De fleste av oss har vel slengt innom én eller flere episoder av NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.» Selv om jeg langt fra er noen TV-slave, har jeg fått med meg enkelte av episodene og det var under en av dem at jeg fikk en grenseløst god idé. Syntes jeg i hvert fall selv.
Hvorfor skal programmet bare handle om særinger som bor høyt oppe i lia med frisk luft og vakker natur og blomster og bær og katt og geit og parafinlamper og hjemmebakt flatbrød og peis? Hvorfor kan de ikke lage et program fra et borettslag med en seksfelts motorvei som nærmeste nabo? tenkte jeg. Et program fra et støy- og forurensingshelvete? Da kunne vi jo virkelig snakke om å bo et sted der ingen skulle tro at noen kunne bo? Derfor sendte jeg en e-post til NRK og fortalte om ideen, vel vitende om at den var litt på siden av det sukkersøte innholdet som vanligvis serveres. Men hvorfor ikke lage en skikkelig urban versjon av programmet? Kline til med ramsalt samfunnskritikk? I det minste én eneste liten gang? foreslo jeg. Jeg fikk ikke svar. De tenkte nok at dette forslaget kom fra en tulling som trenger hjelp og pleie av snille mennesker, og så lo de lenge og vel etter å ha lest e-posten min høyt. Kanskje gjentok de den på julebordet til stormende applaus. Kanskje har de rammet den inn, for alt jeg vet.
I Bryn miljøforum har vi invitert et omfattende utvalg av politikere, alt fra samferdselsministeren til ordføreren og byrådslederen til å spise frokost på en veranda i rød sone hos Teisen Park Borettslag. Vi har lovet å diske opp med bløtkokte egg, ristet brød, god ost og annet kjøttfritt pålegg, juice og deilig kaffe, men ingen av politikerne har takket ja til tilbudet. De har faktisk ikke engang takket nei, de har bare unnlatt å svare. Jeg skjønner dem godt, for hvem pokker har lyst til å sitte i rød sone og spise frokost, selv om det finnes titusenvis av mennesker i byen vår som er nødt til det hver eneste dag?
Nå er ikke Teisen eller Ulven de eneste områdene som plages med støy døgnet rundt. På Lindeberg har de også europaveien som nærmeste nabo, men forskjellen er at her ble boligene aldri støyisolerte og at lavblokker og rekkehus ble bygget på midten av syttitallet slik at terrasser, stuer, soverom og utearealer vender ut mot det som har blitt Norges verste støykilde. Husene skulle nemlig bygges så billig som mulig, og det klarte Selvaag med god margin. Daværende byplansjef Helene Kobbe beklaget at boligene ble bygget på denne måten og ordfører Albert Nordengen i spissen for flere andre politikere lovet at Lindeberg ikke skulle utsettes for ytterligere støykilder før E6 var lagt under lokk eller i tunell. Månen er, som vi alle vet, en diger, gul ost, og politikernes løfter mindre verdt enn papiret på rådhustoalettet. I førti år har trafikken økt og Bymiljøetaten har ennå ingen planer om å iverksette tiltak, til tross for at de vedkjenner seg det faktum at dagens støynivå overstiger seksten ganger tillatt grense. Tvert i mot, nå vil de bygge enda flere boliger her, slik at de rikeste i landet kan bli enda rikere. Og helseregninga kan du gjette hvem som skal plukke opp?
Selv om et lokk ble foreslått allerede for førti år siden, kommer det aldri til å komme noe lokk over en eneste veimeter i Groruddalen. Praktisk talt samtlige veikroner og bompenger, inkludert alt som skal kreves inn av oss groruddøler, kommer til å gå til det svarte hullet som heter E18 Oslo vest. Selv om et lokk kan vise seg å bli en økonomisk gullgruve, kommer vi aldri til å få det i Groruddalen. Bare tenk om taket på lokket ble gjort til potetåker! Da kunne Oslo være selvforsynt med poteter, vi kunne til og med dyrke eksotiske arter som blå kongo og selge dem til blodpriser til folka på vestkanten.
Men løsningen er ikke å bygge lokk. Løsningen, som ble presentert av Kommunal- og moderniseringsdepartementet 22. november i fjor, er å omdefinere rød sone til såkalt «avvikssone.» Nå er det ikke helseskadelig å bo der likevel! Støyen har blitt borte! Forurensingen har forsvunnet! Bilene fordampet! Et mirakel! Halleluja! Nå kan vi bygge enda flere boliger i det som før var rød sone. Blokker som kommer til å stå så tett og trangt at du knapt nok får kilt et postkort mellom dem. Det er genialt! Med ett enkelt vedtak er det ikke støy i rød sone lenger! Nå kan du sette deg på midtrabatten på E6 og plukke markblomster og høre fuglesang!
På begynnelsen av åttitallet var en venn av meg på besøk i Sovjetunionen, og bodde på et etter forholdene ganske dyrt hotell. Derfor klaget han til resepsjonen da han fant kakerlakker på badet. Resepsjonen kunne berolige ham med at det ikke fantes kakerlakker i Sovjetunionen, for det hadde Det Øverste Sovjet vedtatt. Enkelt og greit!
Når politikerne og byråkratene snakker om gul og rød sone, høres det ut som en trapp med tre trinn, men det er slettes ikke riktig. Gult er ikke gult og rødt er ikke rødt. Det finnes lysegult og mørkegult, ja, det finnes åtte forskjellige nivåer i gul sone. Og det er ikke mindre tett mellom trappetrinnene i rød sone heller.
Naturligvis er det en pris å betale. Helseskader av støy koster Oslo kommune over én milliard kroner hver bidige måned, i form av søvnproblemer, hjerte- og karsykdommer og diabetes. Nytale om «urbane kvaliteter» dekker ikke over slike fakta. Er det på noen som helst måte riktig at samfunnet skal plukke opp regninga etter at utbyggerne har hanket inn sin feite fortjeneste på å bygge her? Er det ikke riktigere at det er de som må betale for de helsefarlige byggene de bygger?
Jeg foreslår i all enkelhet at politikere og saksbehandlere som innstiller og vedtar sammen med utbyggerne er nødt til å bo i disse boligene selv, aller først. La oss si i fem år. Og etter fem år kan vi gjøre opp status. Hvis de fortsatt er like sikre på boligområdets fabelaktige urbane kvaliteter, kan de få lov til å bli boende. Hvis ikke, river vi hele skitten.
