«Den skyldige» av Alf Prøysen sto i viseboka «Drengstu’viser», som var den første viseboka han ga ut. Boka solgte i utrolige 135 000 eksemplarer og var startskuddet på karrieren hans. Temaet for sangen var kjærlighet som blir hindret av umulige foreldre, og vi vet jo alle hvordan det gikk. Stigen knakk, gutten fløy over stokk og stein med ville auer mens han spytta blod og jenta ble jaget på dør av far sin. Moralen kunne ramme flere. Den strenge faders skyld var stor, piken måtte vokte seg for syndens slange og gutten kunne ei beskrives i ord. I de to siste linjene snudde Prøysen tragedien til humor: «Men største skylda, det har nå snekker’n, som laga stæga tå røtne bord.»
Det er mulig at stigesnekkeren ville følt seg krenket dersom han kjente seg igjen, men trøsten er i så fall at han deler skjebne med en rekke andre stigesnekkere rundt om i verden, og der mange av dem har gjort langt verre ting enn ham.
Jeg tenker for eksempel på Leonard Pötsch, som var historielærer ved realskolen i Linz, og som hadde det med å leve seg inn i historiefortellingen, en innlevelse som smittet over på de skolebarna som hørte på ham. En av elevene hans var den unge og ennå uformede Adolf Hitler, og lærerens framføring vekket nasjonalfølelsen tidlig hos Hitler som dermed fikk en ideologisk plattform å tenke ut fra. Kanskje utydelig til å begynne med, men etter hvert konkretiserte han den til det groteske, og vi vet alle hvordan det gikk. Men hvis Pötsch hadde vært en litt kjedeligere lærer, litt mer grå og litt mer tannløs, hadde Hitler kanskje valgt noe annet å tenke på? Kanskje han ville tenkt at historie er dølt og at det skulle han i hvert fall ikke fortsette med mer enn høyst nødvendig? I dag ville jeg foreslått powerpoint-optimaliserer, der logoer økes med 3 % i størrelse og blåfargen blir 2 % mørkere. Eller tannbleke-influenser, et annet meningsløst yrke. Da hadde vi sluppet mye.
Om Pötsch ikke burde ha skylden alene, så burde han kanskje dele den med noen? For eksempel de bedriftene som ansatte Hitler som altmuligmann og maler på ymse byggearbeidsplasser? Han fikk kastet til seg småjobber som kunne vare alt fra et par timer til et par dager, og når byggingen var ferdig, ble han tvunget til å søke ny eller neste jobb. Det er en og annen entreprenør som burde ha satt kaffen i halsen over å ha tjent noen slanter ekstra ved å la Hitler leve fra hånd til munn og dermed bidro til at det gikk som det gikk. Det kan jo gi de av våre hjemlige politikere som kjemper for midlertidighet innen yrkeslivet noe å tenke på, eller hva?
Vi kommer heller ikke utenom kunstakademiet i Wien, som nektet å ta opp Hitler som student, til tross for at han tidlig hadde vist talent for tegning. Men snobbete som de var, avslo de søknaden hans. Ja, de avslo den til og med to ganger, både i 1907 og 1908. Det verste som kunne skjedd om han hadde kommet inn, var at vi hadde fått noen dårlige oljemalerier eller slappe akvarelltegninger å måtte forholde oss til. Men det skulle vi klart! Til kunstakademiets forsvar skal det sies at de så Hitler hadde talent, men de avslo søknaden likevel og foreslo at han heller skulle søke på arkitekthøyskolen. De satte i gang et svarteperspill som kom til å koste verden dyrt.
Innbyggerne i Wien var heller ikke uskyldige, for der den sultende kunstneren forsøkte å livnære seg som best han kunne ved å male akvareller og postkort fra byen og selge dem utenfor kirker når det var bryllup, var det alt for få av dem som kjøpte noe. Hadde beboerne i Wien vært litt rausere, litt mer spandable og unnet seg en akvarell, så hadde kanskje ikke 180.000 av byens jøder forsvunnet under andre verdenskrig? Da hadde kanskje Hitler fått trua på seg selv og gått all inn for kunsten og kundene hadde kanskje blitt styrtrike fordi Hitler hadde blitt en ny van Gogh eller Rembrandt? Kanskje han ikke hadde blitt en bitter mann som svor hevn? Sånt kan vi ikke vite.
Jeg tenker også på opptakskomiteen på arkitekthøyskolen i Braunau, som da den fikk opptakssøknaden fra Adolf Hitler, avslo den av rent formelle årsaker. Hitler hadde nemlig ingen komplett realskoleeksamen bak seg, fordi han mente skolen var for enkel slik at han heller brukte mesteparten av tiden sin til utendørsaktiviteter. Og som vi vet, det er umulig å bli arkitekt uten en komplett realskole bak seg. Men hva hvis Hitler hadde kommet inn på arkitekthøyskolen? Hva da? Da ville verden trolig ha sett betydelig annerledes ut, vi kunne vært spart for både jødeforfølgelser og andre verdenskrig. Vi kunne kanskje fått noen bygninger vi ikke likte, men verre enn det som settes opp i dag tror jeg likevel han ikke var i stand til å tegne. Mon tro om opptakskomiteen på denne arkitekturhøyskolen spurte seg selv om det var noe de kunne ha gjort annerledes? At andre verdenskrig kanskje delvis var deres skyld?
Mange av oss er gamle nok til å huske formann Mao, eller Mao Tse-tung som var hans hele og fulle navn, og var aktiv i opprøret mot Qing-dynastiet. Akkurat det var han ikke alene om, for alle diktaturer blir på et eller annet tidspunkt kastet på historiens skraphaug, fordi de ikke har legitimitet i folket. Putin er på vei ut døra. Lukasjenko i Belarus slår følge, og det skjer i Georgia og Tyrkia også. Men Mao var bibliotekassistent og ble radikalisert av å lese marxistisk ideologi, og det var her hans overordnede snekret stige av råtten plank. De lot Mao få en politisk løpebane i stedet for å tilby ham stillingen som overbibliotekar med ansvar for drøssevis av filialer et sted i Nord-Kina der det sikkert ville blitt en mengde personalsaker som han måtte rydde opp i og låntakere som ikke leverte bøkene sine i tide, og hva da? Vel, da kunne det være at det kinesiske kommunistpartiet aldri hadde blitt stiftet og Kina hadde utviklet seg i demokratisk retning i stedet. Litt mer som Taiwan, og det tror jeg de fleste kinesere kan tenke seg. Titalls millioner av liv kunne vært spart, og ett av dem tilhørte kanskje han eller hun som ville løst kreftgåten, mens massesult og ideologisk ødeleggelse ikke ville skjedd og Kina kunne fått sin økonomiske vekst allerede på 1950-tallet. Verdensøkonomien ville sett helt annerledes ut. Uigurene ville ha levd i fred og fordragelighet. Det er sånt som noen ledere ved biblioteket i Peking universitet burde tenke på. Kanskje ga de jobben til en kamerat av rektor i stedet, og da gikk det som det gjorde, stigen knakk og nå er det for sent å angre.
Mange steder i verden har kvinner det, unnskyld uttrykket, rett og slett for jævlig, men få steder kan de ha det verre enn i Afghanistan. Tvangsekteskap og barneekteskap, videregående utdanning og studier er forbudt, de får bare jobbe i svært begrensede sektorer, som helsevesenet der det er «nødvendig» med kvinner, i mange områder kreves heldekkende plagg med netting foran øynene, de er ekskludert fra politisk og offentlig liv, de kan ikke stille til valg, pisking og offentlig avstraffelse er daglig kost, de utsettes for vold i hjemmene og har få, om noen, juridiske rettigheter. Afghanske kvinner lever i middelalderen. En av pådriverne for disse tilstandene er Afghanistans øverste militære leder, Abdul Ghani Baradar. Han ble tatt til fange i Karachi i Pakistan i 2010, en by med et betydelig nettverk av talibanledere, men ble løslatt etter anmodning fra den amerikanske presidenten Donald Trump, som dermed har avslørt sin kompetanse som stigesnekker. Trump har bevisst bidratt til å sette kvinners stilling i Afghanistan tilbake med mange tiår, men det bør kanskje ikke overraske noen, når vi ser hva slags stat han forsøker å bygge i USA. Å ta medisinsk hjelp fra de fattigste for å finansiere skattelettelse til verdens aller rikeste, putter Trump i bås med verdens verste despoter. Og Trump har fortsatt tre og et halv år til på seg som stigesnekker, så dette kan gå riktig ille. Men største skylda, det har nå de som stemte på ham.
Det heter seg at etterpåklokskap er den eneste, sanne vitenskap, men det går an å bruke etterpåklokskapen til å tenke på hvordan vi behandler mennesker, og hvilken effekt det kan få. Ikke alle kan bli krimforfattere som kan ta livet av fiendene sine i bøker.
