De av leserne med best hukommelse vil erindre at Onsdagspihlsen 27. mai 2020 handlet om at ingenting er hva det ser ut som. Sånn som at berlinerbolle heter pannekake i Berlin, at wienerpølse heter frankfurter i Wien og at spanskesyken heter franskesyken i Spania. Da jeg skrev den kronikken, forsøkte jeg også å finne ut hva svenskeknappen heter på svensk, men det lykkes meg ikke. Jeg har fått forslagene «vaktmästarboot» eller «norsk reset», men de er det ingen av mine svenske venner som har hørt om.
Imidlertid fant jeg ut at det i Eidskog kommune, like ved grensa til Sverige, finnes en topp som heter Svenskeknappen og som måler 313 meter over havet. Naturligvis ble jeg nødt til å bestige den nå påforsommeren, pakket niste og dro av gårde. I koronatiden er kortreiste turer mer aktuelle enn noen gang, og i flokken av nærliggende reisemål pekte Svenskeknappen seg ut. Hvis jeg ikke skulle dra til Svenskeknappen nå, når skulle jeg dra, da?
Det rare er at jeg sikkert har sett den flere ganger på min vei til eller fra nabolandet, uten at jeg visste hva den het. Den ligner bare en enkel skogkledd ås blant mange andre før du kommer til Charlottenberg. Sannheten er at vi som liker sild er nødt til å reise utenlands for å få tak i sild av noenlunde kvalitet. Danskene og svenskene ligger langt foran oss hva sild angår, og klarer å legge den ned i annen marinade enn ketsjup og sennep. Og skulle du trenge glutenfrie varer, kan du fort spare en solid bunke tusenlapper ved å fylle opp bagasjerommet hos en svensk kjøpmann. Grensehandelen faller dagligvarebransjen tungt for brystet, og i et tafatt forsøk på å stemple den som ukulturell, har de gitt den tilnavnet «harryhandel». Uttrykket stammer fra daværende landbruksminister Lars Sponheim, hvis kjernevelgere naturligvis ikke liker at vi støtter svenske bønder framfor norske. Det er imidlertid ikke noe harry ved å grensehandle, det er et valg der vi forbrukere stemmer med pengesedlene våre og der norsk dagligvarehandel fremstår som dyre og dårlige tapere.
Personlig kombinerer jeg alltid grensehandel med ulike kultur- eller naturopplevelser, og bruker heller uttrykket «kulturharrytur» om reisene. Jeg har besøkt Bindersteinen, reist til minne om Johan Vaaler (1866-1910) som fant opp og fikk patent på en binders som aldri ble satt i produksjon. Jeg har tråkket stilangs i Tallmon naturreservat, et ravinelandskap fra istiden og med spor etter skanser fra unionsoppløsningen i 1905. Det vrimler av steder som bare venter på å bli oppdaget og utforsket. Og Svenskeknappen viste seg å være én av dem.
Svenskeknappen ligger i Matrand. Matrand er først og fremst kjent for slaget ved Matrand som fant sted 5. august 1814 under den svensk-norske krigen. En krig som ble utløst 26. juli etter at forhandlingene om vilkårene for å godkjenne Kieltraktaten gikk i stå. Da meldingen om Kieltraktaten kom til Norge i slutten av januar 1814, gav det støtet til den norske selvstendighetsbevegelsen. Opprøret førte frem til 17. mai-grunnloven og valget av Christian Frederik til norsk konge. Det utløsende punkt var kongens nei til å overlate de norske grensefestningene til svenske styrker. Dermed braket det løs i Matrand, generalmajor Karl Pontus Gahn krysset grensen og marsjerte mot Kongsvinger. Han møtte den første norske motstanden da Krebs holdt skansen med to tusen mann. Kampene resulterte i at generalmajor Gahn beordret retrett til Eidskog. To dager senere bestemte Krebs seg for å ta opp jakten på de svenske styrkene og marsjerte ut fra Lier mot svenskens leir i Eidskog. Da Krebs møtte de svenske styrkene ved Matrand resulterte dette i 1814-krigens blodigste slag.
Klokken tre om morgenen 5. august møtte Krebs de første svenske forstyrkene et stykke vest for Matrand. Uten særlig motstand presset han dem tilbake til hovedstyrken som lå ved Matrand. Krebs gjorde et forsøk på å omringe svenskene, men Gahn klarte å trekke styrkene sine tilbake til Skotterud. Ved tilbaketrekningen ble svenskene angrepet av en norsk kolonnene Krebs hadde sendt ut, og svenskene led store tap. Da de norske hovedstyrkene tok igjen den svenske tilbaketrekningen ble svenskene beskutt fra to vinkler. Ved 10-tiden morgenen 5. august gikk svenskene tomme for ammunisjon og Gahn gikk til bajonettangrep, klarte å bryte seg gjennom de norske linjene og trakk seg tilbake til Sverige. Slaget var over ved 11-tiden. Med Gahns retrett oppga svenskene planen om en invasjon via Hedmark. Krebs’ seire ved Lier og Matrand hadde moralsk betydning for styrkene som kjempet i Østfold, men fikk ingen annen innvirkning.
Slaget har naturligvis satt sine spor i Eidskog kommune og på generelt grunnlag kan jeg anbefale Eidskog museum og skolemuseet på Matrand. Krigsåret 1814 har ikke overraskende også satt sine spor i området. Bortsett fra Svenskeknappen finnes Svenskegrana som ble truffet av en kanonkule 5. august 1814. Grana ble fotografert i 1900 og finnes visstnok på et postkort med tittelen Matrandgrana, så da har du noe å lete etter på bruktmarkedene i sommer. Svenskehølet skal ha vært en fellesgrav for svenske soldater og var opprinnelig et bunnløst myrhull. I dag er hølet skjult av en parkeringsplass og det er kanskje tvilsomt om det ble gravlagt svenske soldater der, men parkeringsplassen synker stadig der hølet har vært, og har blitt rehabilitert flere ganger. Dessuten finnes Svenskesteinen på Jerpset gård i Vestmarka, til minne om «Trond Jerpset og leirdølerne som her seirede i kamp for fædrelandet natten til den 25. mai 1808.»
Så var det Svenskeknappen, like nord for Tukberget for den som er lokalkjent. Sagnet forteller at en svensk militær speider ble skutt her i 1814 eller under den såkalte Krabbekrigen. Krabbekrigen er en norsk betegnelse på krigen mellom Danmark-Norge og Sverige i perioden 1657–1658 og har sitt navn etter kommandant Iver Krabbe på grensefestningen Båhus ved Göta älv og leder av den norske hovedhær i Båhuslen. En annen fortelling går ut på at de fant en død svensk soldat her rett etter slaget på Matrand, med bakgrunn i at soldaten hadde blitt såret i skuddveksling da Oberst Krebs rykket fram mot den svenske forposten. Det er med andre ord sannsynlig at en svensk soldat møtte sin bane her, enten av et direkte skudd eller av skadene han pådro seg. Toppen kalles også Svenskekneppen etter det lokale ordet kneppe, som betyr å skyte.
Oppstigningen til Svenskeknappen er ikke spesielt bratt, men hauger med kvist og kvas fra skogbruket gir deg mange omveier å gå og sørger for å gi deg rikelig med blodige rifter på leggene. Når du omsider er oppe, viser skogen seg fra sin beste side og du har utsikt i alle retninger, så nær som nord. Har du flaks treffer du på en elg også.
Men hva svenskeknappen heter på svensk, vet jeg fortsatt ikke. Men jeg vet at Onsdagspihlsen er tilbake 11. august.
