Kjære Nøtteliten, dette er et trist øyeblikk. Jeg hadde virkelig ikke trodd det skulle komme så langt, men jeg er nødt til å advare deg mot framtiden. Den kommer bare til å bringe deg sorg og elendighet. Det er ikke min skyld, men jeg skal forsøke å forklare så godt jeg kan, selv om det vil høres meningsløst ut.
Du vet at du og jeg har hatt et langt og hyggelig vennskap siden tidlig sekstitall, og at du alltid har vært velkommen til meg. Jeg lærte deg å kjenne gjennom Alf Prøysens fortellinger om deg og ham, og jeg husker fortsatt hvor spent jeg var på om du skulle rekke skolen, eller om du skulle komme for sent. Men så hørte du at skoleklokka slo, og løp fra tre til tre så bustehalen sto, og hopp og sprett og tjo og hei og fire kvister delte seg, så kom Nøtteliten, hei på deg. Du rakk skolen hver gang, og jeg var temmelig imponert. Det var først flere år senere jeg forsto det der med båndopptaker, ta opp lyd og spille den av gang etter gang, uten at det forandret noe som helst.
Jeg tenker at du har mye nedarvet kunnskap fra din forfar Ratatoskr som løp opp og ned i asketreet Yggdrasil, og kanskje ikke alltid med like gode hensikter, men ofte for å spre nyheter og rykter mellom ørnen Vidofnir i toppen og ormen Nidhogg som gnagde ved foten av treet. Jo, han var nok litt av en skøyer, den forfaren din, men mest av alt var han en budbringer.
Vel, nå er det blitt min tur til å være budbringer, og jeg kommer med dårlig nytt. Ja, dårligere enn dårlig. Selv om du har bodd i furutreet mitt nå i flere år, du alle de små nøttelitnene , er jeg redd for at jeg er nødt til å be deg flytte ut. Ja, ikke bare fra furutreet mitt, eller fra skogen som furutreet står i, men fra hele landet. Du må flytte bort fra Norge. Du skjønner, det vil ikke lenger være trygt for deg her, og det siste jeg ønsker, er at det skal gå deg ille. Jeg vil heller miste deg og vite at du lever og har det bra i et annet land, enn å miste deg for evig og alltid her i Norge. Men sånn er det blitt. Du skjønner, her i Norge har folk sluttet å sette pris på smådyr som deg. Ja, og småfugler også, for den saks skyld. Norge er blitt et folk av hatere, og da kan vi ikke ha glade, lykkelige, morsomme og oppfinnsomme skapninger som deg hoppende rundt oss. Du minner oss bare om vår egen utilstrekkelighet, for mens vi burde la oss inspirere av din lekenhet og iderikdom, vil vi heller fjerne alt som kan smake av lykke og glede.
Ratatoskr kunne fortalt om Frostatinget og Frostatingsloven, den som sier at lǫgum skal land várt byggja en eigi at ulǫgum eyða, eller, for å si det på ekornsk: Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes. Ratatoskr ville vært forskremt om han hadde vært vitne til det som skjer i Norge i dag, der landet vårt ødelegges med ulov. Frostatinget er for lengst erstattet av en privilegert elite med liten, om noen som helst, kontakt med virkeligheten og forståelse for sammenhengene, slik Ratatoskr forsto, fordi han hele tiden var i kontakt med både røttene og kronen i treet. Denne eliten kaller seg Stortinget og er de som nå skal vedta lover, lover som stadig oftere tar hensyn til eliten, og stadig sjeldnere til de små. Sånne som deg, Nøtteliten. Sånne som deg er det ikke lenger plass til i landet vårt, derfor ber jeg deg rømme mens det ennå er tid.
I disse dager skal Stortinget vedta en ny lov, en ulov. Den kalles med et fint ord «Viltressursloven» og handler bare om jakt, fangst og felling av vilt – det vil si sånne som deg, Nøtteliten. De kaller den en moderne og mer fremtidsrettet lov, som har så mange kriker og kroker at den nesten er umulig å finne fram i, men bunnlinja Nøtteliten, bunnlinja er ikke uforståelig. Ikke i det hele tatt. Bunnlinja i loven sier at alt som rører på seg, kan drepes. Det kommer frem av loven at med vilt menes «alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr», og da er det ikke annet enn maur og mygg som går klar. Skjønner du hva det betyr, Nøtteliten? Det betyr at med denne loven i hånda, kan lystmorderne i Norge ta livet av deg og hele ekornfamilien din uten å bli stilt til ansvar for sine handlinger.
Du kan spørre om hvorfor noen vil ta livet av små, artige ekorn som deg, og til det blir jeg svar skyldig. Ifølge en stor avis i den store byen, så mener jegerne at de er mer intelligente, mindre depressive, mer tilfredse, mer samvittighetsfulle og flinkere til å kontrollere temperamentet sitt enn resten av befolkningen. De har med andre ord stor tro på seg selv og sin egen ufeilbarlighet. De mener jakt gir rekreasjon, Nøtteliten. Smak litt på det ordet. Ifølge den tykkeste boken av dem alle, det vi kaller leksikonet, er rekreasjon hvile og underholdning. Underholdning, Nøtteliten. Jegerne skal altså få lov til å jakte på deg og dine ekornvenner fordi det er underholdning, Nøtteliten. De skal ha moro av å drepe deg, og ikke bare deg og vennene dine, men også småfugler som nøtteskriker, for eksempel. «Nei, skal vi stikke ut og knerte oss noen ekorn», kan en jeger si, vel vitende om at folkene i Stortinget knapt skjønner hva de vedtar. For det er jo ikke slik at jegerne samles ved bålet om kvelden rundt et helstekt ekorn? Du er jo bare bein og hale, Nøtteliten. Det er jo ikke noe mat i deg? Men det spiller ingen rolle, fordi jegerne er nødt til å ha det litt gøyalt, more seg, og hva er vel da morsommere enn å drepe ekorn?
Men det blir enda verre Nøtteliten, for de tar også til orde for at jegerne kan få jakte med såkalte ikke-kruttladede våpen som det heter på stortingsspråk, og det betyr pil og bue det, Nøtteliten. Jegerne skal få male seg i ansiktet og snike seg rundt i skogene på mokasiner, med lendeklede, med pil og bue, og pannebånd med fjær, og så skal de leke at de er indianere. Ja, det heter ikke indianere lenger da, men amerikansk urbefolkning, men det går likevel ut på ett. De skal snike seg rundt med pilene og buene og drepe uskyldige på nye måter fordi det er morsomt. Jeg gråter, Nøtteliten, over dumskapen i dette landet.
En lov for jegere, klarer de å lage – men en lov for ekorn og nøtteskriker, klarer de ikke. Det er fordi de ikke skjønner sammenhengene. Problemet er ikke dyrene i skogen. Naturen har alltid klart å regulere seg selv, ikke sant, Nøtteliten? Du har jo vært innom et og annet fuglerede, har du ikke? Det er jegere det er for mange av. Det er mennesker som er problemet, og de tror de kan gjøre hva de vil bare de har skrevet det ned på et papir. Men ekornloven er skrevet i grankongler, en lov jegere ikke klarer å lese, fordi jegere er svært ukloke, når det kommer til stykket. Eller bunnlinja, Nøtteliten.
Bunnlinja sier at vi i Norge ikke klarer annet enn å ødelegge alt rundt oss, men vi rettferdiggjør det med papirer. Da er det all right, sier vi. Jegerne må rekreere, sier vi, derfor må de få drepe ekorn. Derfor Nøtteliten, derfor ber jeg deg om å forlate Norge, at du tar med deg hele Nøttelitenfamilien og alle ekornvennene dine, og drar til et land der de vet å sette pris på levende ekorn. Og spre ordet til alle de andre i skogen. Harene, nøtteskrikene, trostene, beverne, pinnsvinene, rådyrene, småfuglene, alle du kjenner. De et like farlig for dem. Og stikk av mens det ennå er tid.
Vi har ikke fortjent deg, Nøtteliten. Vi er et uklokt folk, vi er et sykt folk, som det ikke er rare håpet for. Vi kommer ikke til å gi oss før det siste treet er hugget, det siste ekornet er drept og stoppet ut, og det siste pinnsvinet er overkjørt. Takk for alt, Nøtteliten, det har vært en glede å være kjent med deg. Så farvel, Nøtteliten.
