Da jeg skrev boka «Skihopping i Danmark» var jeg innom et forlag som jeg av høflighetsmessige hensyn ikke vil nevne navnet på, for å lodde stemningen for manuset. Jeg hadde laget en presentasjon over alle de store hoppbakkene i vårt naboland, fortalte at flere av rennene i Holtekollen i København ble reddet av norsk snø transportert med jernbane fra Kongsberg gjennom Sverige, etter et forslag fra Birger Ruud.
Forlagskonsulenten så på meg med svømmende øyne og spurte forvirret: «Hvem var Birger Ruud?» Jeg prøvde å forklare, men nådde åpenbart ikke hjem. Begrepet «Brødrene Ruud» var like ukjent, så jeg nevnte ikke Asbjørn og Sigmund. Det heter seg at vi skal kjenne vår besøkelsestid, og det var akkurat det jeg gjorde, så jeg lukket datamaskinen og takket pent for meg.
Muligens var det en tilfeldighet, men på veien hjem overhørte jeg et par ungdommer på bussen som lurte på hva alt pratet om Oddvar Brå og skistaven handlet om. Jeg skulle til å forklare dem det, men skjønte at jeg ville framstå som en dinosaur, så jeg lot det være. Jeg er ikke mye bedre selv, for her om dagen oppdaget jeg at det hadde vært europamesterskap på skøyter, en hendelse som gikk meg hus forbi. Dessuten var det knapt nok en eneste skøyteløper jeg kunne navnet på, uansett nasjon.
Jeg kunne ikke unngå å lure på hvorfor det har blitt sånn, for da jeg var ung var ski og skøyter noe vi alle fulgte med på. Vi kunne navnene på alle utøverne, husker at Gjermund Eggen kastet lua og at Kees Verkerk i Inzell satte ny verdensrekord på 10.000 meter med fjorten sekunder, akkurat som vi kjente alle tennisspillerne fordi turneringen på Wimbledon gikk på NRK. Bjørn Borgs kamper mot Jimmy Connors, Roscoe Tanner og John McEnroe sitter fortsatt som klistret i pannebrasken. Men så forsvant Wimbledon fra NRK og over til en eller annen betalingskanal, og siden den gang har jeg aldri sett en eneste tenniskamp. OK, sisteserven til Casper Ruud blir av og til vist på Dagsrevyen, men det teller ikke som tenniskamp.
Fra at sport var noe vi hadde felles og kunne snakke om når vi kom på skolen eller jobben på mandag, er sport blitt en perifer greie for nerder og ingen følger med på det samme. Så vidt jeg har funnet ut er det TV2+ som har rettighetene til skøyter denne sesongen, så hvis jeg vil se noen skøyteløpere i aksjon, må jeg ut med minst 229 kroner i måneden eller 2748 kroner i året. Det kommer i tillegg til de 3166 kronene jeg tvinges til å betale for NRK, som for øvrig blir mer og barne- og kjendis-TV. Ettersom jeg ikke vil betale 2748 kroner for å se noen skarve skøyteløp, har det blitt til at skøytesporten er ikke-eksisterende for meg. Sikkert morsomt for dem som driver den, men jeg gir altså blaffen.
Jeg innbiller meg at dette startet med Janco-TV, forløperen til TV Norge, som sendte boksing på eget kabel-TV nett fra 1988. Noen vil kanskje huske at de for første gang i Norge overførte en VM-kamp i tungvektsboksing for åpent fjernsyn, mens politikerne hadde pålagt NRK at de ikke skulle sende programmer der voksne mennesker slår hjerneskade på hverandre. Opprinnelig var det NRK og TV2 som sendte trav, men så fikk vi Kanal H som produserte travsendinger etter at et Rikstoto ble etablert og vi kunne spille på hest uansett hvor vi bodde. Hensikten var å øke spilleomsetningen, noe de også klarte, og i dag er Rikstoto direkte hestesportens egen kanal. Den koster 199 kroner i måneden, eller 2388 kroner i året, følgelig bør du være over gjennomsnittlig interessert i gamp, hvilket jeg ikke er.
Og deretter er det gått slag i slag til dit vi er i dag. Håndballjentene opptrer mellom reklamesendingene på TV 2 Play og vil du ha den store pakka for å få med deg Champions League i samme slengen, må du ut med 449 kroner i måneden, eller 5148 kroner i året. Hvis du ikke har lyst til å bli forstyrret av reklamefilmer for produkter du ikke har tenkt å kjøpe, kan du betale et påslag på 720 kroner i året slik at prisen blir 6108 kroner. Kanskje er de på TV3, men da bare som korte innslag mellom reklameprogrammene. På Viaplay sender de UEFA Europa League, Bundesliga og Formel 1 blant annet, og her koster den store pakka 8988 kroner i året. Så har vi Discovery pluss med tilgang til direktesendt sport med priser fra 1548 kroner i året til 2148 kroner, hvor de sender sykkel og snooker, blant annet. VG Pluss er visst også noe vi må ha, det gikk eksempelvis sprint på ski der ved en anledning, med Klæbo i føringen, og det koster 1788 kroner i året. Hvis du vil følge med på sport, så må du finne deg i å betale godt over 25.000 kroner etter skatt i året, i tillegg til NRK-lisensen. Det er klart at det begynner å bli penger av dette, og ikke nok med at sport sendes på en jungel av TV-kanaler og digitale plattformer som det er umulig å følge med på, så byttes rettighetene like ofte som Ragne Wiklund knyter skøytene sine. Snart er sendingen her, snart er den der, og halvveis ut i sesongen har du ikke peiling på hva du skal finne hvor, og blir sittende med fjernkontrollen i en ørkesløs jakt på tomhet. Samtidig skrus prisene opp iblandet tilbud om rabatt dersom hvis såfremt i fall og to uker gratis curling på kjøpet, slik at du har like dårlig oversikt over kostnadene som du har over programtilbudet. Målet er å forvirre, og det lykkes de med.
Toppen av kransekaka er det som kalles «delt skjerm», det vil si at halve skjermen og hele lyden blir reklamefilm. Først skal du altså betale for å se sporten, deretter skal du proppes med reklamefilmer. Få, om noen, grep har gjort mer for å drepe sportsinteressen, men så har da hensikten heller ikke vært å øke sportsinteressen, men inntektene. TV2 har prestert noen ufattelige flauser med å sende reklame akkurat idet en konkurranse ble avgjort.
Men det stopper ikke her heller, for nerde-TV er åpenbart det neste nye. Enhver fotballklubb med respekt for seg selv har egen fjernsynskanal. ManU-TV er et must for alle som holder med de røde djevlene, og City+ for dem som holder med byrivalen. Men det kommer ikke til å stoppe der heller, for snart får den enkelte spiller sin egen kanal, slik at fansen virkelig kan få valuta for sine oppsparte kroner. Om en stund får vi Haaland-TV, der vi kan følge Haaland fra han står opp, slår lens om morgenen, spiser frokost og pusser tennene mens han dribler fotballen og gjør andre, dagligdagse oppgaver. Jeg tuller ikke, i Bryne planlegger de å starte haalandturisme, der du kan oppleve løkka hvor han sparket sin første ball, se den berømte Bryne stadion og kanskje få kjøpt en kopi av drakta hans.
Internasjonale idrettsforbund og særforbundene tenker først og fremst på kortsiktige inntekter framfor oppmerksomhet og lojalitet, eller: De pisser i buksa for å holde varmen, for å bruke et kjent uttrykk. Konsekvensen er færre og mindre lojale seere, med påfølgende mindre oppslutning om idrettsgrenene, lavere markedsinntekter på sikt og dermed dårligere økonomi helt ned til breddesatsingen. Og med dårligere breddesatsning vil vi få færre enere som kan løfte idretten og dermed inntektene. Alle taper.
Resultatet er, som nevnt, at vi ikke lenger har noe å snakke med hverandre om. Klæbo kan vinne OL-gull uten at noen merker det, skøyteløperne kan løpe rundt og rundt så mye de vil og knapt noen bryr seg om Champions League-finalen. Vi får mindre og mindre til felles. Jeg har aldri sett på så lite sport som jeg gjør nå, til tross for at tilbudet er større enn noen gang. Men det er helt greit. Jeg har for lengst sluttet å bry meg.
