I de snart tretti årene jeg har hatt et bevisst forhold til bomiljøet rundt meg, har jeg vært vitne til et svarteperspill rundt reguleringsplaner. Og akkurat som i vanlig svarteper, det er om å gjøre å kjenne triksene. Dette er et demokratisk problem.
For å forstå hvorfor dette er demokratisk problem, må vi gå grundigere til verks og kikke på de enorme ressursene som utbyggere har til sin disposisjon: Konsulenter, reklamebyrå og arkitekter, ansatte på dagtid, lønninger, overtidsbetaling, feriepenger, datamaskiner, programvare, kopimaskiner, printere, møterom, kontorer, stiftemaskiner, kulepenner, binderser og gudene måtte vite hva mer.
Motstanderen, beboerne, har ingen av disse ressursene, men må ta av sine private lommer. De får reguleringsplanen slengt i fjeset og må bruke fritiden sin, kanskje etter at lekser er unnagjort og unger langt. I tillegg mangler beboere ofte nødvendig kompetanse til å gjennomskue utbyggerens sukkerglaserte prospekter og avsløre den egentlige hensikten.
Når utbyggere samtidig benytter alle kjente triks i boka, blir reguleringsplaner udemokratiske, der beboere blir sittende med svarteper mens politikerne får skylda. Jeg vil tro politikere og beboere har mye å vinne på å gjøre felles sak.
Triks 1: Send ut reguleringsplanen rett før ferien
Det slår praktisk talt aldri feil, at hver gang vi nærmer oss en høytid der folk flest ser fram til fridager å lade batterier og å være sammen med familie, så sender utbyggere eller arkitekter ut reguleringsplaner. Særlig hvis planene er kontroversielle. Vi trenger ikke gå lenger enn til 17. desember 2014 der arkitektkontoret Acasa på vegne av Ruter i Oslo sendte ut forslag om å ta størsteparten av arealet som er avsatt til kirkegård på Østre Aker, til bussverksted og parkeringsplass – for minst femti år fram i tid. Til tross for at Oslo har en snart skrikende mangel på gravplasser. Eller hvis du åpnet Aftenposten 22. desember kunne du se hele 7 reguleringsplaner servert på ett og samme fat. Selv om ikke alle reguleringsplaner er like kontroversielle, er de viktige for dem som blir berørt.
Triks 2: Følg reglene i det uendelige
Nettopp ved å kunne reglene, tilpasse og tvære ut prosessen, kan utbyggere toe sine hender og si at de bare følger lovverket. Hvis ikke de berørte parter svarer innen de oppgitte fristene, så er det naturligvis deres egen feil. Likevel, denne praksisen forsterker svarteperspillet fordi de berørte får i realiteten dårligere tid å reagere.
Alt dette koker i realiteten ned til én eneste ting; det er pengene som bestemmer. Jo mer penger en utbygger har, jo mer bestemmer han i den forstand at han kan drive utmattelsestaktikk. Det ene forslaget kan overta for det andre og nye forslag sendes ut i sommerferier, påske- og juleuker. For det er også tillatt, og en utbygger kan naturligvis ikke noe for at de berørte av planen blir utmattet og gir opp. Eller at politikerne glipper.
Triks 3: Ikke fortell hva planen egentlig er.
Bare utbyggerne selv vet hva de egentlig har tenkt. Utbyggere er ikke nødvendigvis ærlige. De vil pakke prosjektet sitt inn på en måte som øker mulighetene for at forslaget skal gå gjennom. Det er det som står mellom linjene som forteller sannheten, og jo glattere tittel prosjektet har, jo større grunn kan det være til mistenksomhet. En reguleringsplan kan utformes som en reklamebrosjyre og bør behandles som nettopp det.
Et eksempel er alle byggene som har blitt oppført i Innspurten på Helsfyr. Utallige ganger har utbyggere påstått at «deres reguleringsplan i seg selv vil ikke medføre øket trafikk,» men likevel tar det i dag en halvtime over lyskrysset med bil. Samtidig blir ropene om at kommunen må gjøre noe, stadig høyere. Men hvorfor skal den det? Utbyggerne har selv sagt at trafikken ikke er et problem, så da får de heller bekoste et nytt helsfyrkryss for egne penger og ikke skyve svarteperkortet over på fellesskapet.
Triks 4: Mal fanden på veggen.
En utbygger vil ofte tjene på å gå så høyt opp på banen som mulig. Ved å foreslå bygg med alt for mange etasjer vil krisen fremstå som maksimal for de berørte, og derfor blir tiden fram til svarfrist kanskje bli brukt til å begrense skadene i stedet for å fokusere på det egentlige problemet – nemlig planen i seg selv. Utbyggerne får kanskje planen gjennom, men må finne seg i å skrelle av noen etasjer – akkurat det prutningsmonnet de hadde lagt opp til.
Dette ser vi også i Ruters plan om å lage bussparkering på det gjenværende gravplassarealet ved Østre Aker kirke. Den nye planen er omtrent dobbelt så omfattende som den første, og dermed håper Ruter kanskje at de får gjennomslag for sitt første forslag. Imidlertid blir denne bussparkeringen og verksted liggende midt i Hovinbyen, en by som vil få samme størrelse som Drammen. Jeg tror ikke en eneste politiker i Drammen vil være dum nok til å foreslå verksted og bussparkering på Bragernes torg, mens spørsmålet om Oslopolitikeres intelligens er tilsvarende god vil stå ubesvart inntil reguleringsplanen er avgjort.
Triks 5: Sørg for at pillen får nok sukker
Å sukre pillen er et gammelt triks som er lett å gjennomskue, men som fortsatt kan ha en effekt. Fancy og kreative navn som «Waldemars hage» og «Trasoptunet,» flotte arkitekttegninger med perspektivforvregning endrer størrelsesforhold og virkelighetsoppfattelse. Selv tidligere byutviklingsbyråd Grethe Horntvedt lot seg lure da Thon Hotel Opera viste seg å bli betydelig større enn tegningene hadde fremstilt. For å forstå tegninga må du nemlig vite en del om slike tegninger, og det første er å aldri stole på illustratøren.
Et slikt system krever våkne politikere
Å møte profesjonelle utbyggere krever motkompetanse og lokalkunnskap. Det er det slett ikke alltid politikere eller planmyndigheter har, og den ressurssterke part vil ha tilsvarende lettere spill. Derfor er det viktig at demokratiet kan møte utbyggerne med motkompetanse og stille de spørsmålene som utbyggerne ikke ønsker skal stilles. For eksempel bør noen spørre Ruter om hvor langt Oslos befolkning skal bli nødt til å kjøre for å komme til gravplasser, nå som Ruter vil bruke siste rest av kirkegården til bussparkering? Må vi kjøre til Jessheim? Noen som har tenkt på det?
Utbyggere bør betale for motkompetansen selv
En rettsak har mange likhetstrekk med en reguleringsprosess, men med den forskjellen at i en reguleringsprosess får den tiltalte, de berørte, bare begrenset anledning til å forsvare seg selv om det er nettopp de som blir straffet. Ingen vil ved sine fulle fem hevde at bare aktor skal få fremføre argumenter? Men det er i prinsippet akkurat det vi gjør, langt på vei, i reguleringssaker. Løsningen er å la utbyggerne betale også for motkompetansen, slik at de berørte kan få «fri rettshjelp» for dermed å gjennomgå planforslagene på en forsvarlig måte.
I hvert fall hvis vi faktisk ønsker at ingen skal berike seg på å la andre sitte igjen med svarteper.