Agurktiden nærmer seg slutten, og forhåpentligvis kan Aftenposten begynne å skrive artikler igjen. I sommer har avisen vært fylt med bilder over dobbeltsider, pyntet med noen få setninger rundt, så det har sjelden tatt meg mer enn to minutter å lese hele heftet. Eller bildebladet, som kanskje er blitt en riktigere betegnelse på det som en gang var et nyhetsmedium. Det er naturligvis lett å skylde på en sommer der tilgangen på nyheter er fattig, men for oss som i økende grad får nyhetene direkte fra kildene, har det ikke vært noe som het agurktid i sommer.
Uttrykket agurktid kommer fra det tyske Sauregurkenzeit, som er en forvansking gjennom tyskfantespråk og rotvelsk av hebraisk zarót og jakrút som betyr ‘lidelses- og dyrtid’. Overgangen til betydningen ‘nyhetsløs tid’ antas å ha gått gjennom betydningen ‘en tid da forretningene går dårlig’. Av dette kommer altså uttrykket agurknyheter og agurknytt, som er nyheter om uviktige og ofte lattervekkende hendelser, og som avisene normalt sett ikke ville ha rapportert.
I sommer har det vært «2 for prisen av 1-tilbud» på slangeagurker i Sverige, uten at det førte til hamstringskøer på den andre siden av grensen. Halv pris på agurk var et godt tilbud, og du skulle ikke kjøpe mer enn fire agurker for å få dekket drivstoffkostnadene til elbilen på en tur til Charlottenberg eller Töcksfors. Jeg ser likevel ikke bort fra at tilbudet i Sverige kan ha vært årsaken til at norske agurkpriser gikk under radaren her hjemme i Norge, men blant informerte agurk-eksperter har det vært en omfattende debatt om prisen på agurker. Eller rettere sagt, økningen i priser, for i følge Statistisk sentralbyrå har agurker gått opp 46,9 % i pris de siste fem årene, hvilket tilskrives økte produksjonskostnader. Butikker som påstår de aldri gir seg på pris, tar i skrivende stund mellom 28 og 32 kroner for én agurk. Men stemmer det at produksjonsprisen er årsaken til prisøkningen? Gjennom de samme fem år har prisen på agurk til norske produsenter gått opp med 1,83 kroner per agurk, mens prisen i butikk har steget med 7,75 kroner per agurk. Det betyr kort og godt at butikkene har økt sin fortjeneste med 5,92 kroner for hver bidige agurk i løpet av den samme perioden, eller nesten 80 %, i håp om at ingen skal reagere på det. Det er dette de mener når de sier at de aldri gir seg på pris. De gir seg aldri i forsøkene på å øke prisene, for sannheten er at ingen av matkjedene har som formål å gi oss billig mat, men derimot å finne ut hvor dyrt de kan prise varene, og likevel få oss til å handle i butikkene deres. Derfor er det ikke å undres over at vi nordmenn møttes over agurkhylla hos Maximat og utvekslet erfaringer om norske agurkpriser og andre økonomiske investeringer.
Naturligvis har agurktiden handlet om annet enn agurker også, og da tenker jeg først og fremst på den bjørnen som ble skutt i Vardø kommune fordi den hadde drept åtte sauer. Et styremedlem i jegerforeningen filmet det hele, i stedet for å forsøke å skremme bort bjørnen. Du kan mene hva du vil om triggerhappye jegere, og hvilket motiv som kan ligge bak, men det som virkelig er ille i dette tilfelle, og som media kastet seg over i mangel på andre grønnsaker å skrive om, er forsøket på å farliggjøre naturen. Sauebonden fikk spalteplass i Norges største avis, og kunne fortelle at det hadde vært et blodbad og at han i løpet av sine førti år som sauebonde aldri hadde opplevd noe lignende. Befolkningen var i traumatisk sjokk, og mellom linjene kunne vi lese at det bare var flaks og tilfeldigheter at ikke barn og unger var blitt drept og spist av den samme slagbjørnen. Pussig at kommunen ikke satte krisestab og kirkene åpnet dørene for at folk kunne komme sammen og tenne et lys for sauene.
Slike bjørner kan de naturligvis ikke ha blant seg oppe i Vardø, men hører vi det samme hylekoret om flåtten? Den smitter 300 000 lam hvert år og er den vanligste dødsårsaken for dyr som beiter i fjellet. Hører vi om noen som søker fellingstillatelse på flått? Eller på bilister, som visselig tar livet av hundrevis av sauer hvert år og mange fler enn bjørnen? Nei, det hører vi naturligvis ikke noe om. Bilistene får kjøre videre som om ingenting var hendt. Og, tatt i betraktning at sauene ikke «trenger» mer enn 0,9 kvadratmeter bås når de står inne om vinteren, kan vi spørre om hvor stor omsorg disse eierne har for dyrene sine når det kommer til stykket. At the end of the day, som det heter på nynorsk.
Så i stedet for å sette inn støtet der det monner mest, sprer sauebonden, jegeren og avisen inntrykk av at naturen er skummel og livsfarlig, og at du kan bli drept når som helst. Du må for all del ikke bevege deg ut av stua og inn i marka, det lurer slagbjørn og varulver bak hver stubbe, til tross for at det ikke er dokumentert ett eneste angrep på mennesker siden Ålesund brant. Men det er best å være på den trygge siden, ikke sant? Sitte inne, skrolle på telefonen, spille dataspill eller se på amerikanske såpeoperaer.
Jeg har truffet både ulv og bjørn på mine vandringer i naturen, uten at det har resultert i annet enn vakre og uforglemmelige naturopplevelser. Sannheten er at det er mye, mye, mye farligere å bevege seg rundt i trafikken i Groruddalen, enn ute i naturen. Ethvert fotgjengerfelt utgjør en større risiko enn all verdens bjørner, ulver, brunsnegler, geithams og giftige planter tilsammen. For du vet at det finnes kjøttetende planter i Norge, ikke sant? Pass på å løfte føttene godt over både soldogg og tettegras, for før du vet ordet av det, kan de ha grepet deg i stortåa og derfra er det ikke langt til du er svelget ned og blir fordøyd. En annen ting er jo at det er langt større sjanse for at du blir drept av samboeren din, enn at et rovdyr tar deg.
Agurktiden har også bydd på maleriske beskrivelser av den fryktede geithamsen, som i det store og hele er et fredelig og vennlig innsekt, men som på grunn av sin størrelse og brummelyd, fremstilles som en trussel mot hele menneskeheten. Maken til tullball. Geithamsen har inntaket sitt av sukkerarter fra sevje, og oppholder seg hovedsakelig oppe i trekronene, dessuten er den nattaktiv og sees derfor sjelden på dagtid. Så med mindre du oppholder deg oppe i en eller annen trekrone midt på svarte natta, er det større grunn til å se opp for fotgjengerfeltene enn et enkelt insekt på gjennomreise.
Vi må slutte å snakke naturen ned. Vi må snakke den opp. Naturen er en forteller som gir oss fargerike og forunderlige opplevelser, og vi vet at naturopplevelser gjør godt både for sinn og hjerte. Det er der vi lader batteriene våre. Men med sauebønder, jegere og aviser som de før nevnte, er naturen i krise. Mange arter fortrenges og utryddes og levesteder forsvinner, bare fordi vi tenker på oss selv og våre egne privilegier, som om vi mennesker har enerett på naturen.
Og vi lar oss narre av den irrasjonelle frykten som mates av medier i agurktiden.
