Finansministeren har kommet opp med en idé som etter hans oppfatning er genial, eller i det minste «spennende.» For første gang skal vi forskjellsbehandle skattebetalerne på bakgrunn av flaks og flaks alene. Forslaget går ut på å la ett hundre tusen tilfeldig utvalgte personer mellom 20 og 35 år få inntil 27 500 kroner mindre i skatt. Vi kunne gitt alle landets 123 000 minstepensjonister 2000 kroner mer i måneden som en takk for den innsatsen de har lagt ned for landet, men der har du meg. Tenker ikke på de unge som har det så fælt, men som likevel har det betydelig bedre enn det minstepensjonistene hadde det da de var i samme aldersgruppe.
Jeg tenker at det finansministeren egentlig sier, er at å betale skatt er noe dritt, og at det bare er folk med lua i hånda som betaler skatt. Alle andre sniker seg unna så sant de kan, og jo mer folk tjener og jo større muligheter de har til å unndra penger, jo mindre er viljen til å betale skatt. Men å betale skatt bør være et gode som gjør at samfunnet går rundt, at vi har barnehager, skoler, sykehus, veier, strøm, vann og avløp og alt det der. Men, men. Jeg er åpenbart gammeldags, som ikke skjønner at dette skal være et framskritt. Men jeg skjønner såpass at finansministeren går i den romerske dikteren Juvenals fotspor, du vet, han som lanserte uttrykket «brød og sirkus» om et styre som tilbød innbyggerne enkel underholdning og overfladiske gleder i stedet for å ta tak i viktige samfunnsspørsmål. Hensikten var, og er, å passivisere befolkningen.
I et land der vi i generasjoner har hatt tradisjon for å spille oss fra gård og grunn, er tanken om lotteri naturligvis ikke ny. Vi er vokst opp med kakelotteri og basarer, og Norsk Tipping hadde en salgsinntekt i 2024 på godt over 54 milliarder kroner. Det nye er at regjeringen nå vil tvinge oss til å spille og tape penger, for når noen skal slippe å betale tusenvis av kroner i skatt, må andre betale. Skattepengene skal inn, åkke som er. Gir de med den ene hånda, så tar de med den andre.
Derfor er det ikke rart at finansministeren forsøker å tenke nytt. Jeg tror finansministeren kanskje ikke har tenkt langt og bredt nok, for sannheten er at vi elsker å spille i Norge. Vi pøser ut penger på lotterier av alle slag, så hvorfor ikke utnytte denne betalingsviljen i langt større grad, og utvikle Norge fra å være et demokrati til å bli et lottokrati, der spill blir avgjørende for alt? Det er jo slik at noen allerede har mer flax enn andre, men nå kan vi gi alle sjansen til å få flax. For én gangs skyld.
La oss begynne med medisiner, som finansministeren sammenligner forslaget sitt med. Hvis sjansen for å få ekte medisiner reduseres, vil vi spare en hel masse penger dersom for eksempel hver femte av oss får placebo. Når staten har over 300 direktører som tjener mer enn statsministeren, kommer innsparingen godt med. Apotekene kan kjøpe tombolatromler for en rimelig penge, og så kan kundene trekke hver sin lapp. Lappene utstyres med en kode som forteller om den enkelte pasient skal få placebo eller ei. Noen vil ha uflaks, får placebo og blir kanskje dårligere, men det er sånn det er. Verden er urettferdig.
Lotteriet kan enkelt overføres til energistasjoner. Du trekker kortet, fyller strøm, diesel eller bensin, og når du er ferdig, ja, da får du vite hva pumpeprisen er. Noen må betale tretti kroner literen, andre bare ti. Noen slipper kanskje helt. Men det er sånn det er. Verden er urettferdig, og alle kan ikke vinne hver gang.
Eller bomstasjonene! Der får du vite hvor mye penger du må betale etter at du har passert, og vil du ikke være med på bompengelotteriet, kan du la bilen stå hjemme. Det er ingen som vil tvinge deg til å være med, men hensikten, som finansministeren så altfor godt kjenner, er at i snitt skal alle betale mer i bompenger enn før. Tilsvarende kan vi prise kollektivtransporten, vi kan strø om oss med hundre tusen gratis reiser hver dag, og sette opp prisene på alle de andre reisene. Da blir det lettere å stå som sild i tønne.
Vi har som sagt ikke noe imot å vinne, se bare når kassakøen i remabutikken tyter over av kunder med toppede handlevogner, da åpnes en ny kasse og en ansatt roper «ledig kasse her» og fremkaller et kappløp som kunne vært en øvelse i de olympiske sommerlekene. Her ser vi vårt snitt til å vinne én plass foran i køen, og gliser rått av dem som ikke var kjapt nok framme med handlevogna. Ikke en kjeft klager til butikken over kundebehandlingen eller krever at de lager en køordning som er rettferdig. Vi hater rettferdighet på Rema fordi det fratar oss muligheten til å vinne en plass foran i køen og kanskje komme to minutter før hjem.
Hvilket bringer meg til Vinmonopolet der vi kan reversere selvbetjeningsløsningen. Alle som husker hvordan det var å vente på tur sammen med et titalls andre akevittørste i julerushet, må innrømme at dette fellesskapet er blitt borte. Nå kan vi få det tilbake! Alt vi trenger, er å måtte trekke en kølapp som er gratis, og vil du ha du flere kølapper, koster de naturligvis penger. En ekstra koster femti kroner, og så stiger prisen per kølapp. Sjansene til å bli ekspedert tidlig er med andre ord større jo flere kølapper du kjøper. Du blir med andre ord ikke ekspedert i den rekkefølge du kom inn, bare når du blir trukket ut. Du kan faktisk komme sist inn og bli først ekspedert, litt sånn som på Rema. Dessuten åpner dette markedet for svarte kølapper, da kan mindre bemidlede trekke en gratis kølapp og sitte inne i varmen og vente til det kommer en kjøper som er villig til å bla opp et hyggelig beløp for en ekstra vinnersjanse.
Også kommunen kan ta dette systemet i bruk, og en etat som garantert vil ha glede av det, er Plan- og bygningsetaten. Der sitter vi i endeløse køer allerede i dag, men med loddtrekning kan du rykke fram i køen. Kan altså, for det er ikke sikkert. Du kan risikere å måtte overnatte i resepsjonen til neste dag, men den ulempen må vi være villige til å ta, bare for å få sjansen til å bli ekspedert ett kvarter før. Saksbehandlere kan også trekkes, for noen av dem er langt mer pirkete petimetre enn andre og slett ikke løsningsorienterte. Får du en sånn, har du tapt, men det er sånn det er. Verden er urettferdig.
Strømregninga var akkurat slik, før vi fikk norgespris. Da kunne du få penger for å bruke strøm det ene øyeblikket, og i neste øyeblikk kanskje betale ågerpriser som selv ikke den russiske mafiaen turte å være bekjent av. Derfor er det et spørsmål om ikke Arbeiderpartiet bør avskaffe norgespris så fort som mulig, og senest 1. januar 2027 og gjeninnføre strømlotteriet.
Vi forbrukere må naturligvis også få anledning til å ta lotterimetoden i bruk for vår egen del, som når vi skal betale regninger. Det er bare rimelig at leverandørene våre må få samme sjanser som de tilbyr oss. Da kjøper vi en tombolatrommel, putter regningene inn i den, dreier rundt så lenge at fakturaene får blandet seg skikkelig godt, og så trekker vi den som skal bli betalt den uka. Noen kreditorer må vente lenger enn andre, mens andre kan få betalt før forfall. Men det er sånn det er. Verden er urettferdig.
Lotteriet kan overføres og tilpasses til praktisk talt alle funksjoner i samfunnet: Kanskje får du barnehageplass, kanskje ikke. Hvis du får, kan det være det blir i nærheten av der du bor, eller et annet sted. Kanskje får du studieplass, kanskje ikke. Kanskje får du studere det du ønsker, kanskje ikke. Kanskje får du sykehjemsplass, kanskje ikke. En enkel måte å avgjøre slike saker på, er å kaste kron og mynt om dem. Og da naturligvis med en godkjent, sertifisert mynt laget spesielt for formålet, slik at ingen kan jukse seg til å vinne. Skal det være lotteri, så skal det være lotteri.
Konklusjonen må være: Nei til demokrati og kongedømme. Ja til lottokrati!
