Jeg synes ikke det er lenge siden Onsdagspihlsen så dagens lys, men med denne utgaven har vi kommet til den femtiende i rekken. Det synes jeg vi skal feire med noen skikkelig saftige kjendishistorier.
Jeg og Deep River Boys
Det er ikke mange som vet at jeg har opptrådt live på scenen på selveste Chat Noir. Og selv om de færreste tror meg når jeg forteller at jeg har sunget der, er det likevel faktisk sant. Jeg opptrådte med ingen ringere enn Deep River Boys. Det hadde seg sånn:
Da jeg begynte å fotografere tidlig på syttitallet, sto konsertfotografering høyt på agendaen, og da Deep River Boys kom til Oslo dro jeg sporenstreks til Chat Noir for å be om tillatelse til å fotografere. Ja, dette er så lenge siden at jeg fortsatt har noen steinkaker med dem. Og for deg som ikke vet hva steinkaker er, så er det altså en analog musikkplate som roterer rundt med 78 omdreininger per minutt. Med én låt på hver side. Det ligger mye på Youtube med Deep River Boys. Den amerikanske r&b-gruppa holdt det gående i hele femti år, fra 1936 til 1986.
I billettluka på Chat Noir kunne de ikke love noe på vegne av gruppa, så jeg måtte pent gå ned i garderoben for å spørre dem personlig. Jeg var for ivrig til å være nervøs. Gutta syntes det bare var kult, og jeg stormet ut igjen, storveis fornøyd over å ha innhentet tillatelse.
Kvelden kom, Deep River Boys gikk på scenen og jeg fotograferte iherdig. Jeg kunne naturligvis ikke vite at de hadde planer om å la meg yte gjengjeld ved å synge sammen med dem i ett nummer, nemlig «Mr Bass Man» – opprinnelig en slager fra 1963 med Johnny Cymbal. Jeg husker, ærlig talt, ikke mye av min opptreden, men siden jeg har venner som fortsatt snakker om den, må den enten ha vært en formidabel kulturopplevelse – eller rystende dårlig.
Jeg og Åse Kleveland
Det var også fotograferingen som gjorde at jeg fikk et øyeblikks kontakt med Åse Kleveland. Jeg hadde akkurat begynt i min første jobb i reklamebyrå, og til en annonse trengte vi et bilde av hustak med mye himmel over. Siden Photoshop ennå lå et par tiår fram i tid, var den eneste måten å få et bilde av hustak med mye himmel over, å ta et bilde av hustak med mye himmel over.
Jeg fant ut at Uranienborg kirke ville være et utmerket sted å ta dette bildet, og at et passe kraftig zoom-objektiv ville gi meg tilstrekkelig med muligheter til å få det utsnittet jeg ønsket. Da jeg ruslet oppover mot kirketrappen, oppdaget jeg at det gikk en dame foran meg, og at hun snudde seg mot meg både fem og seks ganger. Jeg tenkte at det fikk være måte på å være innbilsk, gjøre seg til akkurat som om hun ville at jeg skulle fotografere henne. Det gjorde jeg altså ikke, men rettet i stedet kameraet opp mot skyene.
Først etterpå oppdaget jeg at damen var Åse Kleveland, og at jeg sannsynligvis måtte ha fremstått som verdens dårligste paparazzi som feiget ut i siste øyeblikk og kom hjem med et av skyer i stedet. Sorry, Åse.
Jeg og Kristian Trægde
Så opptatt av været som vi er i Norge, er det kanskje ikke så rart at en av de første meteorologene på fjernsyn ble kjendis. Kristian Trægde hadde blid sørlandsdialekt, han snakket seg inn i alle fleste hjem, og det var ikke rart vi følte at vi kjente ham. Han var et familiemedlem som stakk innom hver kveld på tampen av Dagsrevyen og fortalte hva vi kunne vente oss fra værgudene den neste dagen. Om han tok rett eller feil, spilte liksom ingen rolle, for han var jo så blid, alltid.
Den gangen, noen tiår før Google Earth, var Meteorologisk Institutt omtrent det eneste stedet i Norge å finne satellittbilder og det var i den hensikten jeg besøkte instituttet på begynnelsen av åttitallet. Jeg måtte opp til øverste etasje for å hente det, og tok heisen. I det heisen skulle forlate resepsjonen, kastet Kristian Trægde seg inn i siste liten. Så der sto jeg da, sammen med Kristian Trægde, og kjørte en heis som slett ikke forhastet seg. Turen til topps varte en evighet. Jeg følte at jeg var nødt til å si noe, fordi jeg liksom kjente ham. Han var jo, tross alt, et slags familiemedlem. Og det eneste jeg kunne komme på å si til denne statsmeteorologen, var: «Fint vær i dag!» Akkurat som om han ikke visste det?
Jeg og Anthony Hopkins
I Vestergade i København ligger et usedvanlig hyggelig vannhull som heter Elefanten og musen. Du kjenner det igjen ved et skilt med en elefant og en mus på. I øverste etasje kan du få servert øl gjennom en elefantsnabel, når servitøren vrir på en av støttennene. I denne etasjen treff jeg på en skoleklasse fra hovedstaden Nuuk på Grønland, de skulle reise tilbake neste dag og hadde fått lov til å gå ut og ta en øl denne siste kvelden i storbyen.
Det gjorde de til gangs. Jeg har sjelden truffet en så lystig gjeng noen gang, og siden tilfeldighetene gjorde at jeg like før hadde lest boka «Inuit» av Tor Åge Bringsværd, hadde jeg en sjelden god innsikt i et tema de færreste vet noe om. Skoleklassen var rett og slett imponert, og de ville spandere øl på meg, alle sammen. Helt til én av dem kjente meg igjen som skuespilleren Anthony Hopkins. Jeg forsøkte å forklare at de tok feil, men ingen av dem var i stand til å høre på fornuft, og særlig ikke når de fikk sjansen til å ta en selfie med selveste hovedrolleinnehaveren i «The Silence of the Lambs.» Jeg ga opp å forklare, og spilte med. Snakket litt om Jodie Foster og sånn, og så lurte jeg på hva de ville si når de neste morgen våknet i dundrende bakrus og lurte på hvem den fyren de hadde tatt selfie sammen med, var.
Jeg og Roger Pihl
Det er ikke til å stikke under stol, at mine bøker om danske fjell har til en viss grad gjort meg kjent i vårt naboland. Trolig vil også den nye, som utgis i Danmark i disse dager, forsterke danskene inntrykk av en gal nordmann.
I den nye boka skriver jeg om Jordløse Bakker, et aldeles herlig område på Fyn. En gang jeg besteg de høyeste toppene der, traff jeg på en gjeng fra Danmarks Naturfredningsforening som dro opp gyvler, en busk betraktet som ugress i Danmark, men som norske hageeiere gladelig betaler i dyre dommer for. Da de hørte jeg var nordmann på tur i bakkene, kunne de fortelle meg at det finnes en nordmann som har besteget alle danske topper over 100 meter og som attpåtil har skrevet bok om det. De husket ikke navnet hans, men kunne fortelle at boka var banebrytende i sitt felt. Og så bød de meg på lunsj, eller frokost som danskene kaller det. Forskjellen på dansk morgenmad og frokost, er at du ikke får snaps til morgenmaden.
Skål for den lille forskjellen, og takk for følget så langt!
