En kveld i sommer jeg ikke fikk sove, tok jeg fram sparkesykkelen min for å ta en nattlig tur og sanke frisk luft mens flesteparten av dere andre sov deres bekymringsløse søvn. Det er fint å sparke om natten, det er nesten ikke en bil ute og jeg kan kjøre sparkesykkel midt i gata. Nesten ikke et eneste annet menneske var ut, bare en og annen drosjesjåfør som hadde det travelt. Fullmånen lyste hyggelig fra en skyfri himmel, men personlig liker jeg Nordstjernen bedre. Nordstjernen, det eneste fast punktet i universet. Holder du fast i den, så kan du virkelig rokke verden. Jeg suste gatelangs, snart her, snart der. På høyre side, på venstre. Plutselig befant jeg meg i Slottsparken, suste forbi en gardist som glippet med øynene og forsøkte å holde seg våken, da jeg brått ble oppmerksom på en mann i grå frakk som satt krumbøyd blant endene i Dronningparken. Han kunne minne litt om en uteligger, men jeg syntes å dra kjensel på ham så jeg sparket meg bortover.
– Men, er det ikke …? spurte jeg.
– Jo da, det er det, svarte mannen.
– Hva gjør Deres Majestet ute i Slottsparken på denne tiden av døgnet?
– Kall meg Harald, sa mannen.
– Hva gjør du ute i Slottsparken på denne tiden av døgnet, Harald? spurte jeg. Og nevnte i samme slengen at Harald godt kunne få kalle meg ved fornavn. Det var ingen grunn til at jeg skulle være formell når ikke han ville være det.
– Jeg trekker opp endene, sa Harald. Det var ikke meningen at det skulle bli min jobb. Det sa jeg klart og tydelig ifra da vi skaffet oss trekk-opp-ender. Det var naturligvis mest for ungenes skyld, men nå har de flyttet hjemmefra for lengst, og hvem ble sittende igjen med jobben? Jo, det ble far. Det er alltid fedrene som blir sittende igjen med svarteper.
– Men kan du ikke trekke dem opp på dagtid? spurte jeg. Det kunne da ikke være nødvendig for ham å snike seg rundt sånn midt på natten og trekke opp endene?
– Hvordan skulle det ta seg ut? Skulle selveste Kongen gå rundt i sin egen park og trekke opp ender sånn at hvem som helst kan se meg? Folk forventer at jeg har sånne dusker på skuldrene og et septer, ikke en trekk-opp-nøkkel. Selv om septeret er aldri så forgylt? Og hva skal vel folk begynne å tro om kongedømmet da? Hva tror du Stortinget kommer til å si? Dessuten er det så vanskelig å samle dem inn om dagen, da vimser de omkring uten mål og mening.
– Nei, det er klart. Det tenkte jeg ikke på, svarte jeg.
– Ingen tenker på det, fortsatte Harald. Folk forventer at alle disse gakk-gakkene skal tasse omkring i parken og gumle i seg brødbitene de blir tilslengt, men de gjør ikke det av seg selv. Det burde være opplagt. Noen må trekke dem opp.
– Har du aldri vurdert å la soldater fra Garden gjøre det?
– Om jeg har. Men det koster å ha soldater også, selv om vi bare snakker om enkle gutter fra landet på førstegangstjeneste. Jeg har kuttet nattevaktene ned til et minimum, for det er ingen turister som fotograferer dem på den tiden av døgnet likevel. De få vaktene jeg har igjen om natten, må nesten få være vakter. Og om dagen er det det med vimsingen igjen. Og turistene. Nei, det er ikke så enkelt. Folk tror jeg bare reiser rundt omkring på mottagelser og spiser laks og jordbær, men ingenting kunne vært lenger unna sannheten.
Jeg forsøkte å vise medfølelse, men visste ikke om jeg klarte det. Det var helt opplagt at også Harald slet med å få endene til å møtes.
– Og hva tror du folk vil si hvis jeg bare kastet hele haugen med trekkopp-ender på den nærmeste gjenbruksstasjonen? Om parken min hadde blitt tom for ender, og så hadde det bare vært sånne grå, grå …
– Gråspurver? foreslo jeg.
– Gråmåker, svarte han. Da hadde det blitt månelyst.
Han sukket, og tok fram en sjokolade og spurte om jeg ville ha en bit. Jeg takket ja.
– Jeg har vurdert å kjøpe batteridrevne ender i stedet, fortsatte han, «men de er ikke akkurat billige. Dessuten virker disse trekk-opp-endene helt utmerket. Det er vel ingen grunn til å bytte dem ut før de går i stykker, er det vel?
– Nei, svarte jeg, det er ikke det.
– Jeg forsøkte å få fruen til å ta sin skjerv, men neida, tror du det, du? Da ble det månelyst, skal jeg si deg. Det er alltid vi fedre som blir sittende igjen med jobben. Si meg, har du barn selv?
– De har flydd ut av redet, svarte jeg, og forsto i det samme at metaforen kanskje ikke var helt vellykket.
– Godt for deg, sa Harald. For ellers hadde du kanskje du fått ansvaret for en kanarifugl, en kanin eller en havregamp før du visste ordet av det. Eller enda verre, en fransk bulldogg som går rundt i leiligheten og promper.
– Jeg aner ikke hvor godt jeg har det, sa jeg.
– Du vet, sa han og ble mørk både i stemmen og øynene, hver natt jeg er ute og trekker opp disse forbannede endene, griper jeg meg i å bli republikaner.
