Jeg tror nordmenns eventyrtrang er oppskrytt. Vi er egentlig trygghetsorienterte mennesker og kampen mot isbjørner på bare never er noe vi brasker oss med. Når det kommer til stykket, foretrekker vi å overnatte i Danmark. Annen forklaring har jeg ikke på det faktum at nordmenn er det folk som overnatter suverent mest i Danmark per capita. Bortsett fra danskene selv, altså.
Som forholdsvis erfaren Danmarksfarer har jeg utviklet en fremgangsmåte der vi nordmenn kan få i både pose og sekk. Der vi kan leve ut opplevelsestrangen innenfor trygge og sikre rammer og samtidig føle oss litt gær’ne, men likevel vite at det kommer til å gå bra til slutt. Litt sånn som i amerikanske filmer. Denne metoden går i all enkelhet ut på å oppsøke et sted med et snodig navn. Det vrimler nemlig av steder med snodige navn. Ikke det at de nødvendigvis er så snodige på dansk, men de blir det på norsk fordi norsk og dansk er så like, men også så forskjellige språk. Derfor oppstår det morsomme misforståelser eller rare dobbeltbetydninger.
Alt du trenger er et kart, og så er du i gang. La fingeren begynne der du har tenkt å starte turen og følg reiseruten litt omtrentlig. Du trenger ikke lete lenge før du oppdager det første stedet. Det kan hete Albuen, Benløse, Dåsen, Edelgave, Nakken, Rumpen, Regel, eller Tarm. Eller de kan hete Bageovnen, Ballen, Tørlanding, Djævlebo, Galten, Hundehale, Hønsehalsen, Kulepile, Smørhaver, eller rett og slett bare Bøffelkobbel.
Personlig har jeg sans for de mange «baller» i Danmark, steder som Langballe, Overballe, Mellemballe, Nederballe, Rugballe, Sildeballe, Slagballe og Sædballe. Ordet balle kommer fra det old-danske ordet «balgh» som ble brukt om en jevnt stigende forhøyning i terrenget. Og «sæd» kommer av det gamle ordet «sæthe». Altså en trone på en topp.
Landsbyen Sæd ligger i Ubjerg sogn i Tønder kommune, ved grensen til Tyskland. Sæd er en typisk veiklyngeby, ble første gang nevnt i 1237, og har aner lengre tilbake enn den jevne, norske landsby. Ryktet forteller at stedets bensinstasjon en gang reklamerte med: «Få Deres bil vasked i Sæd». Om det ikke er sant, er det i hvert fall en god historie.
Du kan også besøke en av de mange bøller, som Andebølle, Illebølle, Kassebølle, Nakkebølle, Næstebølle, Skallebølle, Skattebølle, Svalebølle eller Tullebølle – bare for å ta noen av dem. Bølle kommer av ordet «bol» som rett og slett betyr et lite sted. Langeland innehar dansk rekord i Bøller, her finnes det 15 stykker av dem. Det tilsvarer én Bølle per 929 fastboende, eller én Bølle per 19,4 km2– dersom det kan være av interesse.
Som eksempel på hvor denne risikosporten kan bringe deg, vil jeg trekke fram landsbyen Landet på den syd-fynske øya Tåsinge. Min ærbødige påstand er at når du har valgt deg ut et slikt sted, det være seg Landet, Skallebølle eller Kulepile, så kan de by på uventede overraskelser og attraksjoner. Jeg valgte meg Landet fordi det bød på mange morsomheter. Når folk spurte meg om hvor jeg hadde vært på ferie, kunne jeg svare «på Landet.» Og så kunne vi synge «Gøy på landet.» Du skjønner.
Personlig oppsøker jeg gjerne kirkegårder fordi de kan fortelle mye om stedet, om historien og om menneskene som har hatt tilknytning der. Kirkegården forteller om hvilke familier som var – eller er – de mektigste i bygda, om yrker som for lengst er forsvunnet, og om lange liv, brå død og triste skjebner. Mange kirker har dessuten et lapidarium, en samling gamle gravsteiner av ulik historisk verdi.
Landet kirkegård er ikke noe unntak. Her finner du graven til Hedvig Antoinette Isabella Eleonore Jensen, født 4. desember 1867 i Flensburg, død 20. juli 1889. Hedvig, for enkelhets skyld, arbeidet som linedanser sammen med sin søster i sin mor og stefars sirkus, og gjorde suksess over hele Europa. Paris, London, Berlin, Brüssel, Amsterdam og Odessa. I 1888 kom sirkuset til Kristianstad i Skåne, der den svenske adelsmann og løytnant i det skånske Dragonregiment Sixten Sparre overvar forestillingen. Han ble så betatt av Hedvig og kom tilbake, gang etter gang. Snart innledet de et forhold som måtte holdes hemmelig fordi løytnanten var gift og hadde to barn. De holdt kontakt gjennom brevveksling, helt til 22. juni 1889 da Sixten kunne fortelle han var nyskilt. Hedvig pantsatte smykkene sine, Sixten deserterte fra regimentet, og sammen flyktet de via København til Troense på Tåsinge, der de bosatte seg i et sommerpensjonat. Pengene ble snart brukt opp og framtidsutsiktene for paret var alt annet enn lyse, selv om de hadde nok av både luft og kjærlighet.
Den 20. juli dro de på skogstur og fikk pakket en nistekurv. De gikk til Nørreskoven der de spiste og drakk. Etterpå skjøt Sixten først Hedvig og deretter seg selv. Den dag i dag er det tradisjon for at bruder som blir viet i Landet kirke, legger en egen, liten brudebukett til Hedvig på graven hennes, for på den måten å gi henne brudebuketten hun aldri fikk da hun levde. Historien om Hedvig dannet bakgrunnen for filmen der Pia Dägermark spilte hovedrollen, og Elvira Madigan, som var Hedvigs artistnavn, har gitt tittel til Mozarts klaverkonsert nr 21 i C-dur. Og selvfølgelig gjør denne oppdagelsen deg så nysgjerrig at du må besøke det stedet i Nørreskoven hvor hendelsen fant sted. Du vil da oppdage at det ikke er skiltet og du blir nødt til å snakke med de innfødte, spørre om veien og sånt, og før du vet ordet av det kan det være du sitter der med kaffe og småkaker som tilbehør til veibeskrivelsen.
Når du finner stedet, vil du med en gang forstå at du er kommet rett. Ikke på grunn av minnesteinen i norsk granitt, men fordi noen har plukket friske blomster og lagt der, eller laget et hjerte av små grankongler.
Slike ting risikerer du å finne ut når du besøker et sted med et snodig navn, og ikke reiser forbi. Hvis du føler trang til å besøke den før nevnte landsbyen Sæd, kan du jo finne fram til skamstøtten der og avdekke historien bak den. Jeg kjenner fortellingen men har ikke tenkt å røpe noe som helst. Jeg kan flere eksempler, men du har for lengst skjønt hva jeg mener. God sommer!
