Det er kanskje på tide at vi slutter å stå med lua i hånda, når mennesker med gullhjelmer snakker til oss. Den eneste grunnen til at de har gullhjelmer på hodet, er at vi lar dem ha det.
Hvis du tar deg turen til det danske området som i Norge er kjent under navnet «Molboland,» er du nødt til også å besøke nasjonalparken Mols Bjerge. Og når du er i Mols Bjerge, er det obligatorisk å besøke toppen Jernhatten. Den ligner presis på en jernhatt der kanten går nesten loddrett ned til den hvite stranda. Toppen består riktignok ikke av jern, men av kalkholdig kertemindemergel, en leiretype som vanligvis finnes under havoverflaten og som er hard som – jern.
Jernhatten og omgivelsene er i privat eie, og sammen med kommunen har grunneierne tilrettelagt stier og adkomst. Ved foten av toppen er det ryddet en parkeringsplass, og der er det akkurat plass nok til de som kommer for å ta Jernhatten i øyensyn eller for å bade på den hvite stranda. På en stubbe ved siden av står et rødt pengeskrin der du skal legge parkeringsavgiften. Hvor mye bestemmer du selv. «Efter behag,» står det på en liten plakat, men hvor mye skal du betale når du skal betale etter behag? Fem kroner? Femti? En hundrings? Litt vrient å svare på, men personlig tømte jeg lommene for alt jeg hadde av mynter, omtrent seksti kroner, før jeg klatret til topps, førtini meter over havet.
Praksisen på Jernhatten står i grell kontrast til alle gullhjemreglene her hjemme. «Gullhjelmen» er en historie av Carl Barks om Donald Duck, der Donald og en etterkommer av vikingen Olav Blåøy jakter på en gullhjem som gir eieren all makt, all eiendom og rett til å lage regler etter eget forgodtbefinnende. Gullhjelmen finner de, men den har den egenskapen at den gjør bæreren av den stormannsgal, det være seg om det er etterkommeren etter Olav Blåøy, Donald eller direktøren ved Andeby museum. Donald bestemte at alle skulle gå med luftmålere på brystet å betale for hvert åndedrag. Ti øre for å puste, femten øre for å sukke. Heldigvis hadde Ole, Dole og Doffen vett nok i pappen til å få gullhjelmen kastet på havet hvor den sank i dypet.
Slik er det imidlertid ikke i virkeligheten. Det er mange mennesker som har en gullhjelm av noe slag, og du har sikker truffet på minst én av dem, for eksempel i borettslaget. Eller i trafikken, der vedkommende verken trenger å bry seg om vikeplikt eller blinklys. Imidlertid er det neppe noen som har større gullhjelmer enn parkeringsselskapene som trekker begrepet «privatrettslig» så langt det til enhver tid er mulig å gjøre det. Grunneieren i samarbeid med parkeringsselskapet står fritt til å fastsette vilkår for ferdsel på området, og her kjenner fantasien knapt noen grenser. Jeg overhørte en dame i et av Q-parks parkeringshus klage på at kinoparkeringen kostet over tre hundre kroner. Det viste seg at hun hadde kjørt inn klokka 17:59 mens kinoparkeringen ikke begynte før klokka 18:00, og da måtte jo alle forstå at Q-park ikke kunne fravike regelen, for hvordan skulle det gå da? To hundre og femti kroner for det første minuttet og en femtilapp for de neste timene? Nei, hvordan skulle det gå da? Hvordan skulle det gå hvis denne damen følte at hun ble behandlet på en hyggelig og imøtekommende måte? Da kunne jo Q-park risikere at hun fortalte om det til tre av vennene sine, og den sjansen kunne de ikke ta. Da heller gjøre henne skikkelig misfornøyd og sørge for at hun forteller om det til ti personer og at en av dem skriver kronikk i Akers Avis/Groruddalen som leses av over tjueåtte tusen mennesker. Sånn at riktig mange får vite om det. Jeg vet ikke hva parkeringsselskapet karakteriserer brukerne av parkeringshusene som, men det er i hvert fall ikke kunder. Jeg mistenker at ordet «markedsorientering» ikke en gang står i fremmedordboka.
Nei, for hvordan skulle det gå hvis Q-park hadde fornøyde kunder? Det ville vel gjort aksjonærene forbanna, for hele hensikten er å skape verdier aksjonærene. Og med verdier menes ikke noe immaterielt, men bare klingende mynt. Fleksibilitet gir ikke klingende mynt eller helst knitrende sedler i kassa. Derfor står det heller ikke et eneste ord på nettsiden deres om hvilke regler de har bestemt skal gjelde, men til gjengjeld har de en oversikt over hvilke klager som er nytteløse å framføre. Og, bare for å ha sagt det: Dette er ikke ment som et angrep på Q-park spesielt, jeg tror faktisk ikke de er verre eller bedre enn noen av de andre parkeringsselskapene som sprader omkring med gullhjelm på hodet. Men de har alle sammen noe å lære av danskene på Jernhatten, selv om disse danskene er molsboere.
Nemlig at mennesker liker å bli behandlet på en hyggelig måte. At kunder liker å bli behandlet som kunder. At fornøyde kunder kommer tilbake. At fornøyde kunder er en investering for fremtiden. At det koster seks ganger så mye å skaffe én ny kunde som å beholde en av dem du allerede har. Dessuten må det være mye hyggeligere å få lov til å være hyggelig, til tross for at du jobber i et parkeringsselskap. Selv om det skal koste selskapet to hundre og femti kroner.
Norge skal visstnok være verdens beste land å bo i. Men danskene er verdens lykkeligste folk. Det er forskjell på det.
Bildet: Faksimile fra Carl Barks «Donald Duck og gullhjelmen.»
