Jeg sto på tunet med en bonde da et rådyr kom gående langs jordekanten. Jeg grep etter kameraet, og hadde det ikke vært for at jeg hadde utstyrt det med vidvinkel den dagen, kunne det blitt et fint bilde. Bondens reaksjon var annerledes enn min: «Fanken, nå skulle jeg hatt børsa,» sa han og mente hver ord. Hans første tanke var å drepe det flotte dyret og han var lei seg fordi muligheten glapp.
For å vise sin misnøye med forvaltningen av ulv skal de drepe flest mulig rev.
Foto: Ken Billington/Wikimedia Commons.
Helt siden dette møtet har jeg lurt på hva det er med oss nordmenn og jakt og hvorfor det er så gjevt å drepe alt som rører på seg? Det finnes ikke en andefugl eller kråke som kan føle seg trygg, og selv småfugler som gråtrost og rødvingetrost er det fritt fram å plaffe ned, til tross for at det knapt er mulig å lage spikersuppe av dem. Så hvorfor jakte på dem da? Kan det være fordi det er morsomt? Fordi er gøy å drepe? Noen jegere beskriver jakta som «julaften og 17. mai på samme tid» og snakker om sosialt samvær, rekreasjon, spenning og naturopplevelser. Dyr og fugler er redusert til et middel for jegerne og anses ikke for å være skapninger med rett til egne liv, egne opplevelser og egne familiemedlemmer.
Når sant skal sies er det vi selv som har skapt problemet ved å avle fram sau som ikke er i stand til å leve side om side med rovdyr. Vi skal ha mest mulig kjøtt på sauen og får derfor trege dyr og ikke små og lettbeinte skapninger som god, gammelnorsk sau. Men hva skal vi med alt sauekjøttet når vi likevel ikke gidder å spise det? I november i fjor var det ifølge Adresseavisen 3129 tonn lamme- og sauekjøtt på lager, det tilsvarer over 100 000 sauer omtrent – og gudene må vite hvor mange middager det hadde blitt?
Den gammelnorske sauerasen er gode flokkdyr. De holder sammen i familiegrupper og er svært årvåkne, det er alltid én sau på vakt. Ved varsling samles flokken på et øyeblikk, og i flukt vil flokken som regel dele seg i flere fluktmønstre og forvirre forfølgeren. Stakkars den ulven som forsøker seg på gammelnorsk sau! Men slike sauer skal vi ikke ha, vi vil heller forarges over at ulven forsyner av de frittgående kanapeene vi sender inn i matfatet dens?
Forskning.no skriver at de fleste andre land med store rovdyr beiter sauene bak gjerder eller beskyttes av vokterhunder og gjetere. I Norge slippes de fleste sauer fritt og ubeskyttet ut på beite i utmark noen måneder om sommeren. Dette er en driftsform som gjorde seg gjeldende på 1900-tallet, da det kun var små restbestander av ulv, brunbjørn, jerv og gaupe igjen i landet. I årene 1900-1920 ble det skutt 1118 ulv i Norge. En statlig utrydningspolitikk med utstrakt bruk av skuddpremier sørget for lite rovdyr over mange år, og gamle gjetertradisjoner ble forlatt. I siste halvdel av forrige århundre skjedde det en endring i nordmenns holdninger til naturen, og man ble mer opptatt av å bevare. På 1970-tallet ble den statlige skuddpremieordningen for rovdyrene forlatt. Det kom nye mål om å bygge opp igjen bestandene av de store rovdyrene, og utover 1980- og 90-tallet økte antall rovdyr. Dette skjedde samtidig med at antall sau på utmarksbeite økte som en følge av gode statlige tilskudd til de som tok i bruk utmarksbeiter og sikret spredt bosetning i landet.» Her er årsaken til konflikten.
Naturligvis handler dette om penger når hvitsau har mest kjøtt, men så lenge sauebonden får ned mot 1 øre per kilo kjøtt (NRK 27.11.2019) og butikkene tar opp mot 399 kroner for den samme kiloen, ligger et annet og viktig problem i grådigheten til dagligvarehandelen. En prisøkning på 40 000 prosent er vanskelig å forsvare. På den annen side er erstatningen for en sau som er tatt av fredet rovdyr på 2442 kroner i 2019 i følge Fylkesmannen i Innlandet, og det gir unektelig bedre avkastning og brodne karer finnes nok også blant sauebønder.
Men hvorfor stoppe ved ulv? Hva med de sauene som faller ned fra fjellskrenter og omkommer? Skal vi jevne Dovrefjell med jorden, lage pukkstein av fjellet slik at hver eneste øy kan få fastlandsforbindelse? Eller hva med sauene som kjøres i hjel? Skal vi skyte bilistene også? Hva med sauene som drukner? Skal vi legge elvene i rør og drenere alle tjern og vann? Og hva med krypskytterne som fyller fryseren med sau som er knertet ned i hemmelighet? Skal vi skyte dem også?
22. februar i år starter den store revejakta der langt over 5500 jegere på Facebook har sagt seg interesserte i å delta på noe som kalles «en markering for å vise vår misnøye med dagens ulveforvaltning.» Storjakta på rødrev skal foregå langs hele ulvesonen og ingen andre steder, og for å vise sin misnøye skal de altså skyte rødrev. Det blir premie for å ha felt den flotteste rødreven også, som for å understreke hvor grenseløst idiotisk prosjektet er. En død rødrev er ikke flott, den er død. Det bør ethvert normalt utrustet menneske forstå.
Men hensikten med denne revejakta er ikke å jakte rev. Hensikten med at 5500 triggerhappy jegere plaffer løs i ulvesonen er å skremme ulvene over alle hauger. Men skal jeg gjette, blir det sikkert skutt en og annen ulv også, for det er sikkert ikke lett å se forskjell på ulv og rev midt inne i tjukke skauen med blåbærlyng og furutrær og grankongler og spindelvev og alt. At vi sluttet oss til Bernkonvensjonen i 1986 og forpliktet oss til å ta vare på landets biologiske mangfold, affiserer ikke ulvemotstandere. Bare en død ulv er en god ulv.
Kanskje det kan være en bedre idé at vi endrer landbruket fra erstatningskultur til forebyggingskultur? Kan det rett og slett være på tide å tenke nytt i en næring som sitter fast i et gjørmehull av forstokkede meninger?
