Det er naturligvis vanskelig å si hvor lang en strikk er. Den kan være så lang du vil, men vi kan være enige om at det kreves god moral for å selge strikk i metervis. I Finland har de noe som kalles borgåmått, det er en enhet for en viss mengde poteter. Omtrent én kilo, som ble målt opp i en metallboks med håndtak. Potetene skulle fylle hele boksen, og det skulle være topp på, helt til potetene rullet av. Det fantes bokser for en halvkilo, én kilo, to kilo og tre kilo. Men i byen Borgå laget de en bunn som gikk opp i boksen, slik at den tok omtrent to tredjedeler av hva den skulle, mens det så ut som om kunden fikk den mengden som sto på boksen. Slike juksebokser ble kalt Borgåmått. Erfarne potetkjøpere brakte derfor med egen måleboks til torgs.
Min oldefar, som var stallkar på Smestad gård og isskjærer på Smestaddammen, skulle ved en anledning jeg ikke vet hva var, kjøpe ny dress. Han fant den dressen han ønsket i en konfeksjonsbutikk i Tomtegata, en gate som for lengs er borte, men som lå mellom gamle Østbanen og det som i dag er Schweigaards gate. Innehaveren av butikken tok med seg dressen for å brette den sammen på bakrommet, og da han etterpå la den på benken for å pakke den inn, sa oldefaren min at det var ikke den dressen han hadde prøvd og at han skulle ha den dressen han hadde prøvd. Innehaveren forsøkte seg med å forklare at de var like, men oldefaren min forklarte at han hadde satt inn en knappenål under jakkekragen på den dressen han prøvde, og knappenålen var ikke på denne, nesten helt like dressen. Du kødder ikke med en som er vant til å skjære is i tjue kuldegrader og spiser brødskiver med fett og pepper som eneste pålegg, så innehaveren måtte skille seg av med den eneste dressen han hadde av god kvalitet. Så hvis du spør hvor godt en dress passer, vil svaret nødvendigvis bli at det kommer helt an på hvilken dress du prøver.
Sånn er det med rentehopp også, for hvor stort er egentlig et rentehopp? 23. juni hevet Norges Bank styringsrenta med en halv prosent, og dermed gikk mediene av skaftet. NRK kalte det «tidenes rentehopp» og de fleste karakteriserte det som «et dobbelt rentehopp». Det er merkelig, for renta gikk jo bare opp én gang, så hvordan kan hoppet være dobbelt? Betyr det at hvis renta hadde gått opp énprosent, så hadde det vært et firedobbelt hopp? Og en renteøkning på fem prosent ville bli et tjuedobbelt hopp, selv om alle prosentene ble tatt i ett jafs? Jeg tror dette henger sammen med journalistenes manglende evne til å ha kontroll på privatøkonomien sin, og når renta går opp en halv prosent, blir det mindre penger til kaffe latte, prosecco og andre dyre vaner som de anla seg mens renta var null. For det er mye enklere å vende seg til å få det bedre, enn til å få det verre. En lønnsøkning tar det knapt én måned å venne seg til. Journalistene får ikke gjort noe med renta, men de kan i det minste ta igjen overfor sentralbanksjefen. Den jævelen, hun satte opp renta dobbelt! Og hadde hun satt opp renta trekvart prosent, ville de kalt det tredobbelt renteheving. Tredobbelt! Men det rare er, at da renta gikk nedover, for eksempel med en halv prosent, var det aldri noen som snakket om en dobbelt rentesenking. Da var det en selvfølge at renta skulle ned og ferdig med det.
NRK sende nylig en krim på 6 episoder, der de annonserte at de begynte med en dobbeltepisode. En dobbeltepisode høres ut som en introduksjon som er litt lenger enn en vanlig episode, men det var det ikke. Det var to episoder som var satt sammen til én. Ergo var det én episode, ikke to. Men dobbeltepisode høres så fint og flott og mye og spandabelt ut, slik at seerne skal få følelsen av å få noe igjen for lisenspengene som vi ikke lenger ser at vi betaler.
Tilsvarende kan vi spørre oss om hvor lang en film er når den vises på fjernsyn? Vel, det kommer helt an på hvilken kanal du ser den på. Hvis du ser på TV2 kan du trygt regne med en forlengelse på tjue prosent, eller en førtidobling av lengden, for å bruke journalistenes renteterminolgi. Hvis du ser filmen på TV3 eller TV4 eller TV5 eller TV6 eller TV96 eller hva de heter alle sammen, så blir filmen dobbelt så lang som den var i utgangspunktet. Eller en tohundredobling, for å holde oss til journalistenes terminolgi. Saken er at reklamefinansierte fjernsynskanaler lever av å sende reklame, ikke filmer. Filmer og programmer er bare en måte å pakke inn reklamen på, og så blir det til slutt et spørsmål om hvor mye reklame de klarer å pakke filmen inn i og likevel beholde et noenlunde anstendig antall seere. Omtrent som å selge strikk i metervis. Problemet er at jo mer reklame de dytter inn i en film, jo flere seere faller fra og til slutt blir det omtrent som italiensk fjernsyn hvor de innimellom avbryter reklamesendingene for å sende et ørlite filmklipp. «Gudfaren» til Francis Ford Coppola varte 2 timer og 25 minutter på kino, men over 7 timer på italiensk fjernsyn. Strekker du strikken for langt ryker den til slutt, men i italienernes tilfelle heller jeg til å kalle det selvmord. Fjernsynskanalene har tatt sitt eget liv.
Det er NRK i ferd med å gjøre også. Å ta sitt eget liv, mener jeg. Tidligere hadde statskanalen respekt for åndsverk, men det synes de ikke er så farlig lenger. For litt siden sendte NRK nyinnspillingene av Georges Simenons «Maigret» der Rowan Atkinson spiller rollen som detektiven Jules Amadée François Maigret, men noen på Marienlyst hadde funnet ut at seerne sikkert ikke var så interesserte i filmene, så de kunne likevel avbryte dem. Først med litt reklame for kommende fjåseprogrammer, så nyheter, sport, deretter værmelding og avslutningsvis litt reklame for kommende fjåseprogrammer. Denne suppa tok gjerne 20-25 minutter, og som forfatter og redaktør stiller jeg meg kritisk og undrende til praksisen. En krimforfatter jobber hele tiden med den dramatiske kurven i fortellingen, bygger opp handlingen slik at den gradvis blir mer og mer spennende, før saken omsider løses og en overraskende morder avsløres. Så blir spørsmålet: Tror NRK at Georges Simenon ett eneste øyeblikk tenke mens han skrev bøkene at «Her ville det passe med en sportssending der Braut Haaland får nettkjenning?» Eller at han tenkte «Her vil det bli fint med en pause der leseren blir minnet på et fjollete fjernsynsprogram der programlederne har trøkka seg inn i den samme skjorta?» Eller at en værmelding ville gjøre susen for dramatikken? For det tror ikke jeg. Jeg tror Georges Simenon arbeidet hardt og iherdig med den dramaturgiske kurven sin, bygget fortellingen opp stein for stein mot et klimaks som skulle overraske leseren. Men det finnes altså folk i NRK som selger strikk i metervis. Som gir blaffen i hva Simenon mente og tenkte, fordi de vet så inderlig mye bedre selv. De som har et regneark de må få til å gå opp.
Jeg sendte naturligvis klage til Kringkastingsrådet, men de gadd ikke svare. De er trolig opptatt av å selge strikk i metervis, de også. Eller tok meg for en tullling. Og ingen ser at NRK er i ferd med å begå selvmord ved å bli en kopi av reklamekanalene og italiensk fjernsyn.
