Jeg er ikke sikker på om korker som sitter fast på flasken er nøkkelen til å redde klima og miljø, for det er utrolig irriterende å få korken på nesen når du drikker av flasken, og hvis du ikke drikker av den, altså flasken, har korken en magisk evne til å få deg til å søle ut innholdet i flasken når du heller og da tror jeg vinningen er i ferd med å gå opp i spinningen. Nei, jeg har ikke så mye tro på mer eller mindre symbolske handlinger, men tenker at vi må gå enda mer konkret til verks. La oss kutte der det monner.
Når jeg er ute på reise, har jeg en hang til å spise på italienske restauranter. Jeg vet ikke hvorfor, men det har bare blitt sånn. Og så er det sånn at jeg ikke akkurat er tømmerhogger. Nei, jeg sitter stort sett ved et tastatur og trykker ut prikker og streker som på en magisk måte blir til ord og meninger, sånn som denne Onsdagspihlsen, og som forhåpentlig blir kodet av deg som leser til noe vettug, eller enda bedre, at du er enig med meg.
Når jeg bestiller middag, for eksempel spagetti carbonari, vil jeg helst ha en porsjon som ikke er beregnet på mennesker med tungt kroppsarbeid, men på en som bare sliter fingertuppene på et tastatur. Det lar seg selvfølgelig ikke gjøre, så da får jeg en tallerken med topp, omtrent like høy som Himmelbjerget i Danmark, og som jeg ikke har nubbesjanse til å spise opp. Hvis jeg er grisesulten, kan det være jeg orker en halvpart, men som regel må jeg gi meg i god tid før jeg har spist en tredel. Tilsvarende med pizza, forbløffende mange restauranter praktiserer én pizza per person, og da er det samme visa om igjen, jeg orker i beste fall halvparten av den. Resultatene i begge tilfeller, er at den maten som blir til overs, blir kastet. Jeg er ikke akkurat alene om å ikke orke å spise opp, og legger vi sammen all mat som blir kastet rundt omkring i verden, ender vi opp med et matberg av kosmiske dimensjoner. Kanskje vi som er kunder skal begynne å be om mindre porsjoner? Eller skrive på TripAdvisor og andre nettsteder at «Porsjonene var gigantiske, så halvparten gikk i søpla?» Legge press på spisestedene og se hvor lenge de kan leve med det?
Jeg skjønner naturligvis at vi ikke kan sende kald spagetti carbonari til «barna i Biafra», men du skal ikke være veldig smart før du skjønner at å dyrke og lage mat for avfallsbøtta, er en dårlig idé. Jeg tenker også på at kokkene må mislike å se halvparten av arbeidet deres komme i retur, men fordi det er forskjell på å spise seg mett og å spise seg stappmett, er det nødt til å bli sånn, likevel. Jeg bestiller heller forrett og dessert og hopper elegant over hovedretten så sant restauranten tillater det, og blir mer enn mett nok.
Jeg har derfor noen ganger bedt om å få barneporsjon fordi jeg vet at jeg ikke orker å spise en hel voksenporsjon, men det går jo ikke, fordi barneporsjon er tenkt til barn, som om det spiller noen rolle hvem som spiser den. Restaurantene har også brukt argumentet om at jeg ikke kan få en barneporsjon fordi den er billigere, men det er jo klart den er billigere, fordi den er mye mindre. Så da må jeg bestille voksenporsjon likevel, og så må restauranten kaste halvparten av maten. Dette er ikke bærekraftig. Ja, det er ikke bare det at det ikke er bærekraftig, det er rett og slett helt på trynet. Hvorfor ikke innføre et «delingstillegg» på noen kroner som dekker bruk av ekstra servise og bestikk?
Ettersom vi har et EU med en reguleringsiver få andre organisasjoner i vår kjente del av universet kan oppvise, mener jeg at det her ligger en oppgave til byråkratene i Brüssel: Pålegg alle restauranter å tilberede alle retter i minst tre ulike størrelser, liten, medium og large, slik at vi som har lyst på en liten porsjon kan få og betale for en liten porsjon og så kan de som har lyst på en large porsjon få og betale for en large porsjon. Og hvis to mennesker har lyst til å dele en pizza, skal de få lov til det. Eller en annen rett. Det er like selvfølgelig som at de selger vin i glass og ikke bare i hele flasker. Jeg har i tilfelle forståelse for at en liten porsjon koster mer per gram eller kalori enn en stor, fordi det naturlig nok er nesten like mye arbeid å tilberede maten, men det er jeg villig til å betale for, bare jeg slipper å se mat som et mindre heldig menneske enn meg kunne levd på en hel dag, gå i søpla.
En av utfordringene er at ingen av oss skal føle sult lenger, men vi skal alltid være mette. Sjokoladen Snickers kjørte en periode en reklamekampanje der de sa at «Hver gang jeg føler meg litt småsulten, tar jeg meg en Snickers», og ga dermed inntrykk av at det var usunt å føle sult. De sa heller ikke noe om at å stille småsulten på denne måten tilførte kroppen tjue prosent av dagsbehovet for kalorier, og at resultatet sannsynligvis var at du la på deg. Men, samme pokker det, så lenge de amerikanske aksjonærene får utbyttepengene sine, for det er bare penger det handler om over there.
Apropos USA, jeg har ved en anledning besøkt en «spis-så-mye-du vil»-restaurant i en liten by i sørøststatene, og kunne ved selvsyn se en turist fra et land jeg av høflighet ikke skal si navnet på klarte å stappe i seg, en porsjon det minst ville tatt meg en hel uke å få spist, men bare hvis jeg gikk inn for det. Eller hva skal vi si til fjorten koteletter til lunsj? Det forsvant inn i gapet som om det var et sort hull og jeg tror ikke han tygget maten en eneste gang. Jeg grøsser fortsatt ved tanken på dette fullstendig misforståtte restaurantkonseptet, men i the land of the free må man naturligvis gjøre akkurat hva man vil. Men uansett forringer dette matens og måltidets verdi, det handler om å spise, ikke ha det hyggelig. Du har garantert vært på en slik restaurant, du også. Jeg tenker for eksempel på buffeen på Kielferja eller danskebåten, der kan du se passasjerer grafse til seg sursild og sjokoladepudding på én og samme tallerken. De kommer vaklende med topp på tallerkenen, av frykt for at det kan bli tomt på buffeen – som om buffeen noensinne har gått tom på Kielferja eller danskebåten. Det er som om vi helt har glemt alt som heter sivilisasjon og at vi plutselig er tilbake i steinalderen der ingen kunne vite om det ble et neste måltid. Og det var en tid, også her i Norge, at fedme var et statussymbol.
Jeg mener «doggybag» må være standard på alle restauranter, og at du kan, hvis du vil, ta med deg den maten du ikke orket å spise, slik at du kan varme den opp til lunsj neste dag. Det må bli like selvfølgelig for restauranten å spørre om de skal pakke inn resten for deg, som det er å spørre om hva du ønsker å drikke til maten.
Jens Bjørneboe beskrev i romanen Drømmen og hjulet en mann som spiste seg i hjel: «Han var så fet, at de måtte skjære inn en bue for maven hans i bordet, ellers rakk han ikke fram til fasanene og burgunderen selv. Og når han hadde spist, måtte to mann støtte ham over til sofaen som også var spesialbygget for å tåle vekten av ham, og der la de ham på siden og satte et bord under maven hans, fordi den rakk langt utenfor sofakanten.» Det er kanskje ikke dit vi skal? Eller?
