Tulpen aus Amsterdam, eller «Tulipaner fra Amsterdam» som sangen heter på norsk, er en tysk vals som ble skrevet og komponert av Ralf Arnie. Originalinnspillingen ble gjort i 1956, og selv om både Åse Wentzel og The Monn Keys spilte inn norske versjoner, var det nok Nora Brockstedts versjon fra 1958 med Kjell Karlsens orkester som ble mest populær. Jeg var ganske liten den gangen, men melodien sitter fortsatt klistret i hjernen og dukker opp med jevne mellomrom, selv om jeg unngår å synge på åpen gate.
Fortellingen begynner i Tian Shan…
Jeg vet ikke om sangen har skylden for at jeg bestemte meg for å besøke Amsterdam, men da jeg først hadde kommet dit, var byen full av tulipaner i alle farger og varianter, i kasser, bed og butikker. Og selv om mange forbinder tulipaner med Amsterdam, har blomstene sin opprinnelse fra et helt annet sted, nemlig Tian Shan. Tian Shan betyr «himmelske fjell» og er en fjellkjede i grenseområdene mellom Kasakhstan, Kirgisistan og Kina. Et temmelig ugjestmildt område der Pik Pobedy («Seiersfjellet»)på 7439 meter over havet er høyeste fjell.
… og fortsetter i Amsterdam
Herfra brakte tyrkiske nomader tulipanene rundt omkring, blant annet til hovedstaden Konstantinopel, oppkalt etter keiser Konstantin den store som flyttet hovedstaden i Romerriket fra Roma og hit. Vikingene kjente byen bedre som Miklagard, den store byen. Høsten 1562 ble en kasse med tulipanløker pakket og sendt med båt til De forente provinser, nåtidens Nederland, som takk og påskjønnelse for en god handel. Kjøpmannen som mottok kassen visste ikke hva han hadde fått, og kom i skade for å ødelegge de fleste av blomsterløkene. Han forsøkte å tilberede dem som en hvilken som helst annen løk, men de falt ikke i smak og han kastet dem fra seg. Da de begynte å blomstre, forsto han at han hadde fått noe helt spesielt – og for å gjøre en lang historie kort, mot slutten av århundret hadde tulipandyrkingen for alvor tatt av.
Statussymboler er ikke noe nytt
Blomsten ble raskt et statussymbol og et ettertraktet luksusgode. Ensfargede røde, gule eller hvite tulipaner gikk under navnet Couleren, mens de flerfargede ble kalt Rosen (rød eller rosa på hvit bakgrunn), Violetten (lilla eller syrin på hvit bakgrunn) eller Bizarden (rød, brun eller lilla på gul bakgrunn).
Tulipanene ble definert i en katalog av Jacob van Swanenburch, og blomstene fikk fancy navn, gjerne som et prefiks kombinert med dyrkerens eget navn. Admirael var der Eijck var en av de høyest ansette tulipanene, men med tiden ble navnene mer og mer spektakulære. Sikkert for å tiltrekke seg oppmerksomhet og øke statusverdien. Jacob van Swanenburchs produktbeskrivelse hadde nærmest skapt en ny myntenhet.
Fra blomsterløk til lukrativ investering
Tulipaner kan flyttes på fra juni til september og derfor ble faktiske kjøp gjort i løpet av disse fire månedene. Resten av året inngikk man kontrakter for å kjøpe tulipanløker ved sesongens slutt. Fra å være et uskyldig produkt kunne tulipaner bli en så lukrativ investering at man kunne fordoble innsatsen i løpet av et par korte uker. Ingen andre investeringsområder var like enkle, like ufarlige og like inntektsbringende. Markedet tok øyensynlig ingen ende og prisene bare økte.
Den viktigste grunnen til dette var en endring som hadde blitt innført, nemlig muligheten for framtidssalg. En liten papirlapp beskrev navn på kjøper og selger, salgssummen og datoen produktet skulle leveres. Dermed ble det mulig å kjøpe og selge bare kjøpsbeviset videre med pen fortjeneste, før man brukte pengene til å kjøpe et nytt kjøpsbevis som man også solgte. Og så videre, og så videre. Børsen var dermed funnet opp, og feberen bredte om seg. Først blant de få, de rike og kjennerne, men etter hvert også hos den jevne mann. Adelsmenn, borgere, bønder, mekanikere, sjømenn, lakeier, tjenestepiker, selv feiere og syersker, spekulerte i tulipaner. Betalingsvilligheten steg parallelt med tulipanenes popularitet og dermed kom også spekulantene inn i markedet.
Opp, opp, opp!
Tulipanmanien nådde toppen i februar 1637, og enkelte tulipanløker ble solgt for ti ganger årslønnen til en faglært. En faglært kunne tjene 300 floriner i løpet av ett år, mens én enkelt tulipanløk kunne koste opp til 4200 floriner, avhengig av størrelse. Trærne, eller rettere sagt tulipanene, så ut til å vokse til himmels. Mange nederlendere ble plutselig rike, og det var lottogevinster til alle. En etter én hastet de til tulipanmarkedene. Alle forestilte seg at lidenskapen for tulipaner skulle vare evig og at de rike fra alle verdensdeler ville reise til Nederland og betale hva det måtte koste for tulipanene og fattigdommen skulle for evig og alltid bli bannlyst.
Ned, ned, ned!
Folk kjøpte tulipanløker til stadig høyere priser, i håp om å selge dem med gevinst. En slik strategi forutsatte at noen andre var villige til å betale høyere priser for å komme i besittelse av løkene. I februar 1637 var det plutselig ikke lenger mulig for tulipanhandlerne å finne nye, villige kjøpere til høyere priser og følgelig kollapset etterspørselen etter tulipaner. Prisene raste nedover og den spekulative boblen sprakk. Enkelte stod kontraktsbundet tilbake, de hadde forpliktet til å kjøpe tulipaner til det tidobbelte av markedsprisen, mens andre var i besittelse av tulipanløker verdt en promille av hva de hadde betalt. Panikken grep om seg, folk forsøkte forgjeves å bli kvitt produktene. Alle ville selge samtidig, men ingen ville kjøpe. Markedet kollapset, produktene ble solgt for en tyvendedel av verdien eller mindre, og for mange endte det i konkurs og personlige tragedier. Søksmål ble reist for å kreve inn lovte penger, men det viste seg å være umulig, for pengene fantes ikke.
Selv om nyere betraktninger også lanserer flere årsaker til sammenbruddet, blir tulipankrakket i februar 1637 brukt som en metafor for en hvilken som helst finansboble der verdiene sterkt avviker fra den regnskapsmessige verdien. Det kan jo være noe å tenke på, neste gang du kjøper tulipaner? Og nå som det tross alt går mot vår, kan du jo kjøpe en bukett for å lyse opp tilværelsen?
