Jeg har stundom lurt på hva vi skal leve av i Groruddalen etter oljen. Slik oljepengene spruter opp av bakken i Groruddalen, er det grunn til å være bekymret for hva vi skal leve av når kilden begynner å tørke inn og det blir kamp om kronene. I begynnelsen vil vi bli nødt til å prioritere, for alle kan ikke få alt de peker på slik de gjør i dag.
Heldigvis viser det seg at Groruddalen har en rekke ressurser som kan utnyttes i framtiden, men som det kanskje kan være smart å begynne å planlegge allerede nå. Kanskje vi bør opprette et ressurskontor i dalen, som skal ha ansvaret for at ressursene og mulighetene brukes på beste mulige måte, og til fordel for innbyggerne. Groruddalen for framtiden, kan det for eksempel hete.
Noe av det første vi kan gripe fatt i, er alle søppelfyllingene som finnes, kjente og ukjente. Aftenposten kunne allerede i 2011 fortelle at det ligger 94 gamle fyllinger i dalen, og ingen vet hva de inneholder. Det eneste som sikkert er sikkert, er at fyllingene inneholder ting vi ikke skulle ha kastet i fyllingene, men i gamle dager var det gjerne slik at når det var ute av øye, var det også ute av sinn. Å rydde opp i Stubberudfyllinga alene vil koste godt over én milliard kroner, men slik som budsjettene i byen har en tendens til å sprekke, vil dette også sprekke. Jeg kan tenke meg at fem milliarder er nærmere sannheten. De pengene finnes ikke, og da blir det til at fyllingen blir liggende der den ligger. Rommenfyllinga og Kjelsrudfyllinga er et par andre godbiter. Derfor skal vi ta betalt fra folk som har lyst til å lete gjennom fyllingene med metallsøker, og la dem beholde det de måtte finne av verdisaker. Se bare hvor glad en arkeolog kan bli bare over å finne et par potteskår!
Imidlertid finnes det en rekke mennesker med langt høyere risikoprofil enn sånne som meg, de som driver basehopping, fridykking, hanggliding og den slags. Slike mennesker kan vi lokke til å utforske fyllingene, for selv om avfallsdumpene sikkert inneholder mye gift inneholder de garantert også andre ting av interesse. All giften, det være seg om den er kreftfremkallende eller ikke, gir det populære adrenalinkicket som ekstremsportutøvere leter etter. I Groruddalen kan de få så mye adrenalinkick de bare vil. Lykkejegere og ekstremsportutøvere fra alle verdenshjørner vil gladelig betale for å rydde i de gamle fyllingene, og for ressurskontoret blir det et spørsmål om å orde køen. Kommunen må bare være stand by med sorteringsanlegget på gjenbruksstasjonen.
Utforsking, eller urban exploring, av søppelfyllingene er likevel ikke nok til å dekke utgiftene i dalen. Heldigvis har vi mange andre muligheter, og jeg tenker da på hvordan andre byer rundt omkring i verden kan lære hvordan de skal bygge boliger som ikke er støyskjermet. Det er jo riktig mange penger å spare på å ikke isolere eller skjerme, og utbyggere i øst og vest vil helt sikkert lære triksene. Jeg er selv vokst opp i en OBOS-leilighet der utbyggeren snafset byggematerialer til eget hus, så leilighetene var uten isolasjon mellom etasjene. Vår nabo i etasjen under elsket stekt sild over alt på jord, så når de hadde stekt sild, hadde vi det også. Jeg kan fortsatt huske hvordan det var å spise pannekaker med sildesmak, og vil ikke anbefale det. Her har Groruddalen betydelig erfaring, for eksempel fra Lindeberg. Der har de E6 som nærmeste nabo, og boligene ble ikke støyisolert fordi det skulle bygges lokk over motorveien. Det er 45 år siden. Jeg ser for meg store, internasjonale seminarer eller konferanser der temaet kan være «Hvordan holde beboere for narr» eller «Hvordan putte penger i lommene til utbyggere». Det er bare fantasien som setter grenser, akkurat som under byggeperioden.
Hvordan ødelegge boligområder med trafikk er vi spesialister på, slik vi har gjort i Ulvenkrysset, trolig det stedet i Norge med mest trafikk. Kommunene rundt Oslo står i kø for å gjøre samme tabbe, og her har vi to muligheter: Vi kan enten lære dem hvordan de mest effektivt skal ødelegge boligområdene, eller vi kan lære dem det motsatte. Lillestrøm kommune er i ferd med å gjøre samme tabbe på Fetsund, hvilket vil gi kommunen et miljøproblem i minst hundre år framover. Klart Lillestrøm kommune gladelig betaler noen titalls millioner i et kurs hos oss. De er ikke helt dumme, heller. Tror jeg, da.
Så kan vi lære bort kunsten å løpe fra valgløfter, og snakker vi både sprint og langdistanse. Det er jo slik at politiske løfter løpes fra så snart stemmesedlene i stemmeurnen klinger, og de første som ryker er småting som Teisen gård. Fint å love lokal bruk før valget, men etterpå er det bare å legge gården ut for salg og snart gjelder vel ikke fredningen lenger heller. Da er det bare å rive hvis det ikke brenner først, og dermed har kommunen kvittet seg med et problem. Politikere liker nemlig ikke å vedlikeholde, bare å bygge nytt. Langdistansefraløping er vanskeligere, men ikke umulig. Jeg har noen førti år gamle avisklipp der det snakkes om lokk over E6, et løfte politikere har løpt fra på skift. Det er mer så vi kan snakke om en slags stafett. Da var det naturligvis dumt at denne ideen kom opp igjen fra Mari Morken og at den liksom skal nevnes ved enhver anledning, for politikerne har løpt alt de orket i flere tiår for å slippe å oppfylle løftene. Nå møter de seg selv i døra.
Stemmefiske er en øvelse som har vært mye brukt i Groruddalen, og da er det om å gjøre å velge riktig redskap for å få velgerne på kroken. Skal en politiker eller et parti lykkes, er det om å gjøre å finne et fristende agn og når velgerne biter på, må de sitte der til valget er overstått. Det er krise hvis velgerne får svømme fritt mellom partiene når det nærmer seg valg, men etterpå må de slippes ut, ellers må valgløftene holdes. Det er det de færreste politikerne som vil. Eksempelvis E6 Oslo Øst, der Arbeiderpartiet gikk inn for å bygge Manglerudtunnelen, men droppet prosjektet fordi valget gikk dårlig og de trengte støtte fra Miljøpartiet de grønne for å beholde makten i rådhuset. Spørsmålet er hvor lang hukommelse en fisk eller velger har? Meningsmålingene tyder på at hukommelsen er bedre enn politikerne tok for gitt i 2019. Men her ligger det uansett mye erfaring som kan kapitaliseres på, og som kan tilbys partier i andre land som ikke er like drevne i løftebrudd som våre. Stemmefiske er en øvelse om kan kombineres med roing, for sjelden ror politikerne så godt som etter et valg og mange politikere har dårlig erfaring med båter og fartøyer.
For barn kan vi tilby helgeopphold og leirskole med opphold på E6 og der de eksempelvis kan arrangere konkurranser om hvem som får skrevet flest bilskilt, eller hvem som finner flest biler i en eller flere bestemte farger. Norge er fullt av utkantkommuner der ungene bare har et forhold til kyr, høns og griser, og knapt ser mer enn én bil om gangen. I Groruddalen kan de få oppleve støy, forurensing, kø og kaos, som kanskje kan få dem til å miste lysten på å flytte hit, men heller bli boende der de bor. Senterpartiet vil bifalle ideen umiddelbart, det er jeg sikker på. Dermed blir presset på Oslo lavere, noe som igjen vil gi lavere boligpriser.
Mulighetene for Groruddalen er med andre ord mange og vi kan like gjerne begynne med én gang for å skaffe oss et forsprang på andre kommuner. Heldigvis er det de færreste som har et så godt utgangspunkt som Groruddalen. First mover vil alltid beholde en ledelse på konkurrentene, og det er nå vi har sjansen. Så hva venter vi på?
