Etter hvert har jeg blitt så gammel at jeg husker den gangen vi hadde sesonger, og da jeg var i dagligvarebutikken her om dagen, ble jeg minnet om at jeg tilhører en generasjon som hadde ulike opplevelser gjennom året, avhengig av årstidene.
Det var i frukt- og grøntsaksavdelingen at jeg overhørte en kvinne i midten av tjueårene som klaget over at butikken ikke hadde blåbær, at det var alt for dårlig og grunn nok til ikke å handle der. Jeg kunne ikke dy meg, og nevnte for henne at vi var i midten av vintermåneden januar, hvilket fikk henne til å utbryte noe sånt som «Hva så?» Blåbær var jo noe butikken burde ha uansett, enten det var januar eller juli? Var jeg dum, eller hva?
Jeg overlot henne til skuffelsen, dagen hennes var trolig ødelagt likevel og selv om jeg hadde lyst til å foreslå at hun kunne ta en agurk i stedet, gjorde jeg det ikke. Jeg vet når jeg er slått. Men blåbær i januar er altså et selvfølgelig krav i dag. For noen. Vel, for det første er det ikke blåbær, men blå bær, og det er to forskjellige ting. Blåbær modnes i lavlandet fra midten av juli og utover, gjør deg blå om truten og på fingrene og smaker betydelig bedre enn de blå bærene. Da må vi riktignok vente til det er sesong for blåbær og sesonger orker vi ikke vente på lenger, vi skal ha det vi vil ha med én gang uten å måtte vente. Da får vi heller ikke noe å glede oss til, og siden vi får kjøpt blå bær hele året, blir det færre av oss som plukker blåbær, fordi vi får kjøpt blå bær hele året. Skal vi være ærlige, har vi blitt temmelig bortskjemte.
En av mine utallige tanter var gift med en nordlending fra Sortland, og da han var ung var det gjeveste han kunne få, «sydfrukta», hvis noen skulle sørover mot hovedstaden. Da måtte de ha med seg sydfrukta hjem, og den gangen var sydfrukta ikke appelsiner eller bananer, men kålrot. I dag får vi kjøpt kålrot hele året over hele Norge, og det er fint på mange måter, men det blir lite å glede seg til. Før kom kålrotene om høsten. Appelsiner var noe vi fikk rundt juletider, og var det noe gledet oss til, så var det appelsinsesongen. Nå er appelsinsesongen borte, og vi får kjøpt appelsiner hvor som helst og når som helst. Når sesongene forsvinner, forsvinner høydepunktene, og når høydepunktene forsvinner, blir alt flatt, grått og kjedelig.
Det er det samme med lomper, lomper var et østlandsfenomen inntil for om lag førti år siden. I Bergen fikk du ikke kjøpt pølse i lompe, men måtte nøye deg med pølse i brød, såkalt hot-dog. Da broren min begynte i marinen og flyttet til Bergen, var det ikke en lompe å oppdrive noe sted i byen, derfor fikk jeg i oppdrag å ha med meg så mange lomper jeg klarte å bære, hvilket betød omtrent en koffert full. Og når lompene ankom, ble venner og naboer invitert på pølsefest, for lomper var like populært hos alle. Det var rett og slett et høydepunkt hver gang jeg og kofferten med lompene kom, men i dag får du kjøpt lomper over hele Bergen og så langt ut Øygarden du kommer.
«Når vi kommer til Tromsø, skal vi drikke Mack-øl», sa en kamerat av meg. Alle byer i Norge hadde øl, men bare Tromsø hadde Mack-øl, så det var stas å gå inn på Skarven og bestille vår første Mack. I dag finner du Mack-øl i nesten alle dagligvarebutikker, og har ingen grunn til å besøke Tromsø lenger.
Men dette stopper ikke med dagligvarebutikken, selv om jeg kunne nevnt mange andre eksempler derfra. Cupfinalen i fotball ble ifjor arrangert langt uti adventstida, når været var på sitt verste og mørket på sitt mørkeste. Kjøpte du en pølse og lompe da, var den gjennomfrossen før du rakk å si Mack-øl. Hvordan i all verdens rike klarte noen til å innbille seg at fotballinteressen er på topp når vi må ha isbrodder for å komme levende fram til Ullevaal? Hvorfor må vi på død og pine spille fotball hele året? Kan vi ikke bare spille fotball når det er ment at vi skal spille fotball? Det er jo ikke sikkert at vi skal være gode i alle mulige idretter i Norge? Er det vel?
Jeg mener, hvor tungt har vi for det i dette landet? Da grunnlovsdagen ble vedtatt i sin tid gikk det på akkord med kong Karl Johans ønsker. Han ville at nordmenn skulle feire den dagen Norge gikk inn i union med Sverige, nemlig 4. november. 17. mai var datoen Christian Frederik hadde akseptert kongevalget, og heldigvis for oss, hadde våre forferdre vett nok til å legge nasjonaldagen til et tidspunkt det er sjanse for sol og varme.
Men idrett skal heller ikke ha sesonger, nå har vi fått innendørs helårs skiløyper og slalåmbakker, for hva er mer fristende en varm sommerdag å gå inn i en iskald hall og stå slalåm? Bare spør ishockeyforeldre, de tilbringer hele sommerhalvåret inne i ishallen for at de håpefulle skal bli noe mer enn håpefulle. De er enkle å kjenne igjen, for de er de eneste menneskene som er likbleke hele sommeren, ettersom de aldri får sett sola. I gamle dager, det vil si da jeg var ung, spilte vi ishockey om vinteren og fotball om sommeren, men det ble da folk av oss også? Og nå er det ikke lenge før noen kommer på ideen om å la Holmenkollen bli verdens første innendørs kunstfrosne hoppbakke, slik at vi kan hoppe på snø året rundt. Og da er ikke veien lang til å la Vikersundbakken bli verdens første innendørs skiflygningsbakke, slik at vi kan arrangere skiflyvning også i fellesferien.
Orientering er verdens minst tilskuervennlige sport, men har likevel tatt steget ut i vinteridretten, med skiorientering. Da har sporten, om mulig, blitt enda mindre tilskuervennlig. Og selv om golf ikke er den mest opplagte vintersporten, finnes det de som spiller golf om vinteren med fargete golfballer. Jeg skjønner at golfspilling er en diagnose, men det må da finnes en behandling mot det?
Noe som ikke har hatt sesonger, men som har fått det, er fjernsynsserier. I filmverdenen har det blitt status å ha flest sesonger, det vil si at de tværer på den samme historien mer eller mindre hele tiden. Fortellingen er uten hode og hale, men hvis du ikke vil skrolle bort livet ditt på mobilen, kan du jo bruke det på enn uendelig lang tv-serie. «Hotel Cæsar» ble sendt i 3123 episoder i følge leksikon, og hvis du så alle episodene (men droppet reklamepausene), brukte du femti døgn av livet ditt til det. Sikkert det dobbelte hvis du fikk med deg reklamen også. Jeg for min del er stolt over å ikke ha sett én eneste episode.
Og det bringer oss på en måte tilbake til frukt- og grønnsaksavdelingen. I gamle dager, det vil si et par årtier siden, plukket vi jordbær på bondens åker. Senga sengana var en type som smakte himmelsk, men den har blitt byttet ut med Korona. Det viktigste er at bærene tåler å fraktes med lastebil fra Spania, ikke at de smaker godt.
Stort mer er det ikke plass til i en Onsdagspihls. Jeg sitter uansett med en følelse av at vi på mange måter var rikere den gang vi var fattigere. Men der har du meg.
