Hos Krigsskolen på Linderud står en bauta omgitt av tre graner. Fordi bautaen ligger på militært område er det de færreste i Groruddalen som har sett den, men den er satt opp over telemarkingen Olaf Rye og hans to venner gjennom et begivenhetsrikt liv, Hans Helgesen og Frederik Adolph Schleppegrell. Her er kort fortellingen om Olaf Rye, som ble en av de største heltene i Danmarks historie.
Olaf Rye ble født 16.november 1791 i Bø i Telemark. Som sønn av oberstløytnant Mathias Andreas Rye ble han utnevnt til fenrik alt i vuggen, slik skikken var med høyere offiserers og storfolks barn og slik at staten kunne støtte dem økonomisk. Barnetrygd er med andre ord ikke nytt, men den var forbeholdt de rike. 12 år gammel kom Olaf inn på Det Norske Militære Institutt og i 1808 avla han offisersprøven.
Napoleonskrigene ble utkjempet mellom Frankrike og Storbritannia. Danmark-Norge ville være nøytralt, men ble tvunget til å velge side i 1807 da britene angrep København og flåten falt i britenes hender. Sverige var alliert med britene og Danmark-Norge ble tvunget inn i krig med Sverige. Som tapende part måtte Danmark avstå Norge.
Olaf Rye var forlagt ved Eidsberg kirke i Østfold i 1808. Krigen var over, men de politiske forholdene truet med et nytt krigsutbrudd. Hæren sto i beredskap. Snøen kom tidlig og skiøvelser var nyttige. Ved Lekum gård anla soldatene en hoppbakke med et hopp der de kunne få luft under skiene. Jo høyere de hoppet, jo modigere var de. Olaf Rye ville vise at han kunne hoppe høyest. Han hadde god glid, fikk stor fart, traff hoppkanten perfekt og trakk føttene helt oppunder seg. Olaf hoppet tre alen høyere enn de andre! Han hoppet lenger også, bunnet nesten leirholen, men holdt seg på beina. Kameratene jublet, og løp mot nedslagsmerket. De målte det til femten alen, stående! Hoppet har senere feilaktig blitt omtalt som den første verdensrekord i skihopp.
Olaf Rye hadde hatt sterk tro på norsk selvstendighet, men skuffelsen over nederlaget var så stor at han søkte avskjed sammen med Helgesen og Schleppegrell før unionen mellom Sverige og Norge ble innført. Ingen ville avlegge ed til den nye kongen. Eventyrlysten tok overhånd og sammen dro de til Danmark. Da Napoleon tok makten i Frankrike så de muligheten til å delta i en europeisk storkrig., men byråkratiet malte så langsomt at krigen tok slutt og de gikk glipp av slaget ved Waterloo før de fikk svar.
I 1848 overtok Frederik 7. tronen. Han hadde størst sans for å bli hyllet, så ansvar og stor arbeidsbyrde gjorde ham velvillig innstilt til en konstitusjonell forfatning. Strømningene i folket måtte ses i forbindelse med februarrevolusjonen i Frankrike, og både faren Christian 8. og Frederik 7. forsto at det beste var en styrt avvikling av den eneveldige kongemakten.
Bølgene fra den franske februarrevolusjonen traff likevel Danmark og den 23. mars gjorde holsteinere og slesvigere opprør og dannet sin egen regjering. Borgerskapet i Slesvig og Holstein var preget av tysk språk, kultur og tenkemåte og oppfattet hertugdømmene som tyske deler av det danske riket. De tysksinnede stenderforsamlingene krevde en selvstendig stat og løsrivelse fra Danmark. Den nye regjeringens avviste kravene.Forsøket på løsrivelse resulterte i treårskrigen, og mange som tidligere hadde vært venner, ble fiender på grunn av politiske beslutninger. Mange soldater og offiserer måtte kjempe mot tidligere kamerater og slektninger som hadde sluttet seg til opprørerne eller var med i forbundshæren. Rye kjente alle offiserene han skulle kjempe mot, ba om å bli fritatt fra krigstjeneste.
Overkommandoen fant Rye egnet til å operere på egen hånd, og etter at den danske hæren tapte et slag ved Kolding fikk Rye i oppgave å dra overmakten etter seg, slik at tyskerne kunne beskjæres på Jylland. Tyskerne hadde de største troppene, danskene tvang dem til å spre styrkene bredt utover. Selv om tyskerne var størst på landjorden, var danskene eneherskende til sjøs og kunne effektivt forflytte troppene. Rye fikk ordre om å skipes fra skansene på Helgenæs over til Fyn for å delta i et overraskelsesangrep fra Fredericia. Fienden hadde 14 000 mann som beleiret byen, men ved hjelp av flåten samlet danskene 19 000 og om morgenen 6. juli ble tyskerne overrasket. Slaget endte med en stor dansk seier, til en høy pris. Rye og hans menn gikk mot fienden, men ble stanset av kanonild. Rye oppmuntret mennene til kamp og stormet foran i angrep mot den tyske kanonen, hesten ble drept under ham og kort tid etter ble han truffet av en kule i låret, senere av en ny kule. Han døde 57 år gammel.
Liket av Olaf Rye ble brakt til Sct Knuds kirke i Fredericia sammen med de andre falne. Rye ble først lagt ved alteret. Den 8. juli ble han lagt på lit de parade, og senere flyttet til garnisonskirken Sct Michaelis der det ble minnegudstjeneste for de falne offiserene. Det var trangt om plassen, så mange av de døde ble anbragt sittende på gulvet med ryggen opp mot stolradene, ikledt sine uniformer. Et sørgetog gikk fra Sct Michaelis til Trinitatis kirke, med 3. brigades musikkorps i front, spillende den helt nye sørgemarsjen av Christian Wilhelm Thilo fra Slesvig, komponert i timene etter slagets. Bak korpset kom Ryes kiste, båret på skuldrene av åtte kapteiner, og til sist de tjueto andre falne offiserene i likvogner. Da prosesjonen nådde Trinitatis kirke ble Ryes kiste senket sammen med offiserene, deretter foretok presten jordpåkastelse, men før graven ble tildekket ble Ryes kiste tatt opp og satt under æresvakt i våpenhuset, for så å bli overført til København.
15. september 1849 fikk Rye en pompøs begravelse, fra Garnisons Kirke i København. Prestene Nikolai Frederik Severin Grundtvig og Carl Brun holdt hver sin tale ved kisten, der kong Frederik 7. satt sammen med sårede fra Ryes kompani. Gatene var pyntet med blomster og grønt, folk sto tett langs veien for å få et glimt av begravelsesfølget som langsomt beveget seg fra Garnisons kirke, gjennom Bredegade, Store Kongensgade og Østerport. Mumlingen stilnet da kisten med Olaf Rye nærmet seg. Kisten var drapert med tungt, svart stoff. Den fem år gamle Henrik Rye gikk bak sin fars kiste.
Bak den vesle gutten gikk kongen, selveste Frederik 7. Kongen, som ga Danmark den nye grunnloven som markerte overgangen fra enevelde til konstitusjonelt monarki og demokrati. Ryes død og landets tunge offer kastet en lang skygge over den danske seier i Fredericia. Prosesjonen beveget seg mot Garnisons kirkegård. Bak kongen gikk regjeringen med premier- og utenriksminister Moltke i spissen. Etter regjeringen fulgte de fleste høyere embetsmenn i staten og ved hoffet, medlemmer av domstolen, Københavns borgermester og rådmenn, professorer fra universitetet, laug, foreninger, studenter, offiserer, en rekke fastboende og tilreisende nordmenn, invalide og sårede soldater og en hærskare folk fra alle samfunnslag.
Jordpåkastelsen fant sted, kisten ble senket og Olaf Rye fikk sitt siste hvilested. Fra denne dag av ble «å gå til Ryes brigade» et uttrykk for å falle i tapper kamp. Det er et uttrykk som brukes fortsatt i Danmark.
Teksten er et utdrag fra en artikkel i den kommende årboka til Skiforeningen.
