Jeg skal innrømme at jeg har blitt anholdt på Billund flyplass under mistanke om at jeg var terrorist. At jeg forsøkte å smugle sprengstoff inn på et fly til København, med noen av de viderverdigheter det medførte. Det hadde seg sånn:
Mine halsbrekkende eventyr i de danske fjell er etter hvert blitt ganske kjent, og i juni 2006 var jeg på en større mottakelse i Skanderborg i anledning av at tårnet på Ejer Bavnehøj hadde blitt renovert. Hensikten med et tårn var å gjøre en storslagen og vakker utsikt enda mer storslått og vakker, og takket være Danmarks gjenforening med Sønderjylland i 1920, fikk tanken fotfeste. Kanskje var folket i Skanderborg inspirert av folkene i nabobyen Silkeborg, som hadde sitt tårn på Himmelbjerget? Tenkte de at de også ville ha et tårn? Ejer Bavnehøj var allerede en attraksjon, og et tårn ville forsterke turiststrømmen.
Tårnet sto ferdig i 1924 etter en arkitektkonkurranse som ble vunnet av den fullstendig ukjente og uerfarne arkitekten Jens Laustsen. Han tegnet ellers villaer, sommerhus, garasjer og tilbygg som historien har trukket et glemselens slør over for lengst. Men tårnet står der fortsatt. Ikke at fagpersonene i juryen likte det, men flertallet bestemte – og det hadde nok bestemt seg for et tårn som kunne ses på avstand. Tårnet fikk fort kallenavnet «Jyllands skorstein», og den eneste arbeidsulykken skal ha vært en murersvenn som veltet med sykkelen, slik at alle bajerflaskene i kassen på bagasjebrettet knuste. Men om danskene ikke liker tårnet, har de i hvert fall sluttet å hate det.
Men så gikk tiden, og etter hvert begynte tårnet å bli nedslitt. Puss drysset ned på de besøkende, og mange mursteiner begynte å sitte dårlig, eller enda verre, noen løsnet og falt ned. Derfor måtte foreningen Ejer Bavnehøjs Venner foreta en renovering tårnet, og det var i denne forbindelse jeg foreslo at de kunne selge de gamle mursteinene for hundre kroner stykket. Venneforeningen stirret på meg og trodde jeg var gal, for hvem kjøper en murstein til hundre kroner når de koster femten i butikken? De lot seg likevel overtale til å forsøke. Murstein fra Danmarks høyeste beliggende bygning må være attraktivt, sa jeg. Det finnes bare så mange murstein fra Danmarks topp å få kjøpt, sa jeg. Ta to hundre kroner for de fineste, sa jeg. Jeg fikk rett. Folk gikk mann av huse for å kjøpe, og én jyde kjøpte mange nok til å bygge seg en grill i hagen. Venneforeningen fikk inn flerfoldige tusen kroner, et godt tilskudd til renoveringen.
Som takk for ideen fikk jeg i gave den aller første mursteinen de plukket ned da renovasjonen begynte, og denne har fått hedersplassen over buffeen, som det heter. Overrekkelsen fant sted i forbindelse med gjenåpningen av tårnet, som naturligvis ble markert med en dansk frokost, det vil si lunsj på godt norsk. Ved slike anledninger serveres gjerne nasjonalretten, den urgamle klassikeren stjerneskudd. Dette er én kokt og én stekt filet av rødspette på brød, toppet med reker, limfjordskaviar og asparges, og altså ikke sånne stjerneskudd du tenner på nyttårsaften. Stjerneskudd skal nytes med både øl og snaps, og ettersom jeg satt ved samme bord som den lokale politimester og på den tiden kjørte en lett gjenkjennelig leiebil, takket jeg nei til øl. Han bare lo av meg, og satte en flaske ved tallerkenen min. Jeg forsøkte å forklare at jeg faktisk kjørte bil, da lo han bare enda høyere og sa: «Men så skal du også ha en lille en». Og satte et glass snaps ved siden av ølen. Heldigvis varte arrangementet så lenge at jeg var godt under promillegrensen da jeg satt meg bak rattet på vei til flyplassen.
Jeg pakket mursteinen i håndbagasjen og tenkte ikke mer på det, sjekket inn og bega meg mot sikkerhetskontrollen på Billund. Jeg var ikke helt alene, og da det ble min tur, slang jeg kofferten opp på båndet og sendte den gjennom røntgenapparatet mens jeg forsiktig ruslet gjennom metalldetektoren. Jeg skulle til å plukke opp kofferten igjen, da alarmen gikk, røde lamper begynte å blinke, folk trakk unna og panikken skulle akkurat til å bryte ut da fire staute vektere kom løpende. Fire staute vektere kom stormende mot meg, formodentlig bondesønner fra det dypeste Jylland, staute karer som hadde forlatt en framtid som potetbønder til fordel for en stilling på en internasjonal flyplass. En av dem grep kofferten, en annen grep meg høflig, men bestemt i armen og ba meg følge med. De to andre fordelte seg til å være foran for å åpne dører og bak til å låse etter oss. I det jeg ble ført ut av sikkerhetskontrollen kunne jeg ikke unngå å legge merke til at absolutt alle andre fulgte med på opptrinnet og la sikkert merke til den fyren som vekterne hentet. Mon tro hva folk trodde? At jeg var etterlyst av Interpol, eller noe?
Vi gikk langs en temmelig lang korridor, minst femti meter, så til høyre, høyre igjen, deretter venstre, høyre og så kom jeg ut av tellinga, før vi omsider endte opp i et rom med vegger av metall. Midt i rommet sto et lite bord, også det av metall, og på det bordet la de kofferten. Så ba de meg åpne den, mens de selv trakk seg inn mot veggen. Jeg kunne tydelig se at de var nervøse, men kunne ikke forstå hvorfor. Likevel, jeg skulle ikke være vanskelig, tenkte at dette kanskje var en øvelse eller noe, så jeg åpnet glidelåsen langsomt av frykt for å gjøre brå bevegelser som kunne misforstås. Jo lenger jeg dro glidelåsen, jo mer nervøse så vekterne ut, men da jeg åpnet koffertlokken og kunne avsløre en murstein fra Ejer Bavnehøjtårnet, trakk alle fire et lettelsens sukk. Puh. Bare en murstein. Ha-ha! Det var vel ingenting å være redd for.
Ingen av dem klarte å ta ordet sånn med det første, men etter hvert fikk den eldste av dem talens bruk igjen. En teglsten, sa han, noe jeg kunne bekrefte. Deretter forklarte han at det ikke var tillatt å ta med murstein inn i flykabinen, hvilket fikk meg til å spørre om de trodde jeg hadde tenkte å knakke piloten i hodet med den? De måtte innrømme at det hørtes temmelig søkt ut, så forklarte de at i røntgenkontrollen hadde denne mursteinen sett ut som en solid porsjon Semtex, et favorittsprengstoff blant terrorister og der den største kunden visstnok har vært Libya. Derfor måtte de tro det verste. En terrorist kan utmerket godt se ut som en norsk forfatter eller hva som helst annet. Det gikk plutselig opp for meg hvorfor de hadde virket nervøse. De trodde faktisk at jeg var helt ekte reinspikka terrorist som hadde til formål å blåse Billund til himmels, eller sprenge meg selv og flyet etter at det hadde kommet opp i lufta. De regnet med å kunne sette livet til i dette siderommet, men på den måten ville de redde passasjerene. Ikke rart de var nervøse. Ikke rart de var lettet.
Følgelig måtte jeg forklare hvordan dette hang sammen, og å begynne med å fortelle at jeg har skrevet en bok om danske fjell, var en dårlig idé. De trodde ikke på meg, for danske fjell fantes ikke. Heldigvis hadde jeg et eksemplar av boken litt lenger ned i kofferten, og da de hadde fått kikket på den og bladd litt i den, lo de alle sammen og inviterte meg til å fortelle mer over en kopp kaffe. Jeg nevnte at jeg hadde planer om å rekke et visst fly, men det skulle jeg ikke tenke på. Flyet skulle de sørge for at jeg rakk, om de så måtte holde det tilbake.
Vi hadde en lang og hyggelig prat, og jeg kunne fortelle ting om Danmark de ikke kjente til. De kunne avsløre at jeg måtte gjennom en ny sikkerhetskontroll på Kastrup, og der ville de garantert ikke være like enkle å ha med å gjøre som gutta på Billund. Derfor røpet de for meg en hemmelig gang som flyplasspersonalet bruker, og hvis jeg tok den, ville jeg dukke opp utenfor sikkerhetskontrollen, omtrent midt i taxfree-området. Det skulle vise seg å stemme på en prikk.
Dessuten fikk jeg kaffe som lovet, men snaps måtte jeg vente til Kastrup med.
