Jeg tenkte å forsøke meg som bokanmelder, men etter å ha lest « Thomas kommer til frokost,» lurer jeg på om boka ikke burde anmeldes i Onsdagspihlsen likevel, men snarere til Barnevernet eller Riksadvokaten. Jeg skal forsøke å forklare.
For å begynne med begynnelsen
Mange tror at lokomotivet Thomas er en skikkelse av nyere dato, men sannheten er at forfatteren Wilbert Vere Awdry (1911-1997) fikk utgitt den første av «The Railway Series» allerede i 1945. Han skrev 26 bøker i serien, og deretter overtok sønnen Christopher stafettpinnen og har så langt skrevet 16 bøker. Wilbert Vere Awdry var dessuten sokneprest og jernbaneentusiast, og jobbet som frivillig konduktør på en museumsjernbane i Wales.
Den animerte TV-serien så dagens lys i 1984, opprinnelig med stemmen til beatlesmedlem Ringo Starr som fortelleren. Mange barn har vokst opp med lokomotivet Thomas og de eventyrene han og lokomotivvennene hans har opplevd. Også mine. «Thomas kommer til frokost» er den attende episoden i sesong to av TV-serien, og finnes også som en slags bildebok. Det engelske forlaget har valgt å illustrere boka med tegninger i stedet for screenshots fra TV-serien, en avgjørelse som går over min forstand, men dem om det.
Elendigheten starter med det grafiske
Boka bærer sterkt preg av å skulle være en såkalt pan-geografisk produksjon, det vil si at illustrasjonene er de samme uansett hvor i verden boka blir utgitt, og så bytter trykkeriet bare ut teksten med ønsket språkversjon. Det går ut over layout som har blitt statisk som en jernbaneskinne; et bilde på toppen med tekst under. Gjentas på hver side gjennom hele boka – men heldigvis ser barn igjennom med sånt.
Handlingen er kort denne
Lokføreren var så fornøyd med lokomotivet Thomas at han på spøk sa at Thomas kunne klart seg uten lokføreren. Thomas skjønte ikke at lokføreren bare spøkte, og en morgen rullet han ut av lokstallen på egen hånd, bare for å erte de andre lokomotivene. Men så klarte han ikke å stoppe, men rullet og rullet, helt til han kom ut av sporet og kjørte gjennom veggen på stasjonsmesterens hus, med katastrofale følger. Thomas ble straffet, plassert på et sidespor og jobben hans satt bort til et annet lokomotiv.
Graverende brudd på rettssikkerhetsprinsippet
Ved første øyekast kan dette virke som en litt morsom historie, for eksempel når det eneste stasjonsmesteren kone kan tenke på, er at hun må lage ny frokost og steke enda mer bacon og koke flere egg. Imidlertid er denne boken et eneste langt overgrep på prinsippene om uskyldspresumsjon og kontradiksjon, og at en barnebok kan bryte med det viktigste vernet den enkelte borger har, nemlig rettssikkerheten, er uforståelig. At forfatteren har levert inn et slik manuskriptet, ja vel – men det er forlagets oppgave å kvalitetssikre manuskriptet. Her har til og med to forlag, det engelske Kaye & Ward LtD og det norske Grøndahl & Søn gjort en bommert som gir gjenlyd i barnelitteraturen.
Lokomotivet Thomas var uskyldig i hendelsen, det var fyrbøteren som hadde sparket borti starteren hans, slik at Thomas begynte å rulle. Thomas forsøkte til og med å avverge ulykken ved å fløyte mens fyrbøteren lot være å foreta seg noe som helst. Hvorfor stilte ikke forfatteren spørsmål ved fyrbøteren oppførsel? Var han, det vil si fyrbøteren, i bakrus og ikke egnet til å være på jobb? Hvorfor sjekket ingen rullebaldet til fyrbøteren?
Dette blir ennå verre når både lokføreren og fyrbøteren forteller Thomas at han er en ramp og at de skammer seg over ham. Kontrollsjefen er enda strengere, han dømmer lokomotivet Thomas til et opphold på et sidespor, fratar ham oppgavene og gir dem til motorvognen Daisy.
Prinsippet om uskyldspresumpsjon sier at enhver skal ansees uskyldig inntil det motsatte er bevist, og i denne boken finnes det ikke fnugg av bevis mot Thomas. Tvert i mot, det finnes utelukkende bevis på at han var uskyldig i handlingen. Fyrbøteren vitner sågar falskt og slipper unna med det!
Prinsippet om kontradiksjon sier at den tiltalte har rett til å få vite hva han er tiltalt for, rett til advokat, en hensynsfull og rask prosess og en rettferdig rettergang – kort sagt: Prosessuell rettssikkerhet. I denne boka underslår fyrbøteren beviset, det vil si kjennskapet til egen handling og blir belønnet for det, mens Thomas må ta straffen. Uskyldig. Thomas er den svake part i kampen mot en formidabel overmakt, nemlig kontrollsjefen, stasjonsmesteren, lokføreren og fyrbøteren. Thomas får ikke engang anledning til å forsvare seg, for eksempel ved å si at han forsøkte å unngå ulykken, noe som i det minste burde vært en formildende omstendighet. Det er en parodi på en rettssak som er land vi ikke liker å sammenligne oss med verdig.
Og dette skal vi lære barna våre?
At dette juridiske kvakksalveriet har funnet vei mellom bokpermene er ikke mindre enn en skam. Det er viktig for borgerne, også barna, at de føler en generell trygghet og hvis noen urettmessig forgriper seg på dem, kan de være trygge på at rettshåndheveren, det være seg Politiet eller kontrollsjefen, griper inn og gjenoppretter orden i henhold til rettsreglene. «Thomas kommer til frokost» er et eneste stort overtramp som lærer barn at du kan skylde på andre og belønnes for det. Er det dette vi ønsker å lære barna våre? Disse verdiene? Er det dette samfunnet vi ønsker å bygge?
Overklassen vs arbeiderklassen
Oppsummert er boka et eksempel på hvordan den styrende klassen skyver skyld og konsekvenser av egne handlinger over på arbeiderklassen, en urettferdighet det finnes utallige eksempler på helt fra antikkens historie og fram til i dag. At en barnebokforfatter som attpåtil er prest fremmer den samme holdningen, er ikke mindre enn urovekkende. La meg minne om Koranen 2,279: «Dere skal ikke gjøre urett, men det skal heller ikke gjøres urett mot dere.»
Finner du boka på et loppemarked, gjør framtida en tjeneste, by femti øre og riv boka i stykker. Da blir verden et litt bedre sted.
Thomas kommer til frokost
Forfatter: Wilbert Vere Awdry
Illustratør: Clive Spong
Norsk tekst ved Kjersti Langballe
Utgitt av Grøndahl & Søn Forlag, 1988
32 sider, illustrert