Det er liksom ingen tvil om når våren er kommet til hagebyen. Snøfreserne har stilnet og blitt parkert inne i garasjene eller uthusene sine, og en avventende ro senker seg over området. Det er som om alle går spente, trippende omkring og venter nervøst på startskuddet for aktivitetene i hagene. Det er for varmt til å være vinter, det er for kaldt til å være vår. Som en tommelfingerregel kan jeg si at startskuddet går når påskeferien er over.
Da bryter støyhelvete løs. Snøfreserne er skjøvet lengst inn i garasjene, ja vel – men de var i et overveldende mindretall i forhold til de hordene av maskiner som nå slippes løs.
Høytrykkspylerne er gjerne de første som taues ut, for bilene skal gjøres klare for sommeren. Vinterdekkene skal av, og lavprofil sommerdekk med aluminiumfelger skal på. Sand, skitt, møkk og settepoteter skal ut av kupeer og bagasjerom, og da nytter det ikke med en skarve hageslange. Den leverer ikke på langt nær det antallet BAR som en real vask krever. Og så er det så rart med høytrykkspylere, at når du først har kommet i gang, så øker også lysten til å spyle. Trapper, gelendre, terrasser, oppkjørsler – det er nesten ikke grenser for hva som kan spyles.
Støvsugerne holder ofte høytrykkspylerne med selskap. Noen ganger kommer de først, og andre ganger kommer de ut sist. Jo mindre en støvsuger er, jo mer bråker den. En hel flokk sultne støvsugere står omkring i hagebyen og skriker etter mat, omtrent som gjøkunger.
Poleringsmaskiner er høyst nødvendig for alle som vil ha skikkelig blanke biler. Det er rett og slett en rotende klut som ikke er stort mer effektiv enn ren håndkraft, men det ser jo mer profesjonelt ut. I hvert fall etter å ha fått litt trening, og et ødelagt bilpanser eller to.
Hekksaksene er gjerne neste gruppe ut. Alle vet jo at hekkene vokser spesielt mye om vinteren, derfor er det om å gjøre å få dem ned til akseptabel høyde så fort som mulig. Hekksakser bråker heldigvis ikke like mye som høytrykkspylerne, men når slike sultne smådjevler knasker greier på alle kanter, får jeg fort følelsen av å være omringet av kjøttetende skapninger fra det ytre rom.
Motorsagene overdøver snart hekksaksene. Det finnes folk i hagebyen som sverger til elektriske motorsager, men det er litt sånn som med elbiler. Pinglete greier uten særlig dreiemoment, og motoren svir seg straks den møter motstand. Nei, bensindrevet skal det være, slik at gamle trær og tørre greiner kan gjøre nytte i peisen når vinteren igjen kommer. I gamle dager sa de at veden varmet tre ganger, først når du saget den, så nær du kløyvde den og til slutt i peisen. De to første er for lengst historie.
Kappsagene tar gjerne over for motorsagene, for gamle trær og greiner må kappes ned til korrekt lengde tilpasset den enkelte peis. Kappsagene er elektriske og hyler mer enn motorsagene og sammen danner de et dadaistisk sangkor.
Vinkelslipere er et alternativ for kappsag, de en riktignok mye mindre og det tar minst tre ganger så lang tid å få kappet opp kubbene, men til gjengjeld får du fortalt naboene at du er en aktiv person som holder det gående både seint og tidlig, uansett hvilken dag i uka.
Vedkløverne er fine å ha når kubbene skal kløyves. Før kunne du høre øksehogg i hagebyen, men den lyden må du til folkemuseet for å oppleve i dag. Nå er ikke vedkløyverne de verste bråkmakerne, men mange bekker små og så videre.
Jordfresere er nødvendig for alle seriøse hobbyagronomer, og når det skal plantes en håndfull reddiker og noen dillkvaster, kan ingenting overlates til tilfeldighetene. Det som skiller jordfreserne fra de fleste andre bensindrevne hageredskaper, er at de har vanskelig for å starte, akkurat som om tennpluggen har gått sur i løpet av vinteren. Derfor tar det gjerne minst like lang tid å få svineriet til å starte, som det ville tatt å spavendt den vesle åkeren med et helt vanlig greip.
Motorgressklipperne kommer ut bare gresset blir høyt nok, og det er overraskende tidlig. En typisk motorgressklipper har sjelden eller aldri blitt vedlikeholdt, og hvis myndighetene hadde ment noe som helst med å redde klimaet, hadde de gitt blaffen i alt elbil-tullet og heller satt en stopper for alle motorgressklipperne i dette landet. Den typiske motorgressklipper må tømmes tjue-tretti ganger i løpet av en penklipp, men tilsvarende mange start og stopp. Fordi ingenting er å stille som en motorgressklipper som ikke går, får vi mange slike positive opplevelser i hagebyen hver vår og sommer. Dessuten finnes det ingen regler for når du kan klippe gresset, gjerne klokken elleve om natten eller når naboen har hageselskap som du ikke er invitert i.
Kantklipperne følger like etter motorgressklipperen, og de høres ut som en bikube som går berserk. Sjansene for å overleve møtet med en sånn kan virke praktisk talt lik null, men heldigvis går de tomme for tråd like fort som du rekker å si sekatør, og siden den modellen du har kjøpt alltid er én generasjon for gammel, får du ikke tak i ny tråd men må kjøpe en ny kantklipper. Som bråker enda mer enn den forrige. De profesjonelle har for lengst gått over til bensindrevne, for da kan de ikle seg verneutstyr også og fremstå som virkelig seriøse utøvere av faget.
Mosefjernerne, nevnte jeg de? Eller spikerpistolene? Slagbormaskinene? Og til høsten kommer løvblåserne, i det som før var den stille perioden mellom motorgressklipperne og snøfreserne.
Det er så jeg gleder meg til vinteren igjen. Da kan jeg finne fram snøskuffa og løfte naturens egne vekter mens de ivrigste maskinentreprenørene i hagebyen stikker bort på treningssenteret for å pumpe jern. Ha fredfylte dager!
