Jeg skal innrømme at jeg hadde verken planer eller spesielle ønsker om å bli blodgiver, men vi var en ungdomsgjeng på syttitallet som snakket om at det hadde vært ganske barskt. Vi ville gjerne være tøffe. Vi hadde sett hvor feite nåler de stakk med og mente at alle neppe var så modige som oss, dermed endte det med at vi meldte oss i fellesskap og ga blod samtidig i flere år.
Den gangen fikk vi tretti kroner for hver halvliter vi ga og jeg vet at det kan høres latterlig ut i dag, men det holdt faktisk til fem halvlitere pils. Riktignok på Speakers Corner, som var det billigste skjenkestedet i byen på den tiden, men likevel. Blodøl, kalte vi det. Etter blodgivningen dro vi dit for å drikke opp pengene, eller rettere sagt, kompensere for væsketapet. Heldigvis var det toalett på Helfyr t-banestasjon, der måtte vi som regel gå av for å slå lens og ta neste bane videre. I dag kan du få gi bort femti kroner per tapning til et veldedig formål hvis du ikke har følt deg altruistisk nok. Da kan det kanskje være like greit å få en mummikopp, for det er blodpriser på dem i butikkene.
Da jeg ble sendt ut på førstegangstjeneste i Det kongelige norske flyvåpen var blodprøve noe av det første vi skulle ta. En av gutta i troppen, en stor og rørslig odelsgutt, var vettskremt for alt som hadde med sprøyter å gjøre og skjønte ikke hvordan han skulle klare dette. Jeg meldte meg som førstemann ettersom jeg hadde vært gjennom øvelsen mer enn én gang tidligere, og da tok han mot til seg og stilte seg opp bak meg som andremann. «Bare jeg slipper å være først,» sa han. Da vi kom fram til sykepleieren, vippet jeg fram blodgiverkortet og slapp følgelig å bli stukket i. Sykepleieren noterte bare blodtypen min, og dermed besvimte den rørslige medrekrutten på stedet. De andre gutta tok i mot ham da han falt, og sykepleieren benyttet anledningen til å ta blodprøve mens han var bevisstløs.
En gang ble jeg bedt om å gi blodplater til en pasient med en livstruende infeksjon. Da tappet de en halvliter, sentrifugerte ut det de trengte og sendte resten tilbake. Slik holdt de på til de hadde en halvliter blodplater. Men før jeg fikk begynne å gi, ble jeg gitt en sprøyte med noe som stimulerte blodplateproduksjonen. Og for at det skulle virke best mulig ble jeg utstyrt med en grønn frakk og beskjed om å gå omkring på sykehuset en halvtimes tid. Som sagt, så gjort. Jeg syntes at folk var utrolig høflige mot meg, de åpnet dører og hilste på meg som om vi skulle være gamle kjente. Da jeg åpnet dørene for andre, ble det takket i overstrømmende doser. Grønne frakker var (eller kanskje er, for alt jeg vet) kirurgenes uniform, og de står som du vet, over paven i hierarkiet. Det kunne med andre ord være ganske morsomt å være blodgiver, men med nye maskiner går prosessen mye fortere og du får ingen sprøyte og dermed heller ikke muligheten av å leke kirurg.
Nå har jeg gitt blod for 100. gang, og sykepleier Inger Kjersti Myrstad fikk æren av å stikke drensrøret inn i armen og hente ut den ønskede halvliteren. I tillegg tar de en rekke prøver, så som blodgiver får du en gratis helsesjekk hver gang du gir. Dessuten måler de blodtrykket ditt jevnlig. Selv om noen sikkert vil karakterisere meg som litt hissig, har jeg Blodbankens ord for at blodtrykket mitt helt normalt.
Egoisme kan være en grunn til å gi blod, det også. Hver pose blod redder i snitt tre menneskeliv, så rent statistisk har jeg tre hundre menneskelig på samvittigheten. Og det er nettopp den gode samvittighetsfølelsen, litt egoistisk, som mange kjenner på etter å ha gitt, som driver dem. Det er ikke mitt motiv, og uten å gå nærmere inn på det, har jeg erfart at tilgjengeligheten på blod faktisk er et spørsmål om liv og død. Blod er uerstattelig og kan ikke lages kunstig. Blodplasma er for eksempel utgangspunktet for å lage medisiner til blødere, og blodplater går til å behandle kreftpasienter.
Dessuten gir de fleste arbeidsgivere fri for å gi blod i arbeidstiden uten å trekke i lønn, og noen ganger er det en belønning i seg selv. Vi er vel flere som har erfart at enkelte arbeidplasser kan være så traurige at en time i Blodbanken er en kjærkommen gave. Og så kan du være like sleip som jeg; skaff deg en avtale i lunsjen, for da får du på toppen av det hele, også servert mat. Kan det bli stort bedre?
Vi er heldige i Norge, som har et godt utviklet system for blodgivning. Slett ikke alle folk her i verden er like heldige. I et stort og folkerikt land jeg av ren høflighet ikke skal nevne navnet på, må du ha med deg en slektning med samme blodtype hvis du legges inn på sykehus. Og hvis du skulle være så uheldig å ikke finne noen med samme blodtype, vel – da er du akkurat så uheldig. Derfor trenger du egentlig ikke flere grunner til å bli blodgiver. Det er rett og slett den viktigste dugnaden vi foretar oss i Norge, men vi kan bli mye flinkere. To prosent av oss er blodgivere, og målet er tre prosent. Det bør være mulig, eller hva? Det er bare Estland som har lavere antall blodgivere per tusen innbyggere enn oss, men de av oss som gir er desto flinkere. Flere trengs, om så bare én gang i året. Det viktig å ha blod tilgjengelig når akutte behov inntreffer, det fikk vi grundig demonstrert i forbindelse med terroraksjonen 22. juli.
Halvparten av oss kommer til å få behov for blod eller blodprodukter én gang i livet, på én eller annen måte. Mange tror de ikke kan gi, men sannsynligvis er det en myte, en gammel regel eller en misforståelse. Det er bare å melde deg, du kommer til å bli godt mottatt! Jeg pleier å si at det er smart å ha noen innskudd i Blodbanken i tilfelle du kommer til å trenge et uttak i framtiden.
Så derfor er kanskje ikke så rart jeg syntes det var underlig da butikkene begynte å selge røde appelsiner i stedet for blodappelsiner av frykt for å støte kundene? Kanskje jeg fra nå av skal omtale meg som rødgiver i stedet?
Så da vet du hva du har å gjøre. Gå inn på giblod.no, der finner du all kontaktinformasjon du trenger. Lykke til! Kanskje vi møtes over en halvliter?