Jeg var ute med det yngste barnebarnet en dag. Vi befant oss på en gangvei, og jeg trodde det var trygt å la toåringen tasse for egen maskin – men der tok jeg feil. Det skjønte jeg da en horde kom kjørende i rasende fart mot oss på elektriske sparkesykler. Jeg grep fatt i barnebarnet og tenkte at det bare er flaks om dette går bra. De og sneiet oss, snart på den ene siden og snart på den andre. Etter det har jeg sluttet å bruke gangveier når vi skal noen steder. Det er for farlig. Jeg kjører bil i stedet.
Ingen kan vite hvor haren eller toåringen hopper, og når du kommer på sparkesykkel i 20 kilometer i timen, har du null kontroll på kloss hold. Da blir det den myke trafikanten som må blø, slik det alltid er i Oslo. Og når små barn ikke lenger kan gå trygt på gangveier, da har politikerne, unnskyld uttrykket, gjort grundig i buksa. Jeg er ikke alene om å føle meg utrygg på grunn av disse sparkesyklistene, hver fjerde fotgjenger i Oslo gjør det samme, i følge en rapport fra Transportøkonomisk institutt. Det er kanskje ikke så rart, for i følge den samme rapporten svarer en tredjedel av elsparkesyklistene at de finner fotgjengere fryktelig irriterende, langt mer irriterende enn både biler, busser og trikker. Kanskje ikke så rart, hvis de tror fortau og gangveier er rallybane for dem som kjører sparkesykkel? Over halvparten av elsparkesyklistene synes fotgjengere er vanskelige å ha med å gjøre. Ja, fotgjengere er noe herk, men det er mange som ikke har forutsetninger for å elsparkeksykle. Spør én med rullator. Personlig har jeg hatt sparkesykkel uten motor i tolv år, men det kan likevel ikke falle meg inn å bruke fotgjengere som slalåmporter av den grunn.
20 kilometer i timen er styggfort, selv om det kan høres lite ut. Holder du den farten i Sentrumsløpet, kommer du i mål på en halvtime. Jeg tror ikke det er mer enn én prosent av innbyggerne i Oslo som er i stand til å få opp den farta til fots, og hvis du løper bortover et fortau i den farta, vil du oppleve den biologiske hastigheten som ekstremt høy. Situasjoner som dukker opp, det være seg en vimsete toåring eller en glatt trikkeskinne, kommer før du rekker å reagere. Derfor går det som det går.
Det er ikke trygt for elsparkesyklistene heller. Omtrent hver åttende time døgnet rundt, hele året, kommer én av dem til legevakta med skader forårsaket av uvettig kjøring, vanligvis i møte med glatt underlag. Når det ikke er aldersgrense på elsparkesyklene, kan vi heller ikke kreve noen form for trafikal kompetanse. Du kan være helt blanko og likevel få frese rundt som en villmann i trafikken. Derfor kommer det gjerne flere på én sykkel, det meste jeg har sett er fire, i full fart gatelangs eller ut i kryss, uten filla peiling på vikeplikt. Det er ikke lov å elsparkesykle i fylla heller, likevel har én av ti rast mer eller mindre dritings omkring. Da er det kanskje ikke så underlig at de får mye å gjøre på legevakta. Dødsulykker har skjedd i utlandet, og det er bare et tidsspørsmål om når vi får vår første, her hjemme.
Jeg vet ikke hva en behandling på legevakta koster i gjennomsnitt, men jeg skjønner i hvert fall at mens elsparkesykkelutleierne stikker av med gevinsten, er det samfunnet som blir sittende med regninga. Det er ikke greit.
Så godt som alle elsparkesyklistene hevder de er hensynsfulle når de parkerer sykkelen og at de alltid setter den på et sted der den ikke er til sjenanse for noen. Likevel mener hver femte fotgjenger i byen at det har blitt vanskeligere å komme fram på grunn av henslengte sparkesykler. Det er ikke vanskelig å vite hvem man skal tro på. Jeg har hatt en prat med Blindeforbundet, som kan fortelle at livet utendørs for blinde og svaksynte har blir forverret. Haugen med sparkesykler kan ikke alltid klatres over, da de må ut i gata for å komme rundt. Det samme har jeg opplevd med en bekjent i rullestol, og jeg kan love at å komme opp en fortauskant på egenhånd med rullestol ofte er umulig. Men byen bryr seg ikke om ungene, så hvorfor skal den bry seg om at funksjonshemmede, blinde eller svaksynte blir hindret i å bevege seg rundt i sin egen by?
Arild Hermstad fra Miljøpartiet de grønne er fungerende samferdselsbyråd og sier at han gjerne skulle ha regulert markedet, men at kommunen mangler juridisk makt til å gjøre det. Det tror jeg ikke ett sekund på. Politivedtektenes § 3-1 om hindringer sier at «På eller ut over offentlig sted er det forbudt å sette eller henge noe, herunder containere, salgsboder, bilvrak, uregistrerte kjøretøy, stands, markiser, reklameskilt og annen løsfotreklame, som kan være til hinder, fare eller ulempe for ferdselen og tilgjengeligheten for alle til offentlig sted.» Det er ingen sovende paragraf, bare spør én av de mange butikkeiere som har fått bot for å ha en plakatbukk på fortauet. Men det er klart, hvis byråden ikke vil, så hjelper det ikke.
Da er det kanskje enklere for byråden å bruke § 7-3 som sier «Det er forbudt å benytte kommunal grunn til kommersiell eller ikke-kommersiell virksomhet, herunder uteservering, vareutstilling, lagerplass, arrangementer, markeringer m.m., uten skriftlig tillatelse fra kommunal grunneierrepresentant.» Jeg mener, hvorfor må en kaféeier betale mer enn 3000 kroner for å leie én fattig kvadratmeter fortau til et bord, mens eierne av 5128 elsparkesykler skal få bruke et par mål av kommens eiendom ganske gratis? Det betyr at du og jeg sponser disse eierne med mer en fem millioner kroner hvert år. Og spør du meg, vil jeg mye heller sponse kafeer og spisesteder. De er sosiale møteplasser og skaper kos og hygge, og det har vi bedre bruk for.
Jeg har en mistanke om at samferdselsbyråden tror at elsparkesykler er miljøvennlige og en del av det grønne skiftet, men det er de ikke. Tvert imot, de er miljøverstinger og forurenser mer enn tog, busser, elbiler og hybridbiler i følge en undersøkelse gjort av Lufthansa Innovation Hub. Det stygge miljøavtrykket til elsparkesyklene skyldes blant annet at de varer i snitt omlag 29 dager før de må vrakes og går til de evige elsparkesykkelmarker. Slitasjen på stor når brukerne gir beng fordi syklene ikke er egen eiendom.
Gjennomsnittsreisen er så kort som én kilometer i luftlinje og erstatter først og fremst gange, dernest kollektivtransport. Følgelig er helsegevinsten i beste fall liten, hvis den finnes i det hele tatt. Vi blir stadig feitere i Norge, og andelen med fedme øker raskt. Vi innehar den sure fjerdeplassen, bare slått av Storbritannia, Irland og Spania. Litt flere elsparkesykler nå, så er en medalje innen rekkevidde!
Så hvorfor er det da fritt fram for disse brunsneglene? Kan det ha sammenheng med at Byrådet inngikk en langsiktig avtale med Clear Channel som fikk monopol på bysykler, og at kommunen dermed ikke kan inngå avtaler med andre sykkeltilbydere? Og så sitter de der, med skjegget i postkassa og skylder på samferdselsministeren i stedet?
