm, og «Gulltaggen» for beste et eller annet på internett, mens «Gullbarbie» deles ut av Redd Barna til den aktøren som er best til å få ungdom til å føle seg verst. Denne siste vil en aktør helst ikke få.
Blant arkitekter er det naturligvis om å gjøre å slippe å få «Grøss-medaljen» som Arkitekturopprøret deler ut, og der Oslo hadde to kandidater i 2025; nemlig Construction City på Økern og Tøyenbadet. Dessverre vant ikke Oslo denne gangen, det var det «De tre søstre» i Kanalbyen i Kristiansand som fikk, men det kommer nye sjanser. Oslo fikk tross alt prisen for styggeste bygg i 2022, Nasjonalmuseet, og i 2021 for Munchmuseet. Vi kan ikke vinne hvert år, heller, for konkurransen om å bygge stygge bygg, er stor. I følge Wikipedia finnes det 35 ulike priser å kjempe om blant arkitekter, som for eksempel Betongelementprisen, Glassprisen, Murverksprisen, Stålkonstruksjonsprisen og Treprisen, alle er naturligvis laget for å fremme salget av én bestemt bransje. Et av byggene på Helsfyr har fått en sånn pris, du kan jo forsøke å gjette hvilket?
Det har vært mye snakk om norsk films internasjonale sjanser i det siste, og også her vasser de i medaljer og priser. Vår hjemlige Amandapris er det naturligvis hyggelig å vinne, og her er det mange muligheter, for i følge Store norske leksikon er det i hvert fall 17 kategorier å velge blant. Min favoritt er «Gullklapperen» som ikke er en tilskuerpris, bare for å ha sagt det. Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) deler ut i hvert fall åtte priser, der kanskje «Gulluglen» er den som er vanskeligst å vinne, den skal fremme forskningsformidling til et bredt publikum. Her skynder jeg meg å legge til at det finnes et hav av forskningspriser og -medaljer, eksempelvis Toffenprisen til en geolog som har bidratt til popularisering av vitenskapelig forskning. Så har vi de amerikanske Emmy, Golden Globe og Oscar-prisene, som i år sikkert vil gå til Trump i alle kategorier, inkludert beste, kvinnelige hovedrolle. Dessuten har vi Felixprisen, «Gulløven» på filmfestivalen i Venezia, «Gullbjørnen» som deles ut på filmfestivalen i Berlin, Cannesfestivalen som deler ut «Gullpalmen» og til slutt Aamotstatuetten, der prisen, i følge leksikon, skal forestille en elg.
Innen litteratur er det ikke færre medaljer å kappes om, eksempelvis er Bokhandlerprisen delt ut 58 ganger så langt, hvorav 54 ganger til de forlagene som eier bokkjedene. Høres mest ut som et markedsføringsjippo, spør du meg. Forfattere kan kjempe om i hvert fall 75 ulike priser, for eksempel Klassekampens «Neshornpris.» Det er ikke sånn at en norsk forfatter kan vinne Nobelprisen hvert år, så da er det fint å ha andre, mindre priser å slåss om. Ja, ikke slåss da, men du skjønner hva jeg mener.
Spørsmålet er om ikke både reklamefolk og arkitekter blir forbigått av de militære, som kan varte opp med hele 70 dekorasjoner av forskjellig slag med og uten stjerner, og i kombinasjoner, som kan pryde uniformene. Medalje for edel dåd i gull, Kongens fortjenstmedalje, Heimevernets fortjenstmedalje er tre av dem, men ingen av dem blir du tildelt for å hjelpe gamle folk over gaten eller oppdra barn til å bli gode og kloke mennesker, eller ta bæsjebleiene helt frivillig. Militære ledere i utlandet, særlig i land som Russland , Nord-Korea og Kina, har en hang til å fylle brystkassa med medaljer som de tror skal gi dem prakt og pondus, men som ikke gjør annet enn å fremstille dem som klovner. Det er akkurat som stevnemedaljer i skolekorpsene, bare med den forskjell at lederen for en hær burde klare å være motivert uten all verdens dingeldangel.
Idrettsfolk mangler heller ikke medaljer, men innen idrett er jo poenget å skaffe seg medaljer og pokaler. At fotballspillere som hanker inn millionlønninger i tillegg skal ha utmerkelser for å gjøre jobben sin, er mer enn jeg forstår. Og Kongepokalen har det gått inflasjon i, bare innen skiidrett fyller det 254 sider i Wikipedia, så for deg som ikke har en eneste Kongepokal på peishylla, kan jeg anbefale Pokalutsalget i Thomas Heftyes gate. Der kan du bestille pokaler i mange størrelser, alt fra fingerbøl til bøtter med og uten lokk som er større enn Kongepokalen, og få inngravert akkurat det du vil. Jeg kjenner en som imponerer gjestene sine med en pokal fra golfturnennringen «Saint Andrews Open Challenge Cup 2015», og når gjestene spør om han vant, forteller han at han bare fikk tredjeplassen. Skal du lyve, må du lyve så du blir trodd.
Noen ytterst få nordmenn har fått den danske «Elefantordenen», men denne regnes ikke for å være speiselt kredibel, ettersom alt du må gjøre for å få den, er å bli født eller giftet inn i kongehuset og besøkt Danmark ved en anledning. Jeg mener, de fleste av oss har jo blitt født, og en tur med Københavnbåten er godt innen rekkevidde. Derfor er det Dannebrogordenen du må sikte på hvis du vil sette spor etter deg i Danmark. Det er den som gjelder. Og siden vi er inne på dyr, tenk på alle de medaljer som deles ut på hunde- og katteutstillinger. Ja, her går det i alt fra bronse champion til diamant champion, og opp til årets katt. Årets eier, er det imidlertid ingen som vil premiere – men vi har jo Miss Norway der vinneren får en krone i nesten ekte gull. Best in show.
Jeg for min del har tatt gullmerket i «Østmarkamarsjen» og turorienteringen «Ola Dilt» fem ganger, og hvis jeg dedikerer én av dem til Trump, slipper jeg kanskje inn i USA, selv etter denne Onsdagspihlsen? Dessuten har jeg svømmeknappen, skolehagemerket i sølv og vektløftermerket i bronse. Men burde vi ikke også ha premier for de mer dagligdagse oppgavene, de som tross alt får samfunnet til å gå rundt? Jeg tenker for eksempel på «Den gullforgylte oppvaskbørste», søppelbæremedaljen eller medaljen for beste medaljeutdeling?
Som du skjønner, hvis du ikke har fått minst én gullmedalje, er du så godt som alene. Det som bekymrer meg, er at utdelingen av alle medaljene nødvendigvis må ta masse tid som kunne brukes til noe produktivt, men hvis vi ikke kan leve av å klippe håret på hverandre, kan vi i hvert fall leve av å dele ut diplomer, medaljer og pokaler.
