Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men personlig har jeg et inntrykk av at bygninger i Oslo som ikke blir tillatt revet fordi eieren ønsker det, har det med å stå til de detter ned av seg selv, eller at de plutselig begynner å brenne. Uten å ha et fnugg av bevis for uvettig omgang med fyrstikker tenker jeg på Ulven gård, arbeiderboligene på Fyrstikkfabrikken, sperrestua på Sarabråten, lagerskurene ved Oslo S og Timms reperbane. Hver gang jeg går forbi Kristiania teglverk på vei til toget, får jeg den samme følelsen: Når kommer dette huset til å brenne? I morgen?
Det er naturligvis mulig jeg er paranoid, men jeg frykter altså for teglverkets framtid fordi teglverkene har for lengst gått over i historien og det finnes knapt nok noen igjen av dem i landet vårt. Desto viktigere historiefortellere er de 2-3 vi har igjen i Norge, og Kristiania teglverk er det eneste i Oslo og Groruddalen. Vi har riktignok hatt mange av dem langs Alnaelven; Alna, Bryn, og Høyenhall teglverk i tillegg til Kristiania. Leire var råstoffet og leire var det ingen mangel på langs elva.
Du kjenner bygningen der den ligger like nord for motorveibrua der Brynstunnelen kommer ut i retning Teisen. En treetasjes bygning i bindingsverk, kledd med horisontal panel og med gavlvegg i fuget tegl. Bygningen har en grunnflate på 1915 kvadratmeter og forteller om et gammelt industrimiljø der også Erlanger Bryggeri, Bryn & Halden Tændstikfabriker, Johan Petersens lin- og bomullsvarefabrikker, Den norske Zinkhvittfabrikk, N K Nielsens Jernstøperi og Den kemiske fabrikk Norden inngikk. Ja, det lå sågar en sjokoladefabrikk nedenfor Brynsfossen, men der finnes så vidt tuftene tilbake. De fleste av bygningene står fortsatt, de kan forsterke hverandre og sammen med Bryn jernbanestasjon kan de bli et helt unikt kulturmiljø i Oslo. Dersom vi har vett nok til å ta vare på det. I øyeblikket ser det dårlig ut.
Kristiania teglverk ble anlagt i 1897, men måtte innstille da det såkalte kristianiakrakket traff byen 11. juni 1899. Fram til krakket hadde det vært en svært sterk økonomisk vekst i Kristiania, lønningene og folketallet steg kraftig og byggeaktivitetene var hyperaktive. Etterspørselen etter trevarer var også stor på det internasjonale markedet og var en medvirkende faktor ettersom den norske eksporten ble håndtert av rederier med hovedkontor i Kristiania. Banker og aksjeselskaper ble opprettet over en lav sko og selv banksjefene deltok frisk i aksjespekulasjonene. Alle skulle bli rike over natta. Maleren Christian Krohg skrev etter at han kom hjem fra Paris i 1898 at Kristiania ikke var til å kjenne igjen. Karl Johans gate var nesten som selve boulevarden, på Grand kafé kikket han seg forbauset «til høire og venstre.» Den hadde vært hans dagligstue, nå var den full av vilt fremmede mennesker som holdt fest. «Min dagligstue er blitt en huskestue,» klaget Krohg. Han hadde bare vært borte ett år, men det virket som en menneskealder. Enhver likhet med situasjon i Oslo i dag, er selvfølgelig kun en tilfeldighet. Brikken som fikk alt til å velte var forretningsimperiet til Christian Christoffersen, hvis gjeld utgjorde et beløp like stort som en femtedel av statens samlede utgifter. Nyopprettede banker gikk konkurs i bøtter og spann, boligbyggingen bråstoppet og produksjonen av byggevarer som murstein ble mer enn halvert.
I 1912 kom Kristiania teglverk i gang igjen og seks år senere overtok grosserer Einar Stange fabrikken og drev den helt fram til den endelige nedleggelsen på 1960-tallet. Einar Stange etablerte firmaet sitt i 1911 og det lever fortsatt og holder til i Professor Birkelands vei på Furuset. I 1936 brant teglverket ned til grunnen, men ble gjenoppbygget med moderne utstyr og maskineri som kjedegravemaskin og kabelbane. Produktene var drensrør, murstein og takstein.
Å jobbe på teglverket, uansett hvilket, var et slit som medførte belastningssykdommer som revmatisme. Skyving av trillebår og lemping av stein og leire satte fort sitt preg på muskler og skjelett, og vinterstid å måtte veksle mellom 30-40 varmegrader innendørs til sprengkulde utendørs var en stor påkjenning for kroppen. Lønna var heller ikke mye å juble for, fortjenesten kunne ligge på 2,50 kroner for en titimers arbeidsdag – hvis du var så heldig å være fast dagarbeider.
Men teglverket tjente også sosiale oppgaver, om enn ganske utilsiktet og neppe frivillig. Særlig i årene mellom første og andre verdenskrig strømmet hjemløse loffere til tørkeloftene for å søke varmere omgivelser. Tusenvis av hjemløse slapp unna vinterkulda og kunne også bruke ovnsvarmen til å lage mat og koke kaffe. Dessuten fikk de luset av klærne sine ved holde dem i varmen slik at de tynne beina på udyrene ble svidd av og dermed kunne ristes av plaggene. Om sommeren var det neppe like fristende å ligge inne i varmen, da bygget de gjerne småhus av trefjøler de plukket opp eller stjal her og der, såkalte fjalahus eller fjølhus. Det er disse som har gitt navn til Fjellhus hageby – og har altså ikke noe med fjell å gjøre, for den som måtte tro det.
Hjertet i teglverket er den store ringovnen. Ovnen ble funnet opp av tyskeren Friedrich Eduard Hoffmann i 1858 og revolusjonerte teglverksindustrien. I motsetning til så kalte periodiske ovner som måtte kjøles ned og tømmes for så å fylles igjen for neste brenning, kunne ildsonen i ringovnen flyttes rundt i ringen. Fyringen foregikk ved å helle brensel ned gjennom fyrhull på taket av ovnen og formen var først helt rund, derav navnet, men rundovnen i Kristiania teglverk er avlang, omtrent som en idrettsbane. Ubrent tegl ble satt inn der ovnen etter hvert ble nedkjølt og varmen fra stein under nedkjøling blir brukt til oppvarming av stein før varmen kom hit. Systemet var svært energibesparende og kunne redusere vedforbruket med om lag to tredeler.
En slik rundovn og en slik historieforteller har vi Groruddalen! Jeg har selv sett den og vært på omvisning i bygget. Dette må vi ha vett nok til å ta vare på, selv om det ved første øyekast kan se litt shabby ut. Jeg er sikker på at arkitekter vil kaste seg over oppgaven med iver og glød, for nå må de helt sikkert være møkka lei av å tegne firkantete bokser med grå fasadebekledning. Byantikvaren vurderer Kristiania teglverk til å ha svært høy verdi, og en bevaring av miljøet må ha til hensikt å ta vare på et industrianlegg knyttet til teglsteinsproduksjon kombinert med kjemisk industri hvor karakteristisk industriarkitektur fra forrige århundreskifte kan kobles til fremveksten av murbyen i Oslo.
Det er med andre ord ikke gråstein vi har med å gjøre, men gull. Norge og Oslo bør ha råd til ett bevart teglverk, og det har vi bare én sjanse til. Derfor må Kristiania teglverk få leve, og enhver reguleringsplan som foreslår noe annet må gå rett i skammekroken. På Bryn ligger alt til rette for å skape et levende industrimuseum som landet ikke har maken til. Teglverket og stasjonsbyen kan bli Groruddalens største attraksjon. Vi må bare tørre å tenke tanken.
