Jeg forvillet meg inn i et av de nye byggefeltene på Vollebekk her om dagen, og kom over noen som trolig er ment å være en slags lekeplass. På et sukkertøyfarget plastunderlag sto en sukkertøyfarget karusell med plass til fire unger. Og det var det.
«Dette er trist som faen,» tenkte jeg, sendte en takk til Ari Behn for tittelen, og så forsøkte jeg å se for meg hvordan unger skulle leke der? Hva hvis de, sånn som jeg, blir svimmel og føler en trang til å kaste opp allerede etter én runde med karusellen, hva skal de gjøre da? Hvor skal de leke? Og hva med dem som bare ikke har lyst til å kjøre karusell, hva med dem? Grave i blomsterkassene blir neppe tatt godt imot, og å spille danka på husveggen vil helt sikkert forstyrre dem som bor innenfor, hvis de ikke allerede er forstyrret. Da er det bare herping som gjenstår. «Dette er ikke noe sted for barn,» tenkte jeg videre, «og hvis du bor her med barn er du pokka nødt til å dra på langtur med termos og matpakke hvis de skal få et sted å leke.»
«Hva slags folk er det som planlegger sånt?» tenkte jeg videre. Hva slags oppvekst kan disse arkitektene ha hatt når de tror en karusell for fire er en lekeplass? «Hva er det utbyggerne tenker på,» tenkte jeg, men så husket jeg umiddelbart at det naturligvis kun er penger, og atter penger. Det er heller ingen som tvinger noen med barn til å kjøpe leilighet her, og hvis de kjøper leilighet her, kan de enten bare ha det så godt eller så får de finne ut av det på egen hånd. «Men hva har de tenkt på i Plan- og bygningsetaten,» tenkte jeg videre, finnes det virkelig ingen der inne som tar parti for ungene våre? Eller er de en samling nikkedukker, alle sammen?
Naturligvis måtte jeg også tenke på hvordan jeg selv hadde det som barn, for om ikke alt var bedre før, var det likevel en god del som var det. Vi hadde gressplener og skogholt og ikke kombinasjonen fliser og sukkertøyfarget plastbelegg. OK, vi kunne slå oss, snuble i røtter og få skrubbsår og sånt, men så vi lærte at det er farlig å leve. Vi hadde ekte trær vi kunne klatre i og som noen av oss lærte å stammeklatre på. Vi kunne snekre hytter av gamle planker og lemmer som vi rappet fra byggeplasser, vi lærte å bøye spiker og at det er dumt å slå seg på tommelen med hammer. Men vi lærte å bygge. Vi bygde olabiler og kunne kappkjøre i gata om sommeren. Om vinteren kunne ake med kjelke i gata også, noen hadde rattkjelke og vi hadde daglige kappløp. Det var om å gjøre å dytte hverandre inn i snøfonnene. Vi kunne spille danka på garasjeveggene. Vi kunne spille pling-plang blekkboks eller leke gjemsel, for det var mange steder å gjøre av seg. Vi hadde store områder vi kunne leke sisten på, og løp til svetten drev av oss. Vi spilte slåball gatelangs. Vi hadde skogholt der vi kunne leke cowboy og indianer og der vi om høsten kunne plukke villbringebær. Vi kunne kappe land med ekte kniv, og helst skulle vi være England som skulle kappe vekk hele Tyskland. Alle bar naturligvis kniv, for når vi ikke kappet land, spikket vi spyd, eller laget pil og bue og flyttet inn i den nærmeste Sherwoodskogen. Om våren anla vi demninger i gata og det var om å gjøre å samle så mye vann at vi klarte å sprenge demningen til dem nedenfor, når vi åpnet slusene og slapp flommen løs. Vi hadde ekte fjellknauser der vi klatret, om vinteren skulle alle forsøke å dytte kongen på haugen ned fra snøhaugen sin, og kongen skulle dytte tilbake.
Men ikke én eneste av oss hadde sukkertøyfarget karusell med plass til fire, plassert på sukkertøyfarget plastunderlag, i nabolaget. Så da lurer jeg på; hva kommer det av at vi ikke unner våre egne barn de samme mulighetene i oppveksten som vi selv hadde? Hvorfor skal barn av i dag avspises med en knøttliten flekk syntetisk lekeapparat? Ja, jeg hører utbyggere preke om kostnader, men sannheten er at fortjenesten er skyhøy i byggebransjen. Imidlertid kommer fortjenesten fra et sted, noen betaler kostnaden og det er ikke bare foreldrene i form av altfor dyre leiligheter. Derfor lar vi, av årsaker som er uforståelige, også barna plukke opp deler av regningen i form av manglende lekearealer og i form av dårligere helse fordi de knapt nok får rørt på seg.
I november i fjor kunne Verdens helseorganisasjon WHO fortelle at norske barn er mer inaktive enn amerikanske unger. Jeg har vært i USA og kan med hånda på hjertet si at jeg var sjokkert over hvor mange feite folk jeg så, men nå er vi altså i ferd med å bli både latere og feitere her i Norge. Er ikke det skummelt, vet ikke jeg. 78 prosent av gutta og 88 prosent av jentene er for lite aktive. Klart samfunnet kommer å måtte betale for dette en gang i framtiden, for fysisk inaktivitet er den fjerde ledende risikofaktoren for for tidlig død. Den elektroniske revolusjonen har endret våre bevegelsesmønstre både på en grunnleggende og varig måte. Vi sover mindre, vi sitter mer, vi går sjeldnere, vi løper sjeldnere, vi kjører bil oftere, vi bruker elektriske fremkomstmidler i stedet for manuelle. Allerede for ti år siden var en tredjedel av tiåringene overvektige og en tidel led av sykelig fedme. En OECD-rapport viser at halvparten av femtenåringene sitter like stille som åttiåringer.
Noen har ansvaret for at det har blitt som det har blitt, og det er først og fremst politikere fra alle partier gjennom mange år som har lagt til rette for at griske utbyggere kan grafse til seg med begge armene og skyve kostnadene ved passivitet og sykdom over på samfunnet. Foreldrene er ikke helt uten skyld, det forplikter å sette barn til verden og da nytter det ikke å la fjernsynet være barnevakt og lekekamerat. Du må ut i skogen og opp i trærne.
Og så leser vi i denne avisen at bydel Alna må starte et program fordi én av fire skolestartere ikke behersker grunnleggende motorikk. Det er ikke bekymringsfullt, det er katastrofalt!
Noen bekymrer seg over at det vil bli for mange pensjonister å fø på. Jeg ville ikke bekymret meg over det. Jeg ville mye heller bekymret meg over den tsunamien av syke og arbeidsuføre som er underveis og om vi vil ha penger nok til å ta oss av alle som har sittet seg til diabetes type 2 eller andre livsstilssykdommer.
