Oslo vokser. Og vokser og vokser. Som en stadig større storby blir det bestandig behov for nye boliger, for det er en menneskerett å bo i Oslo. Nå er løsningen at det skal bygges høyt og tett. Og tettere enn tett. Dessuten er omtrent alle eksisterende villaområder gjort fredløse og til fritt vilt og trues med riving når som helst. Grefsen. Høybråten. Oppsal. Risløkka. Skøyenåsen. Smestad.
Hvis du går i Kværnerbyen, vil du oppdage at blokkene står så tett og trangt at du knapt nok får skjøvet en trikkebillett mellom dem. Mangler du sukker eller kaffe, er det bare å banke på vinduet hos dem i naboblokka eller skritte over fra den ene balkongen til den andre. Så tett er det bygget at hele Kværnerdalen kunne vært én eneste diger blokk. Det var her det datt en idé ned i hodet på meg som ikke bare kan løse Oslos boligbehov i all overskuelig framtid, men som dessuten er både miljøvennlig og gir mer uterom enn andre løsninger som noen har tenkt ut i dag. Ja, jeg innrømmer at det nesten kan høres for godt ut til å være sant. Jeg sier med Arkimedes: «Eureka!»
Selv om det bygges høyt og tett i dag bygges det likevel ikke så høyt og tett som utbyggerne og mange politikere gjerne vil. Sola står så lavt her oppe mot nord og kaster lange skygger. Vi later jo som om at skyggene ikke skal bli altfor lange og at solskinn ikke skal fremstå som en altfor stor mangelvare, men det er pengene som rår. Ikke solskinnet. Problemet med å bygge høyt er at alle vil bo øverst. Ingen vil bo under den øverste etasjen, men noen er bare nødt fordi de er fattiglapper og ikke har nok gryn. Noen må bo på skyggesidene, som det er overraskende mange av i nye boligområder. Rent bygningsteknisk er det ikke noe i veien for å slenge opp ett hundre etasjer høye skyskrapere på Grorud. Eller på Ammerud, slik at de fire blokkene som står der i dag blir seende ut som små, idylliske bungalower i en karibisk lagune. For saken er, at når vi bygger så høyt tett som vi gjør og det knapt nok finnes et lysglimt mellom husene, kan vi like gjerne bygge nedover. Ned i bakken, der det er like mørkt, eller like lyst, alt etter som. Det er faktisk enda smartere enn det umiddelbart høres ut til.
Da kan vi bygge så mange etasjer vi bare vil. Hundre. To hundre. Tre hundre! Når vi bygger så trangt som vi gjør i dag, spiller det jo ingen rolle om leilighetene ikke har vinduer. De er bare til sjenanse uansett, for du får med deg alle detaljene fra naboenes soverom og vice versa. Da kan det like gjerne være en digital skjerm på plassen vinduene og så kan du selv bestemme hvilken utsikt du vil ha. Gamlebyen i Edinburgh? Kikuttoppen i Nordmarka? Oslo S? En palmeøy i Maldivene? Central Park i New York? Kobbergruvene på Røros? Naturiststranda på Huk? Det er bare å velge, og samme hva du velger blir det uansett bedre enn å glane inn i hvitøyet til dem i naboblokka.
Samme hvor høye husene blir nedover, vil de ikke kaste skygge i retning av en eneste nabo og dermed er det problemet løst. Ikke vil husene synes på overflaten, heller. De vil gli perfekt inn i et hvilket som helst landskap og gi helt nye muligheter der oppe. På taket. Her kan vi anlegge nydelige parker med herlige uteområder, kafeer, konsertscener, klatrestativer, sklier, boccabaner, møteplasser, skatebaner og hva vet jeg. Om vinteren kan det være akebakker, snøborger, kafeer, skøytebaner og langrennsløyper. I dag finnes det ikke plass til noe av dette. Det lille som er igjen av overflateareal etter at husene er reist brukes til bussruter og elbiloppstillingsplasser og åletrange fortau, men det trenger ikke være sånn.
Miljømessig er det en genistrek å bygge nedover, for dette åpner for muligheten av å utvikle og bruke lokal grunnvarme i stedet for fjernvarme. Grunnvarme handler rett og slett om å utnytte det varme laget som allerede finnes i bakken. Ved hjelp av en varmepumpe kan energien brukes til oppvarming av leiligheter og varmtvann. Et typisk borehull i dag er fra 80 til 200 meter nedover og det er betydelig grunnere enn en hundreetasjes blokk. Ikke trenger vi å grave gatelangs i det uendelige for å anlegge fjernvarme heller, slik vi for eksempel gjør i Hellerudveien, der gravingen har skapt milelangekøer i to retninger i snart et helt år. Bare tenkt hvilken enorm forurensing den ene hindringen alene har resultert i! Og to forsinkede busser i kvarteret, i hver retning!
Sånn som vi bygger i dag, blir det egentlig ikke plass til noe som helst. Men det gjør det når vi bygger nedover. En idrettshall? Ikke noe problem! Kino? Klart det! Samfunnshus? Bibliotek? Skatehall? Absolutt! Samme hva vi får lyst til å anlegge på denne tomta, blir det plass! Det er bare å grave dypere! Og tenk hvor praktisk det blir med T-banestasjon, der folk kan gå tørrskodd helt fram. Bygger vi flere blokker nedover ved siden av hverandre, kan de forbindes med tunneler slik at alle kan bruke den samme T-banestasjonen.
Parkeringsplasser vil ikke lenger være en mangelvare, for de første tre, fire, fem eller seks eller syv etasjene kan brukes til parkeringshus. Deler av den øverste etasjen kan være ulåst besøksparkering og beboerparkeringen låses opp med brikken du allerede har i bilen eller ved skiltgjenkjenning. Da vil bilene vil være ute av øye og ute av sinn, men de vil stå varmt og godt, og den forurensende kaldstarten være en saga blott. Parkering gatelangs forsvinner og vi kan plante trær i stedet. Eller etablere fortauskafeer. Eller rett og slett anlegge fortau til fotgjengere.
Ingen andre land i verden har tenkt på å bygge nedover, og Norge kan bli det første landet som gjør det. Dermed vil vi skaffe oss et teknologisk forsprang og vi kan utvikle kompetanse som i neste omgang kan eksporteres. Akkurat slik offshorekompetansen vår har blitt én spydspiss i næringslivet, kan nedoverbygging bli den neste. Ikke vil disse husene bli et mål for terrorister som kommer med fly eller lastebiler, fullastet med sprengstoff heller, hvilket vil gjøre ideen ekstremt populær i store deler av verden.
Dessuten trenger ingen beboere å frykte for høydeskrekk.
Er ikke dette genialt, så vet ikke jeg. Det er bare én ting jeg lurer på: Hvorfor har ingen tenkt på dette før?