Jeg vet ikke hvor mange av dere som husker hva dere leste før sommerferien. Jeg har sikkert ikke bedre hukommelse enn gjennomsnittet, men én av de tingene jeg husker, og det med gru, var en kronikk av Frank Rossavik der han blant annet fortalte at 27 prosent av norske 15-åringer scorer lavt på lesing ifølge PISA-undersøkelsen i 2022. Det betyr at de leser så sakte og forstår tekst så dårlig, at de ikke klarer å få med seg teksting på film eller fjernsyn. Det er mildt sagt skremmende, at hvis du skal lykkes med å få fram et budskap i framtiden, må du danse det på Tik Tok eller synge en trall om det på Instagram. Eller så må alt dubbes, slik de gjør i mange utland, Clint Eastwood må snakke norsk, for eksempel totendialekt. Simultantolken til NRK er et skrekkens eksempel, den oversetter selv svensk til norsk for oss. Dette betyr at vi i gjennomsnitt blir stadig dummere. Og når vi blir dummere, blir vi også lettere å manipulere og lede i den retningen noen vil.
Derfor må vi spørre oss om hvem som sier hva og hvorfor og i hvilken hensikt? Vi snakker høylytt om kildekritikk og hvor viktig det er at vi viser skepsis til dem som snakker til oss. Men hvordan kan vi gjennomskue dem når vi knapt nok klarer å forstå bruksanvisningen til en Fjordland-pakning? Hvordan finner vi ut at det er kinesiske eller russiske troll som står bak? Eller amerikanske, for den saks skyld? Hvordan vet vi hvem vi kan stole på? Hvor skal vi henvende oss for å finne fakta?
Saken er, at vi kan nesten ikke stole på noen som helst, og de som har mest å skjule, legger naturligvis også mest i å fremstå som seriøse. Følgende historie illustrerer tydelig hvor lett det var å bli lurt, selv før vi fikk sosiale medier og folk ennå var i stand til å lese tekstingen på fjernsynet.
Store norske leksikon er ofte omtalt som «Norges nasjonale hukommelse» og var på midten av 1990-tallet et tjukt sekstenbindsverk som kostet, hvis jeg husker riktig, fjorten tusen kroner den gangen. Men det var det verdt! Bare tenk på hvor mange familiekrangler leksikonet alene klarte å stoppe! I 1996 skjedde noe som ved første øyekast kunne ligne et paradigmeskifte i leksikonverdenen. Ut av intet ble det lansert et leksikon i femten bind til en tidel av prisen til Store norske leksikon og jeg skal ikke stikke under stol at staben i Store norske fikk en viss grad av panikk der de ble fremstilt som samvittighetsløse blodsugere. Og dermed brøt den store, norske leksikonkrigen ut.
Det nye produktet het «Hele Norges leksikon» og var ifølge reklamen, oppdatert i 1996. Men var det virkelig det? Forlaget ville ikke fortelle sannheten, og du skulle være mer enn gjennomsnittlig kjent med oppslagsverk for å gjennomskue hva dette var. De fleste gikk på med begge beina og kjøpte katta i sekken.
Forhistorien til «Hele Norges leksikon» begynte i 1982, og var et leksikon utgitt av Lademanns forlag i Danmark for å holde på sine bokklubbmedlemmer. Hvis jeg husker riktig, måtte du kjøpe tre bokklubb-bøker for å få ett bind av leksikonet gratis. Det besto av 30 bind, så du måtte kjøpe 90 bøker til full pris før du hadde et komplett leksikon, men det regnestykket måtte du finne ut av selv. Med tolv måneder i året, kunne det med andre ord fort gå ni år før du hadde et komplett leksikon. Dumt hvis du ville slå opp på «æ, ø eller å», kan du si. En norsk versjon av leksikonet ble introdusert i 1985 under navnet «Hjemmets store leksikon», men det ble ingen suksess. Derfor ble det forsøkt med et navneskifte, til Damms store leksikon, og det ble markedsført med stadig nye merkelapper, alt fra lavt priset bokklubbleksikon til høyt priset familieleksikon. Til slutt endte verket opp på kilosalg, og her i byen kunne du få kjøpt det til en kilopris på femti kroner. Det gikk som det måtte gå, leksikonredaksjonen ble lagt ned og restopplaget realisert med milliontap.
Etter å ha slikket sine sår, forsøkte forlaget å få dekket tapet, og et nytt forlag, LibriArte, frontet utgivelsen med en nedfotografert versjon og under nytt navn. Nå forsøkte de å få kunder til å betale 1890 kroner for et leksikon som nylig hadde blitt solgt i løsvekt, og ved første øyekast virket dette nesten for godt til å være sant. Men, det som var for godt til å være sant, var gjerne for godt til å være sant, den gang som nå.
For å få ned prisen var bare en femtedel av leksikonet trykket i farger, til tross for at det ble markedsført som «gjennomillustrert i farger.» Et artig utslag var gjengivelsen av verdens første fotografi, tatt i 1826 av franskmannen Joseph Nicéphore Niepce. Det var opprinnelig i svart/hvitt, men her hadde de gjengitt det i blått. Fargefilmen ble ikke funnet opp før i 1935, over hundre år senere. Enda artigere var prinsippene for fargeblanding, som ble gjengitt med gråtoner. Blått pluss gult ble vanligvis grønt, men her ble grått pluss grått grått. Pedagogisk som bare det. Geografiartikler er i gjennomsnitt det mest populære stoffet i et leksikon, og her var kartene forminsket slik at navnene ble uleselige og fargene gled i hverandre. Sveits ble en svart kladd, der det skulle vært et hav av ulike bruntoner for å vise fjellene. At det ikke var ajourført eller særlig godt korrekturlest og at det vrimlet av feil, var heller ikke noe den jevne leser kunne oppdage sånn uten videre. Filmen «The Silence of the Lambs» var oppdatert til «The Science of the Lamps.» Mer enn 700 avdøde levde i beste velgående, og ingen i den opprinnelige redaksjonen hadde blitt konsultert før utgivelsen. Og det var heller ingen som gjorde kundene oppmerksomme på sannheten. Så hva skulle folk med et leksikon de ikke visste de ikke kunne stole på?
Det gikk som det måtte gå, det også. Jeg har hørt at det finnes en låve i Vestfold et sted som er stablet full opp til taket med restopplaget til dette leksikonet, men jeg vet ikke om det er riktig. Trolig har det blitt toalettpapir av det nå.
Hver gang skolestart nærmer seg, tenker jeg på denne historien, og tenker at verden må ha kommet videre på tretti år, men når en fjerdedel av femtenåringene våre ikke klarer å lese tekst på fjernsynsskjermen, skjønner jeg at det står verre til enn på nittitallet. Fortsatt kan det være vanskelig å avsløre kilder som ikke kan stoles på, det krever en kombinasjon av kritisk tenkning, kildevurdering og kjennskap til hvordan troverdige kilder fungerer. Får å skjønne den slags, må du kunne lese. Det hjelper ikke å se korte videoer på en kinesisk app, for du aner ikke hva de som har laget algoritmene i den appen har bestemt at du skal få se. Du aner ikke hvilken agenda som ligger bak. Eksempelvis brukes Wikipedia i noen land aktivt innen informasjonspåvirkning eller propaganda. Artikler om kontroversielle temaer som Russlands krig i Ukraina, Kinas undertrykkelse av demokratiet, eller Midtøsten-konflikten kan være svært ulike på russisk, kinesisk og arabisk Wikipedia sammenlignet med engelsk eller tysk. Noen språkversjoner sensurerer visse temaer, eller tillater artikler med mangelfull balanse. Sånne ting må vi være oppmerksomme på. Hvem sier hva til hvem i hvilken kanal og hvorfor? Hva er formålet med innholdet? Er hensikten å informere, å påvirke eller å selge? Er det politisk, ideologisk eller økonomisk motivert? Lukter du slike ting, er det større sjanse for skjev framstilling og at målet er noe annet enn å gi deg nøytral informasjon. Husk, den amerikanske presidenten trodde at haitiske innvandrere i Springfield, Ohio, spiste kattene og bikkjene til innbyggerne i byen. Det er ingen grense for hvor dum det er mulig å bli, selv om du er amerikansk president.
En måte å gjennomskue feilinformasjon på er å sammenligne samme artikkel eller tema på flere språk, det trenger ikke være vanskeligere enn å sjekke på norsk, svensk og dansk. Men da må du kunne lese! Seriøse og pålitelige leksikon bruker fagpersoner og har kvalitetssikring, slik at ikke hvem som helst kan legge ut hva som helst. De tre beste leksikonene i verden er faktisk Store norske leksikon, Britannica og engelske Wikipedia.
Uttrykket kunnskap er lett å bære stammer visstnok fra norrøn tid, da folk reiste med det de kunne få meg seg på ryggen, da kunnskap var et redskap som kunne redde livet, enten de skulle forhandle, overleve i naturen, eller forstå en fremmed kultur. Jeg tenker at det har blitt viktigere enn noen gang.
