Jeg leser at stortingsrepresentantene har stemt over sin egen lønn og funnet ut at de har fortjent et litt større prosentvis tillegg enn andre. Det er nemlig vanskelig, men ikke umulig, å si nei når du selv foreslår at du skal få en betydelig lønnsøkning. Den nye lønna er på 1.272.209 kroner, i tillegg til en lang rekke andre ytelser som kommer på toppen. Bare MDG, Rødt og SV stemte i mot. Mímir Kristjánsson kalte det en «skammens dag.» Økningen i grunnlønna var på 4,7 %, dersom det er lov å kalle 1,2 millioner for grunnlønn. La meg komme tilbake til våre folkevalgte, for først er jeg nødt til å snakke om Mr. Smith, som jeg tross alt kan takke for overskriften til denne Onsdagspihlsen.
Mr. Smith var en stor beundrer av Massachusetts Institute of Technology, og var genuint opptatt av utdannelse fordi han mente verdens fremgang nesten utelukkende beror på utdannelse. I løpet av sin levetid donerte Mr. Smith de første par tiårene i det forrige århundre over 100 millioner dollar, langt over to milliarder dollar i dag, til diverse organisasjoner, og ble en av de mest betydningsfulle filantropene i USA. Hans største donasjoner gikk til University of Rochester og Massachusetts Institute of Technology for å bygge opp programmene og fasilitetene der. I 1918 støttet han etableringen av Eastman School of Music ved University of Rochester, og i 1921 en medisinsk og odontologisk skole. I 1922 grunnla han Rochester Philharmonic Orchestra, og ansatte selv den første musikkdirektøren, Albert Coates. I 1926 donerte han 200 000 pund for å finansiere en tannklinikk i London etter å ha blitt kontaktet av styrelederen for Royal Free Hospital, George Riddell. I 1931 åpnet tannhelseklinikken i en seremoni der Neville Chamberlain, daværende helseminister og senere statsminister, og den amerikanske ambassadøren til Storbritannia var til stede. Klinikken ble innlemmet i Royal Free Hospital og var forpliktet til å tilby tannbehandling til vanskeligstilte barn fra sentrale London. Den er i dag en del av University College London. Sånn for å nevne noe av alt han brukte pengene sine til.
Naturligvis var det ville spekulasjoner i USA om hvem denne Mr. Smith kunne være, for at det var en anonymisering av hans faktiske navn, var alle enige om. Det ble rapportert om to eksentriske millionærer som møttes over en middag i New York, der begge var overbevist om at den andre var Mr. Smith, og de skal ha brukt hele kvelden på å få hverandre til å innrømme sannheten. Ingen av dem lyktes. Ikke rart, for Mr. Smith var ingen av dem.
Mr. Smith mente at hvis et menneske eier rikdom, må han eller hun ta et valg når pengene hoper seg opp. Han kunne samle grunkene i en haug og overlate dem til arvingene etter at han var død, som garantert ville sløse dem bort, eller han kunne sette sedlene i arbeid mens han fortsatt levde. Mr. Smith valgte det siste, og selv om han kanskje var sin tids største filantrop, har han først og fremst blitt kjent for sitt banebrytende arbeid innen fotografering. Mr. Smith var ingen ringere enn George Eastman, mannen bak det verdensomspennende selskapet Kodak, og var den som demokratiserte fotograferingen med sin oppfinnelse av Brownie-kameraet.
Hver gang Stortinget viser sitt sanne jeg når de forhandler sin egen lønn med seg selv , tenker jeg på Mr. Smith som til tross for at han kunne ha begunstiget seg selv med enda flere penger, valgte heller å begunstige andre, og med formål om å gjøre verden til et bedre sted å være, ikke minst for ressurssvake. Det er klart at stortingsrepresentantene kunne hatt samme tilnærming til sin gjerning. Problemet, og dette skjønner de tydeligvis ikke, er at ingen kan leve av prosenter, likevel brisker politikerne seg med at de har klart å gi samme prosentvise tillegg til alle. Jaha? Har du forsøkt å betale med prosenter på T-banen?
La meg finne fram kalkulatoren min et lite øyeblikk. Stortingsrepresentantene har fått et lønnstillegg på 59.794 kroner, mens en enslig minstepensjonist har fått 13.157 kroner og en person på lavinntektsgrensen har fått 9407 kroner. Alle beløpene er i følge Stortingets logikk, like store, fordi de er prosentvise like. Ergo er Mor Lille en sten, fikk jeg lyst til å si da. La oss videre anta at vi lar disse gruppene få den samme prosentvise økningen i lønn hvert år de neste fem årene, da vil stortingsrepresentantene ende opp med 328.425 kroner i tillegg og får en årslønn på 1.600.633 kroner, mens en enslig minstepensjonist vil få et tillegg på 72.266 kroner og ende med en årsinntekt på 352.199 kroner. Differansen har økt fra 1.038.913 kroner til 1.248.435 kroner. Forskjellen har med andre ord blitt 209.522 kroner større, selv om den prosentvise økningen er lik. En på lavinntektsgrensen vil få 51.668 kroner i tillegg og en årlig inntekt på 251.812 kroner. Differansen har da økt fra 1.122.452 kroner til 1.348.822 kroner. Men prosentvis skal dette altså være helt likt og rettferdig, og ingen ser kroneforskjellen fordi de fokuserer på prosentene. Slik øker avstanden i samfunnet, mellom topp og bunn, fordi de på toppen aldri blir fornøyde. Og det gjelder ikke bare på Løvebakken, staten mysser av ledere som tjener mangegangeren av stortingsrepresentantene og flere av dem gjør ikke annet enn å forvalte et monopol, sånn som bomselskapene, Vinmonopolet, Statkraft, Statnett, Nye veier, Statens vegvesen, Elvia, Mesta, Gassnova, Posten og Vy. Vi beveger oss mot et elitisk samfunn
Men hva om vi tenker fullstendig nytt og gir alle det samme kronetillegget, hva da? Ja, det første som skjer, vil jo være at antallet fattige i landet gradvis blir lavere. Grunnen til at vi har fattige, er nettopp at de rikeste aldri blir fornøyde med bare å spise seg mett, men forlanger å kunne spise seg stappmette. Og de vil i hvert fall ikke gjøre som Mr. Smith, å dele med de som sitter nederst ved bordet. Og de vil i hvert fall ikke gjøre som Andrew Carnegie, i sin tid verdens rikeste mann, som fikk anlagt 2509 biblioteker. Men tilbake til kronetillegget. La oss for moro skyld si at alle i Norge skal ha det samme kronetillegget som stortingsrepresentantene får hvert år. Og ikke bare minstepensjonister og mennesker på fattigdomsgrensen, men alle lederne med sine fjonge titler og alle dem som jobber på gølvet. Hva da? Da vil enslige minstepensjonister om fem år få 608.357 kroner inn på konto årlig og en lavinntektsperson få 528.568 kroner. Ville det vært så galt, det da?
For å vende tilbake til USA der Mr. Smith kom fra. På det harde tredvetallet innførte den amerikanske presidenten Franklin Delano Roosevelt programmet «New Deal», der arbeidere fikk penger, selv om de knapt nok hadde arbeid å utføre, eller de bygget veier og broer ingen hadde bruk for. I praksis var dette et stimuleringsprogram for å få økonomien på fote. Kombinasjonen overproduksjon og underkonsum var årsaken til de dårlige tidene, men når arbeiderne fikk penger for å bygge bruer og veier som kanskje ikke var nødvendig å bygge, fikk de faktisk penger mellom hendene, og da begynte de å bruke penger også. Ikke bare på mat og nødvendigheter, men etterhvert også på andre tjenester og varer. Slik vil det være i Norge også, om de med lavest inntekt får det samme kronetillegg som stortingsrepresentanter. Det er så mye de aldri har kunnet ta seg råd til, men som de da plutselig kan. De kan kjøpe den lampen de har ønsket seg, eller nytt sengetøy. Pengene kommer tilbake til samfunnet i form av flere jobber, og når flere mennesker jobber ,blir det flere som betaler skatt og moms, og når flere betaler skatt og moms – ja, du skjønner hva jeg mener.
