Det nærmer seg fotballsesongen, og vi må snakke om fotballdommere. India har hellige kuer. Norge har fotballdommere. Uten at jeg vet hvordan kyr i India blir behandlet, tror jeg det har mye til felles med hvordan fotballdommerne i Norge blir behandlet. Med respekt og med engstelse for å tråkke dem på klovene.
Vi har mangel på fotballdommere, derfor sier en uskreven regel vi ikke må kritisere dem. For hvis dommerne blir kritisert, kan de bli bitre og innesluttet og finne seg noe annet å gjøre, som å begynne å spille blokkfløyte. Dessuten er det ikke sikkert at andre vil bli fotballdommere og dermed kan sporten bli stående uten. Og hvordan skal det gå med sporten hvis den ikke har dommere?
Personlig mener jeg at alle kan bli bedre, at alle har noe å lære og kan utvikle seg videre. Hvis du tror du er utlært og ferdig, er du ikke utlært, men ferdig. Det gjelder også fotballdommere. Jeg innrømmer at livet på sidelinjen enkelte ganger har vært tildels uutholdelig og frustrerende når dommeren ikke hadde de nødvendige kvalifikasjoner og forståelse for å dømme en kamp.
La meg ta et eksempel: I en kamp der Teisen jenter spilte, fikk motstanderens nummer sju gult kort. Noen minutter senere fikk Teisens spiller nummer sju gult kort og deretter rødt kort fordi det, etter dommerens oppfatning, var spillerens andre gule for dagen. Spillerne og laglederne på begge lag protesterte iltert, men det ville dommeren ha seg frabedt, han blåste av kampen og gikk rasende i garderoben. Laglederne løp etter mens spillerne sto forvirret igjen på banen. Alle hadde forstått feiltakelsen, bortsett fra dommeren. Etter et drøyt kvarter kom dommeren og laglederne tilbake, forhandlingene hadde ført fram og kampen kunne fortsette. Ja, det er menneskelig å feile, men det er også lov å innrømme feil. Ikke alle dommere er like modige som denne, for det kostet nok litt å gå ut på banen igjen etter å ha dummet seg så kraftig ut.
Et annet eksempel: I en semifinale i en cup som jeg av høflighetsårsaker ikke skal nevne navnet på, lå Teisen jenter under med ett mål. Uavgjort ville sikre ekstraomganger. Like før slutt hentet Teisens beste spiller ballen på egen 16-meter, driblet seg gjennom motstanderens forsvar som en kniv gjennom varmt smør, for motspillerne hadde mentalt avsluttet kampen og ventet bare på fløyta, rundet keeperen som om hun var en regattabøye og sendte ballen mot åpent mål. Akkurat da ballen hadde en halvmeter igjen å trille til den skulle passere linja, blåste dommeren av kampen. Tiden var ute. Teisen tapte med det ene målet og hjemmelaget gikk videre til finalen. Derfor ropte jeg til dommeren at det kanskje var i overkant partisk, hvilket medførte at han umiddelbart ga meg rødt kort og forbød meg å nærme meg noen av banene så lenge turneringen varte. Mishagsytringer skulle han ha seg frabedt. Var kamptiden ute, så var den ute.
Utvisningen spilte for så vidt liten rolle, ettersom han hadde besluttet at turneringen var slutt for vår del. Deretter klarte hjemmelagets lagleder å lire av seg den mest forslitte floskelen i fotball: «Det er dommeren som dømmer.» Hvilket viser at laglederen aksepterte jukset fordi det gikk i hans favør. Finalen, som hjemmelaget ikke overraskende vant var uten interesse. Spørsmålet er jo om det i det hele tatt var noe poeng i å arrangere turneringen, ettersom resultatet var bestemt på forhånd? Syntes hjemmelaget det var greit å vinne på denne måten? Kjente de på medaljen da de la seg for kvelden, at den var fortjent? Var dommeren fornøyd med dagens innsats da han satte seg til middagsbordet? Hva snakket de om i klubbhuset etter turneringen? At målet helliger midlet?
Et tredje og morsomt eksempel: I en kamp Teisen spilte mot et lag litt lenger nord i byen, var stillingen null-null da den beste spilleren på motstanderens lag skjøt på kloss hold. Ganske hardt. Keeperen til Teisen fikk slengt ut et bein i en nydelig, om enn svært så improvisert beinparade, reddet ved en tilfeldighet og ballen føk ut i feltet mot fjeset til en av motspillerne. Hun reagerte instinktivt, tok hendene for ansiktet og tok samtidig i mot ballen, helt ufrivillig. Vel vitende om at det var fotball vi spilte og at det er noe som heter hands, kastet hun like instinktivt ballen fra seg – som endte i nettmaskene. Jentene på begge lag gapskrattet, noen la seg på bakken i krampelatter. Men dommeren blåste for skåring, han var den eneste som ikke hadde fulgt med på kampen. Jeg tillot meg å kommentere at han måtte ta på seg brillene, fikk rødt kort og måtte flytte meg over på den andre siden av gjerdet.
Det er noen år siden nå, og vi kan le av det i dag for det har blitt et par gode historier. Likevel, det er disse dommerne som huskes, ikke de gode og de rettferdige, og det er ingenting å le av. Jeg har forståelse for at dommere ikke skal trakasseres. Bevares. Jeg skynder meg å tilføye: Jeg har også opplevd dommere som har oppført seg så praktfullt og pedagogisk korrekt på banen at jeg uten nølen ville betrodd dem oppgaven å være fredmegler hvor som helst i Midtøsten. Samtidig mener jeg at dommerne har en oppdragende rolle og skal bruke sin myndighet til å lære ungene fair play. At de skal følge de reglene vi er blitt enige om at gjelder for spillet, før spillet startet. Årene med fotball i barndoms- og ungdomsårene er en ballast barna skal ta med seg videre i livet. Det de har lært her, skal de bruke senere. Lærer de at det lønner seg å jukse, vel – så har de lært at det lønner seg å jukse.
Derfor må dommerne gå foran og vise vei. Dommerne er rollefigurer og denne oppgaven må de ta alvorlig. Ellers har de liten, om noen, funksjon. Ellers kan vi klare oss uten dommere. Ellers kan ungene dømme selv, for de har godt utviklet rettferdighetssans og vet når en rettferdig dommer ville ha blåst. Og de er mange nok til passe på hverandre. Dommere er gitt stor makt. Den må de bruke klokt.
At dommeren har bestått et kurs er ingen garanti for noe som helst. La gå hvis han dømmer like dårlig begge veier. Da oppstår det tross alt en snodig rettferdighet. Men jeg har altså opplevd at dommeren deltok som en tolvte spiller på hjemmelaget, og da skal jeg innrømme at jeg har gitt uttrykk for mine meninger. Jeg er stolt av de to røde kortene. Det er beviset på at jeg har gjort mitt for å forbedre dommerstanden.
