Mot slutten av 2004 bestemte jeg meg for å merke postkassa mi med «Nei takk til reklame.» Men så grep jeg meg i å lure på hvor mye reklame jeg egentlig fikk, og deretter besluttet jeg heller å telle opp alt som datt inn i løpet av 2005. Det året mottok jeg 1658 reklamer, til sammen 86,15 kg, fra i alt 309 leverandører. Tallene sendte jeg til Dagens Næringsliv, og siden har avisen hatt årlige presentasjoner av reklameberget med tilhørende kommentarartikler. Ja, tellingen har blitt så etablert at den bare refereres til som «Pihlindeksen.»
Selv om 86,15 kg var mye reklame, er 2005 fortsatt det året jeg mottok minst reklame. Den foreløpige norgesrekorden skriver seg fra 2012 og teller 2402 reklamer på i alt 126,73 kg. Det fyller åtte store pappesker, og brosjyrene er så mange at de ikke lar seg stable. Reklametårnet velter lenge før du har nådd fem hundre, men hvis noen har en god idé til hvordan jeg kan stable drøye to tusen brosjyrer uten at de velter er jeg mottagelig for forslag.
Tallene for 2013 var lavere, for antagelig er det også med reklame som det meste annet, at ingenting kan vokse inn i himmelen. Muligens har en gryende pessimisme også sitt å si. I fjor fikk jeg «bare» 2228 reklamer eller 119 kg i postkassa. Byggevarebransjen sank med 19 % og eiendomsmegling sank med 41 %, hvilket kan harmonere med redusert omsetning i boligmarkedet. Det mest oppsiktsvekkende var kanskje at antallet aktører aldri har vært lavere, bare 273 bedrifter brukte denne formen for reklame. Toppen ble nådd i 2007, da 368 bedrifter trodde på direktereklame. Nedgangen er trolig gode nyheter for miljøet.
I fjor var det ti bedrifter som sto for nesten halvparten av all denne reklamen, og for å nevne dem i fallende størrelsesorden: XXL, Elkjøp, Smart Club, Expert, DNB, Aftenposten Osloby, G-sport, Coop, Living og Lokalavisen. Elkjøp er suverent størst på antall, de var innom postkassa mi 177 ganger. Praktisk talt hver annen dag. Til gjengjeld besøkte jeg dem én gang i fjor, og kjøpte et vaffeljern som veier en tredjedel av det reklamene Elkjøp ga meg.
Noe av det morsomme med å telle reklame på denne måten, er at jeg kommer over fenomener som de færreste har ofret en tanke tidligere. 9. mai 2010 registrerte jeg for eksempel at reklamen i Aftenposten veide mer enn selve avisen, og 29. desember 2011 veide reklamen i Dagsavisen nesten fire ganger så mye som selve avisen. Da er det vel egentlig et spørsmål om ikke avisen har blitt et bilag til reklamen, eller hva?
Julen 2009 var en god jul i postkassen, da fikk jeg en formidabel strøm av julekataloger. Expert sendte meg 13 stykker, Lefdal sendte meg 17 og Elkjøp 20. Til sammen 50 julekataloger fra elektrobransjen. Året etter stilte jeg spørsmål ved hva lesebrett kunne komme til å bety, og svaret på det er: Ingenting. Absolutt ingenting. Reklameberget bare fortsatte å vokse. Du kan imidlertid hente de fleste tilbudsaviser på www.tilbudsweb.no.
Lenge har jeg sett at såkalte innstikk, det vil si bilag i avis, har økt i forhold til tradisjonell postkassereklame. En viktig grunn til det er at to tredjedeler av byens befolkning har reservert seg mot å få reklame i postkassa, men det gjelder ikke innstikk i avis. Dette er et smutthull som miljøbevegelsen foreslo at skulle tettes ved å speilvende reservasjonsordningen, det vil si at du må aktivt si «JA» til å få reklame for å få reklame. Oslo var en av kommunene som vedtok å bli med på ordningen forutsatt at den rødgrønne regjeringen gikk inn for den. Hvilket den rødgrønne regjeringen ikke gjorde.
En annen utvikling som er under oppseiling, er bruk av annonser over mange sider, gjerne 8-10, i stedet for innstikk. Slike annonser kan ikke kastes uten videre, og er en sikker måte for annonsørene å komme forbi søppelkassa på. Det blir imidlertid en utfordring for redaksjonen, for hva gjør så stor annonseandel med det redaksjonelle produktet? De fleste betaler jo sitt abonnement på grunn av artikler, kronikker og reportasjer, og så kommer annonsene som et tillegg. Med gratisavisene er det omvendt, der er det redaksjonelle stoffet som er et tillegg.
Mange ganger opp gjennom årene har jeg erfart at Posten gir meg hentelapp fordi «sendingen var stor eller tung» til at den kunne gå i postkassa, men dette er ofte tøys. Jeg abonnerer på LFI, et tysk fotoblad, men dette ville Posten ikke levere til meg selv om portoen var betalt. Like mange ganger klaget jeg, og til slutt troppet en hel komité opp for å måle postkassen min. Høyde, bredde og lengde. De konkluderte med at den var stor nok til å motta tyske fotoblader som LFI, men som vi sto der og målte antydet komiteen at grunnen var at postbudene tjener bedre på å bringe ut reklame enn post. I så fall er de reklamebud, og da posten bør finne seg et nytt navn. «Reklamen» er kanskje ikke det beste forslaget.
Jeg skal ikke moralisere over fenomenet, men det er jo greit å ha et utgangspunkt når vi diskuterer reklame i postkassa. Og så får den som synes det blir for mye, reservere seg. Du kan reservere deg mot adressert reklame på Altinn. Du kan reservere deg mot uadressert reklame ved å hente et klistremerke på postkontoret eller post i butikk.
Men innstikk og gratisaviser kan du ikke reservere deg imot. Jeg må jo ha noe å telle i årene som kommer, også.
Foto: Aleksander Nordahl/DN.