Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.

Sola snudde likevel!

Jeg skal innrømme at jeg lenge tvilte på om sola ville snu og om det noensinne ville gå mot lysere tider igjen. Høsten i fjor ble jevnt over bare mørkere og mørkere, og jeg tenker da på Putins bestialske krig mot Ukraina, valgfusket og statskuppet i Georgia, Romanias øverste domstols underkjennelse av et valg som var manipulert av Russland, den væpnede konflikten mellom militære fraksjoner i Sudan, voldsbølgene som har forverret situasjonen for sivilbefolkningen i Gaza, Taliban-regimets undertrykkelse av kvinner i Afghanistan, menneskerettighetsbruddene i Myanmar, verdens trolig verste humanitære katastrofe i Yemen forårsaket av konflikten mellom houthiene og den saudiledete koalisjonen, konflikten i Syria som har påvirket millioner, konfliktene i land som Burkina Faso, Mali og Niger som ofte er drevet av jihadistgrupper, konfliktene mellom terrorgruppen Boko Haram og de militære i Nigeria, vold fra narkotikakarteller i Colombia, politisk lammelse og økonomisk krise i Libanon. Lista er lenger enn lang. Og oppi alt dette var det noen som deppet over at Lillestrøm fotballklubb rykket ned. Nei, det så ikke lyst ut, men på vintersolverv snudde sola likevel og i dag er dagen faktisk blitt 28 minutter lenger. Det er jo å håpe at flere enn oss ser lyset og det symbolske ved at mørket må vike? Tør vi håpe på at Putin, Erdogan, Kavelasjvili og Kim Jong-un skal bli sparket dit pepperen gror? På historiens skraphaug? Les hele innlegget...

11. desember 2024: Men rådhus ska’rem ha!

Jeg har en fortid i næringslivet, og har jobbet med alt fra Norges minste bedrifter til noen av de aller største. En ting jeg har forundret meg over at mange mangler evnen til å lære av andres erfaringer. De fleste tror at den tabben som har skjedd hos andre, aldri vil skje hos dem. Jeg tenker på det bedrifter har en tendens til å gjøre når det går bra: De bygger nytt administrasjonsbygg. Ikke fabrikk, eller hva det er de tjener pengene sine på. Tanken på å forbedre eller utvide fabrikken, den som er hjertet i bedriften og sørger for at blodet pumpes rundt og legemet er friskt, er fraværende. Nye kontorer skal det være, selv om kontorene i realiteten mest er en utgiftspost, og når tallene skifter fra svart til rødt, er det fabrikken som er problemet. Ikke administrasjonsbygningen. Da begynner tiltakene for å kutte kostnader eller effektivisere fabrikken og produksjonsflyten, mens kontoristene sitter trygt og varmt på kontorene sine og tvinner tommeltotter. Og dermed er den negative spiralen i gang. Les hele innlegget...

27. november 2024: Hvil i fred, Dagsavisen!

Da jeg gikk på gymnaset, jobbet jeg ett år som avisbud om morgenen. Aftenposten hadde egne bud, mens jeg gikk med alle de andre. Arbeiderbladet, Vårt Land, Morgenposten og Morgenbladet. Det er kanskje derfra jeg utviklet min kjærlighet til aviser, og min evne til å gledes av å sitte i en god stol og lese på papir, til tross for at jeg måtte opp ved halv fire-tiden, lenge før hanen gol.

Jeg skulle ønske jeg hadde råd til å abonnere på alle aviser jeg har lyst til og at jeg har tid til å lese dem, men det har jeg ikke. Jeg må velge noen, og så hender det jeg kjøper enkeltutgaver av andre aviser når jeg kommer over noe som interesserer. Her om dagen hørte jeg om en artikkel i Dagsavisen og siden det ikke lar seg gjøre å kjøpe én enkelt Dagsavis eller én enkelt artikkel på nett, men bare bestille abonnementer av ulik lengde, bestemte jeg meg for å dra ut og kjøpe den fysiske avisen. Det skulle vise seg å være mye vanskeligere enn jeg kunne forestille meg. Les hele innlegget...

13. november 2024: I gata vår, i gata vår, i gata vår, her er det mange ting som foregår …

Jeg skal ikke stikke under stol at jeg stundom synes synd på mange av ungene som vokser opp i dag. Tilbudet av fritidsaktiviteter flommer over, de kan delta i alt fra speideren, sjakk og skolemusikk til taekwondo, snowboard og strikkekurs – med den ulempen at aktivitetene nå er så organiserte og regulerte at det ikke blir tid til et eneste lite hyss mellom slagene.

Sånn ser gata mi ut i dag. En eneste lang parkeringsplass.

Nei, det er den uregulerte og uorganiserte fritiden som er viktig og som jeg synes er synd har blitt mangelvare. Foreldre klager over at de sitter i tidsklemma, og må frakte unger fra den ene aktiviteten til den andre mens livet renner ut som sand mellom fingrene på dem. Jeg mener ikke at vi skal oppfordre til lediggang og hærverk, men jeg tror uorganisert fritid i større grad kan gi ungene anledning til å utvikle sine kreative evner og initiativer. Det er jo opplagt at vi på et tidspunkt er nødt til å leve av noe annet enn oljepenger og av å klippe håret på hverandre, og da trenger vi folk som er i stand til å finne på noe. Eller rettere sagt, finne opp noe. Les hele innlegget...

30. oktober 2024: Ha en forferdelig dag!

Det stunder mot valg på en ny amerikansk president, og jeg blir sikkert ikke den eneste som skal sitte oppe den natten for å se hva fremtiden har planlagt for oss de neste fire årene. Jeg skal ikke stikke under stol at hver gang jeg Donald Trump viser seg på fjernsynet, tenker jeg på president Comacho i filmen «Idiocracy» fra 2006.

Handlingen i filmen finner sted i 2505 og filmens antagonist Jon Bowers er en knapt nok middels intelligent soldat som har blitt med på et nedfrysningseksperiment som gikk galt, det vil si at budsjettnedskjæringer førte til at frysetanken ble stuet bort og først åpnet fem hundre år senere. Da har Bowers plutselig blitt det mest intelligente mennesket på planeten. Hvordan? Vel, de dumme formerer seg raskere enn de smarte. De smarte venter på riktig partner, riktig tidspunkt og så går tiden, men de dumme knapt nok tenker seg om. Slik blir verdens befolkning i gjennomsnitt dummere og dummere. Bowers er førstemann som består intelligenstesten, som inneholder kun ett spørsmål: «Hvis du har én bøtte med tre liter vann, og en annen bøtte med fire liter vann, hvor mange bøtter har du da?» Comoacho er følgelig president for den dummeste befolkningen verden har sett, og selv om filmen er hysterisk morsom, er den en åpenbar beskrivelse av USA. Les hele innlegget...