Noen menn jeg kjenner liker å mekke når de skal slappe av og kople ut, slik at hjernen får hvile. Da kjøper de seg en motorsykkel som de skrur på, eller de skaffer seg en veteranbil som de har planer om å pusse opp fra bunnen av. Personlig synes jeg det kanskje er å ta i litt vel hardt, selv om jeg forstår dem. Jeg bygger heller legobiler, sånne store der motorene har gir og stempler, hjulene har støtdempere og bilen har styring, stundom på alle fire hjul. Slike sett har gjerne rundt fire tusen klosser, så det tar noen kvelder å få satt bilen sammen.
Noe av det som imponerer meg, er at blant disse fire tusen bitene må det være flere hundre forskjellige, og Lego klarer altså å få alle de riktige delene i riktig antall i de riktige posene – nesten hver gang. Ikke alltid, men forbløffende ofte.
Jeg har akkurat lansert min nyeste roman, «.dep», som omhandler byråkratiet og setter byråkrati for byråkratiets skyld på spissen. Eksempelvis, uten å røpe noe av handlingen, innfører hovedpersonen Frederik Viksjø i sitt nye departement, porto på e-post. Ett øre per e-post. Det høres umiddelbart genialt ut, for de russiske og kinesiske trollfabrikkene må ut med mange milliarder kroner hver dag hvis de skal kunne fortsette som før med den søppelposten de sprer rundt seg. Og strømmen som ikke brukes, kan Norge benytte til å opprette bedrifter vi faktisk trenger. Dessuten medfører dette en lang rekke nye stillinger i departementet. Ja, jeg innrømmer at handlingen i romanen kan virke idiotisk, men sannheten er at virkeligheten er enda mer idiotisk. Og da må vi tilbake til legoklossene.
I den forrige bilen jeg skulle bygge, manglet det én liten del, en kloss som jeg pleier å kalle «flat ener». Det er én av de aller minste bitene Lego lager, og da kunne du forledes til å tro at det kanskje ikke var så nøye om den var der eller ikke. Men i dette tilfellet skulle den holde et stag på plass, slik at akslingen ikke forskjøv seg sideveis, og spør du enhver som har pusset opp en bil fra grunnen av, får du vite hvor dumt det er om akslingen forskyver seg sideveis. Og selv om jeg har samlet en del tiloversblevne legoklosser opp gjennom årene, hadde jeg altså ingen rød, flat ener.
Heldigvis har Lego en service for erstatningsdeler det står respekt av, slik at det bare er å gå inn på en nettside, taste inn produksjonsnummeret på esken, velge den biten eller de bitene som manglet, og så sender Lego dem til deg nesten umiddelbart. Fint, ikke sant? Og så skulle du tro at den lille, røde klossen ville dumpe ned i postkassen etter et par dager på veien? Joda, månen er en gul ost og barna kommer med storken, det er det jeg alltid har sagt. Saken er at det finnes en bråte mennesker som lever av å legge hinder i veien for alt som skal til en norsk adressat. Alt må fortolles, uansett hvor smått det måtte være. Selv en rød, flat ener må fortolles, for hvordan skal det gå hvis alle i hele Norge fikk hver sin legokloss uten fortolling? Det ville bli mange millioner, ufortollede legoklosser, det. Og det er ikke til å tenke på.
Følgelig måtte denne legoklossen gjennom tollsystemet for å finne sin vei til postkassen min, og da ble det jo øyeblikkelig et spørsmål om verdi – for legoklosser kan tross alt ikke være gratis eller verdiløse. I så fall vil Lego gå konkurs. Jeg vet ikke hva en sånn kloss koster å lage, men ettersom den er en av de minste klossene og fordi Lego sikkert lager noen tusen av dem i slengen, kan jeg ikke tenke meg annet enn at den er verdt omtrent ett øre. Men ett øre er det ikke noe som heter hos Tolletaten. Den laveste verdien en vare kan ha, er én dollar, som omregnet til norske kroner i mitt tilfelle ble 11 kroner. Ikke spør meg hvorfor Tolletaten bruker dollar i stedet for norske kroner, men det gjør de. Og når en vare er verdt én dollar, løper det straks på importavgifter, må vite. Men først løper det på moms, for hensikten er sikkert å skaffe et så høyt beløp som mulig å beregne tollavgift på. Derfor la de på 3 kroner i moms i tillegg til 11 de hadde bestemt var verdien, slik at den røde, flate eneren nå var verdt 14 kroner. Dyrere enn gull, så vidt jeg kan skjønne.
Men så var det fortollingen, da. Den ble ikke helt billig, den heller. 46 kroner skulle de ha, og dermed var prisen på klossen kommet opp i 60 kroner. 60 kroner for én av de minste klossene Lego lager. Det er 6000 ganger verdien. Og så klager folk over ungdom som naver i stedet for å jobbe, når det sitter gubber og krever 49 kroner i tollavgift på verdens minste legokloss?
Imidlertid er sannheten en ganske annen enn den Tolletaten forsøkte å fremstille, for som jeg har nevnt, dette var en erstatningskloss for den klossen jeg ikke hadde fått, sånn at jeg prinsipielt allerede hadde betalt moms, importavgift og fandens oldemor for den klossen allerede. Og nå ville Tolletaten at jeg skulle betale alle avgiftene to ganger for samme vare? Det kunne da umulig være riktig?
Følgelig ringte jeg til Tolletaten for å få oppklart mysteriet og etter å ha forstyrret tre-fire saksbehandlere i det de holdt på med, kom jeg omsider til en person som visstnok var rette vedkommende for denne type forespørsler. Jeg forklarte saken fra a til å, eller rettere sagt, fra a til omtrent m, ettersom den ikke var avsluttet ennå. At jeg allerede hadde betalt moms, toll og fandens oldemor på klossen, var ikke noe Tolletaten kunne noe for. De gjorde bare jobben sin, og det var å fortolle flate, røde enere fra Lego. De fikk ikke betalt for å tenke. Hvis jeg var misfornøyd, måtte jeg ta opp dette med Lego, fordi dette var Legos skyld, må vite. Jeg brukte omtrent tjue minutter av tiden til vedkommende, for jeg kan være ganske pirkete, hvis det er det om å gjøre. Så vidt jeg har funnet ut koster en saksbehandler omtrent 1.258.193 kroner i året, inkludert lønn, kontor, strøm, datamaskin, sykdom, ferie, kantine, kurs, kaffe og hva det måtte være. Ettersom det er 1840 timer i arbeidsåret, kostet ett kvarter av saksbehandlerens tid 220 kroner. Legg til de 60 kronene i fortolling og moms, og dermed var prisen på denne klossen kommet opp i 280 kroner.
Fordi Tolletaten var helt uskyldig, offentlige etater har det nemlig med å alltid være uskyldige og bare gjøre jobben sin, måtte jeg ta opp dette med Lego hevdet saksbehandleren, hvilket jeg altså gjorde. Lego beklaget hendelsen på det dypeste, de hadde opplevd dette mer enn én gang og ikke bare med norske nidkjære tollere. Regelrytteri er en internasjonal øvelse, og har åpenbart som formål å kvele flest mulige bedrifter. For å kompensere ble kontoen min hos Lego godskrevet med 200 kroner som jeg kunne bruke neste gang jeg handlet, og dermed fikk denne vesle klossen en samlet kostnad på 480 kroner.
Så når jeg hører at politikerne våre er bekymret over hva nye tollmurer kan få av betydning for norsk økonomi, kan jeg ikke gjøre annet enn å le, rått og hjertelig. Vi har murt dette samfunnet så godt og grundig inne med toll og importavgifter og klimaavgifter og særavgifter og moms og jeg vet nesten ikke hva fra første krone, at en liten tollmur på toppen av dette blir en dråpe i havet.
Og til dere som har vedtatt jakten på småpenger, kan jeg bare si: Gratulerer. Dette var virkelig vellykket.
