Jeg hadde en bestefar som kjørte drosje, og ofte ferierte hele familien sammen. Mine foreldre, broren min, tante, onkel, fetter og kusine, i alt ni stykker kjørte vi i drosjen som var en burgunder Opel Kapitän. Vi fire ungene sto (!) i det ene forsetet, bestefar kjørte mens han røyket pipe og i baksetet satt faren min og onkelen og røyket sigaretter. Jeg kan ikke huske at bilen var full av røyk, men det må den nødvendigvis ha vært.
En gang var røyking noe av det edleste vi kunne drive med, og det var ikke engang farlig. Camel annonserte med at flere leger røyket Camel enn noe annet merke, og spilte dermed på troverdigheten til leger for å fremme et produkt de påsto var sunt. Mange trodde på reklamen. Mange trodde nok også på budskapet «Cool, clean Consulate» der en dame i hvite gevanter sto midt i en fjellbekk og røyket denne friske sigaretten som åpenbart var like godt som fjelluft. Lucky Strike fremstilte sine sigaretter som sunnere enn snop da de oppfordret folk til å ta en Lucky i stedet for sukkertøy. Og naturligvis norske reklamebudskap som «Blue Master vinner på sin naturlige friskhet», Asbjørnsens «Man kan godt unne sig en røik og allikevel være i god form» og «Tiedemanns Teddy, allemanns venn». Det er jo til å le seg i hjel av i dag, og at vi en gang har vært så naive at vi gikk på de greiene der, er nesten ikke til å tro. Det eneste som ikke luktet, var pengene, som rant friskt og nydusjet inn på produsentenes konti.
