Jeg har hatt skiltdilla siden jeg tok mitt første foto av et skilt for over førti år siden. «Sinoberveien stengt mellom Hadeland» var sikkert et opplagt budskap for noen, men ikke for meg. Stengt mellom Hadeland og hvor da?
Skilt er et et sosiologisk studium der du kommer tettere inn på den norske folkesjela. Et godt skilt er som en novelle, det gjemmer en dypere fortelling. Slike skilt er kommet opp fordi noen har hatt et opplevd problem, diskutert løsninger og deretter bestilt, finansiert og montert det. Et skilt er et resultat av en serie bevisste handlinger.
Vi nordmenn er ikke så gode til å gå på ski som vi later til. Vi er flinkere til å lage skilt, og i den grad noe er typisk norsk så er det å sette opp skilt. Helst med forbud på, men gjerne også med andre regler eller forordninger. En brevskole hadde en gang som motto at hvis du kunne skrive, så kunne du også tegne, og dette mottoet har vi i Norge tatt til oss uten å bry oss med å lære å tegne av den grunn. Hvis vi kan skrive, kan vi også lage et skilt, har vi sagt. Folk i forlagsbransjen hevder at det bor en bok i enhver nordmann, men personlig tror jeg at et skilt er nærmere sannheten.
Selv om det er pekefingeren som står våre norske hjerter nærmest og følgelig kommer tydeligst til uttrykk i skiltjungelen, går vi ikke av veien for å lage skilt av andre typer. Vil du forstå nordmannen, må du lese skiltene hans. Eller skiltene hennes, for vi kan neppe gi menn alene skylden og æren.
Det første skiltet jeg fotograferte skriver seg fra i Sørkedalen en kald søndag i februar 1970 og har teksten «Sinoberveien stengt mellom Hadeland.» Bildet ble møtt med skepsis og protester da det ble vist fram. «Ingen er så dumme at de lager et skilt med sånn tekst,» sa folk. Ikke det?
Vi liker å tro at vi lever i et fritt land. Det er ikke sant. Norge er et land så fullt av regler og forordninger at det nesten ikke er mulig å bevege seg uten å bryte en eller flere av dem. Det norske folk har gjennom historien blitt presentert for mange ulike forbud. Forbud er en norsk spesialitet, foredlet og raffinert av generasjoners kompetanse og erfaringer. Vi har hatt forbud mot toppluer og forbud mot å ikke benytte sitteplasser på Holmenkollbanen. Vi har hatt forbud mot å drikke alkohol. Forbud mot tobakksrøyking er av nyere dato, og bekrefter tradisjonen vi har for å løse ethvert problem ved å forby det. Der to eller flere nordmenn samles vil det alltid oppstå minst ett forbud. Det moderne samfunnet kan, i grove trekk, organiseres etter ett av følgende to prinsipper: Enten er alt tillatt, med mindre det er forbudt. Eller så er alt forbudt, med mindre det er tillatt. I Norge har vi videreutviklet prinsippet: Enten er alt forbudt, eller så er alt strengt forbudt.
Jeg har ved flere anledninger hørt rykter om at forbudstiden skal være slutt. Jeg understreker at dette er rykter som neppe har hold i virkeligheten. Tvert imot, med et stadig voksende byråkrati, lokalt, nasjonalt og internasjonalt, blir det flere ansatte som må rettferdiggjøre sine månedlige lønnsslipper. Dette gir seg utslag i ulike forordninger og forbud. Forbudstiden tok ikke slutt i 1927. Den lever i beste velgående.
En underskog av ulike småkonger i sameier og borettslag viser at utgangspunktet for flere regler, forbud og forordninger er formidabelt. Det er alltid noen som vil forby eller regulere noe, og akkurat som i langrennssporten skapes de store stjernene fra grasrota. Den skal tidlig flisespikkes som god flisespikker skal bli. Se ikke bort fra at en kommende justisminister kan ha sin bakgrunn fra et borettslag der naboene ikke har vært enige om det skal tillates å banke tepper på torsdager etter klokken 18.00. Mer enn seksti prosent av norske boliger tilhører et sameie eller et borettslag og det er forbløffende ofte nettopp i borettslag og sameier at skiltene kommer opp, så hvis det er noe som kan karakteriseres som en folkebevegelse så er det nettopp forbudsbevegelsen. Hvis Harald Hårfagre trodde han samlet Norge til ett rike, tok han i tilfelle feil. Norge er fullt av små tuer med egen jurisdiksjon som setter enhver diskusjon om kommunestruktur fullstendig i skyggen. Således er kongedømmet en bommert, fordi landet i realiteten styres av et utall småkonger.
Noe som kjennetegner norske regler, lover og forordninger er at ingen av dem kommer uten unntak. Unntakene tilgodeser forbløffende ofte dem som har vedtatt regelen samtidig som det sjelden eller aldri foreligger sanksjonsmuligheter. Dette åpner for en vid tolkning av unntakene, for eksempel når gjennomkjøring er forbudt, men ikke gjelder for kjøring til eiendommene. Hvem vet om du er på vei til eller fra en eiendom? Ikke lett å si. Det eneste jeg med sikkerhet vet når et skilt med gjennomkjøringsforbud settes opp, er at bilistene blir oppmerksom på at det går an å kjøre gjennom. Følgelig kan vi stille spørsmålet om gjennomkjøringsforbudet virker etter sin hensikt, eller om det faktisk gjør det stikk motsatte.
Det sies at eskimoene har flere titalls ord for snø, men det er ingenting mot hvor mange ord vi nordmenn har for regler. Selv om kardemommeloven ble funnet opp i Norge, er den altfor enkel og forståelig til at vi kan benytte oss av den i det daglige. Det er flisespikking vi kan. Det finnes ikke noe som ikke er verdt å regulere, og vi blir gjerne flinkest i det som er forbudt selv om overtredelse av forbudene trues med politianmeldelse. For oss som leser henleggelsesstatistikk hos Politiet, må jeg innrømme at truslene ikke virker spesielt overbevisende. Det er vårt bestemte inntrykk at Politiet har annet å sysle med enn folk som går gjennom en privat eiendom uten å gjøre annet enn å gå gjennom eiendommen.
Vi nordmenn utviser stor fantasi og kreativ nytenking slik at landet vårt neppe vil gå tom for forbud i overskuelig framtid. Det er min påstand at det norske forbudet er så velutviklet at det er egnet til eksport. Politikere spør seg selv om hva vi skal leve av etter oljen, og svaret tør være ganske innlysende: Vi skal eksportere forbudskompetanse. En rekke andre land er betydelig underutviklet i forbudssammenheng og lar alt for mye være tillatt. Norges fastlandsøkonomi kan få et etterlengtet oppsving straks produktutviklingen av forbud blir systematisert. Mulighetene er utallige, spesielt for de land som kommer tidlig ut på markedet. Norge trenger et forbudsministerium og jeg stiller med glede min kompetanse til disposisjon. Alt for Norge! Dessuten må jeg innrømme at min samling har oppstått til tross for fotograferingsforbudet og forbudet mot gjengivelse av forbudte bilder, uten at dette dermed er en tilståelse.
Vi liker gjerne å skryte på oss allemannsretten i Norge og peke nese til de landene der folk ikke kan vandre fritt omkring. Sannheten er imidlertid mer nyansert, for straks vi får kloa i fast eiendom, vil vi ha den for oss selv. Da kommer skiltene med «privat» opp før blekket er tørt på kontrakten. Selv om vi fram til dette øyeblikket har vært ivrige tilhengere av fri ferdsel, blir dette med ett forandret til det ukjennelige. Forsøk bare å sette fot på en privat strand, da er bikkjene straks løse. Det er ingen grense for hva som kan være privat, selv om vi kan få et annet inntrykk av å observere hva folk legger ut på sosiale medier. Men, som ellers i livet, det er ofte forskjell på liv og lære.
Det er for øvrig med lesing av denne Onsdagspihlsen som med potetspising: Det er ennå ikke forbudt.
