Mine eventyr i de danske fjell har medført mye. Jeg har blant annet fått en god venn i kroverten på Horndrup kro, Viggo. Han elsker høyfjellet, men er bundet til jorden ved en rullestol – resultatet av en motorsykkelulykke i attenårsalderen. Så hva var vel mer naturlig enn å invitere ham opp på Gaustatoppen som takk for all gjestfrihet jeg har blitt møtt med i Danmark?
Gaustatoppen måler 1883 meter på sokkelesten, og er mer enn elleve ganger så høy som Danmarks høyeste punkt, Møllehøj. Gaustatoppen karakteriseres som Norges beste utsiktspunkt, med fri synslinje fra Jotunheimen i nord til havet mellom Kragerø og Sverige i sør, omtrent en sjettedel av fastlandsnorge. Opp dit skulle jeg ha en rullestolbruker.
Det var ikke så vanskelig som det kan høres ut til, for under den kalde krigen spanderte NATO en kabelbane inne i fjellet. Den sto ferdig i 1958 og kostet den gangen én million dollar. Gaustatoppen hadde en strategisk plassering på 50-tallet, men trusselbildet har endret seg og den teknologiske utviklingen har gått videre. En telefon til rette vedkommende der jeg forklarte ideen, resulterte i et positivt svar. Det skulle nok la seg gjøre å få en rullestolbruker opp.
En septemberdag ankom vi Gaustabanen og steg inn i et slags smalsporet tog som skulle frakte oss 850 meter innover og fem meter oppover i fjellet. Ikke all verdens stigning, altså. Bare 5,8 promille. Vi satt i en åpen godsvogn, på isoporbiter og skranglet oss vei mens vi holdt oss fast etter beste evne. Toget stoppet i en eventyrlig hule, der vi skiftet til kabelbanen. Skjønt kabelbane, den lignet mer en gammel trekasse med barnevognhjul uten gummi. Det var 25 trappetrinn opp fra toget, så vi måtte bære Viggo opp i det som kalles et australsk løft, hengende over skuldrene, og buksere ham inn i vognen. Og med rullestolen vel ombord, begynte turen gjennom skråsjakten de 1040 meterne opp til den øverste holdeplassen. Der ventet nye 25 trappetrinn, og vi måtte bære Viggo igjen, men med den forskjellen at nå var det et mange hundre meter langt fall under oss. Hadde vi mistet Viggo nederst, ville han falt maksimalt 25 trinn. Ille nok, men hadde vi mistet han på toppen, ville fallet blitt katastrofalt. Jeg innrømmer gjerne at jeg var svært nervøs. Ikke var det noe rekkverk å holde meg fast i, og hadde ikke høydeskrekken til den danske kroverten blitt vekket før, ble den det da. Han holdt så hardt i skuldrene våre, at jeg fortsatt har blåmerker. Men opp kom vi, og ut kom vi, på drøye 1800 meters høyde. Viggo ble den første danske i rullestol til å besøke Gaustatoppen.
Utgangen fra kabelbanen ligger et stykke unna stien til Turistforeningen, men vi kom greit bort til sørsiden av toppen og slo oss til like nedenfor hytta. Jeg sørget for å handle nystekte vafler og annet godt slik at vi kunne nyte den norske naturen i fullt drag, selv om tåken tidvis skjulte utsikten.
Hvert år klatrer omkring tretti tusen mennesker opp på Gaustatoppen, og turen fra parkeringsplassen tar gjerne et par-tre timer. Turen blir brattere og brattere, og til slutt må du klore deg fast, klatre på alle fire, svetter siler, pusten sprenger ribbeina og blodet spruter ut av ørene. Slik hadde de det i hvert fall, de som kom klatrende over kampesteinene da de fikk øye på Viggo som satt avslappet i en rullestol og spiste vaffel. De nyankomne mistet munn og mæle for å si det mildt, og klarte bare å peke på Viggo mens de himlet med øynene. En av dem la seg over en stein og hikstet. Mellom hikstene klarte han å stotre fram: «Men hvordan? Hvordan?» Jeg fant ingen grunn til å røpe sannheten, men fortalte bare at de kunne utfordre Viggo til mye, men håndbak ville jeg ikke anbefale. Og for alt jeg vet, startet jeg en vandrehistorie i det øyeblikket, så hvis du får høre om en fyr i rullestol som kjørte helt opp til Gaustatoppen gjennom steinura, så har du sannheten her.
Jeg ble invitert til Horndrup kro for å feire krovertens halvtreds år, og som alle femtiåringer var Viggo også i besittelse av det han trengte av materielle goder. Derfor bestemte jeg meg for å gi ham en varde, en varde bygget av stein fra Gaustatoppen. Jeg innrømmer at jeg nøyde meg med stein fra foten av toppen, men det var likevel fra 1210 meters høyde. Men først laget jeg et skilt med teksten «Viggos varde» som skulle pryde en av steinene, så bygget jeg varden, tok bilde av den med Gaustatoppen i bakgrunnen, og så pakket jeg den inn i esker. En varde kan se liten ut når du går forbi den på fjellet, men jeg kan love at når du skal flytte den og pakke den inn i bilen, blir den ufattelig mye større. Dessuten veier en varde langt mer enn du kan forestille deg, og hvis det var én gang bilen min lå godt på veien, så var det da.
Da jeg kjørte i land i Danmark ble jeg stoppet i tollen, og som vanlig ble jeg stoppet. En vennlig toller kikket inn sidevinduet og spurte med på pære jysk om jeg hadde noe å fortolle. Jeg svarte benektende, og da fulgte han opp spørsmålet sitt med å oppfordre meg til å fortelle hva jeg hadde bak i bilen. «Gråstein,» svarte jeg. «Gråstein?» gjentok han tvilende. «Ja,» konstaterte jeg. Deretter ble jeg bedt om å åpne bak slik han kunne få en nærmere titt på disse gråsteinene, og jeg var vennligheten selv. Etter å ha fått bekreftet at jeg snakket sant, spurte han hva jeg skulle med dette, og da svarte jeg at jeg smuglet Norge ut, bit for bit. Så lo han, smilte og ønsket meg god tur videre.
Naturligvis ble jeg stoppet da jeg kom tilbake på kaia i Oslo. En toller kikket inn sidevinduet og spurte om jeg hadde noe å fortolle. Jeg svarte benektende, og da fulgte han opp spørsmålet sitt med å oppfordre meg til å fortelle hva jeg hadde bak i bilen. «Tomme kasser,» svarte jeg. «Tomme kasser?» gjentok han tvilende. «Ja,» konstaterte jeg. deretter ble jeg bedt om å åpne bak slik at han kunne få en nærmere titt på disse kassene, og jeg var vennligheten selv. Etter å ha fått bekreftet at jeg snakket sant, spurte han hva jeg skulle med de tomme kassene, og da svarte jeg at jeg bare smugler ut av Norge. Ikke inn. Det syntes han ikke var det spor morsomt. Norske og danske tollere har ulik sans for humor.
Fortellingen om Viggos bestigning av Gaustatoppen ble naturligvis lystig gjenfortalt på femtiårslaget, og varden ble satt opp utenfor kroen. Siden den gang har det blitt tradisjon blant besøkende gjester å medbringe en ny stein til varden, gjerne med påskrift om hvor den er hentet.